Av Elijah J. Magnier, Beirut: @ejmalrai
Oversatt av: Abu Hedda
Når USAs utenriksminister Mike Pompeo sier at «Det irakiske og libanesiske folket vil ha sine land tilbake. De oppdager at det iranske regimets fremste eksportvare er korrupsjon», anklager han de respektive regjeringene i Irak og Libanon for å være pro-iranske og støtter derfor revolusjonen. USAs engasjement i de irakiske og libanesiske gatene og ønsket om å se regjeringene fjernet har ikke gått upåaktet hen av den høyeste sjia-myndigheten i verden, den iranske Najaf-baserte Grand Ayatollah Ali Sistani, som nyter betydelig innflytelse i Irak og resten av den islamske verden. “Det er interne og eksterne partier som har spilt en fremtredende (negativ) rolle de siste tiårene i Irak, som har blitt hardt skadet og som har utsatt irakere for undertrykkelse og overgrep. De vil kanskje søke å utnytte de pågående protestene idag, ”sa Sayyed Sistani via sin representant Sheikh Abdel Mahdi al-Karbala’ei under bønnene fredag.
Disse sterke ordene gjengir nøyaktig hva generalsekretæren for Hizbollah i Libanon, Sayyed Hassan Nasrallah, advarte om når det gjelder kilden til protestene i landet hans. Begge myndighetene, Sayyed Sistani og Sayyed Nasrallah, var forsiktige med å anklage USA for å ha kontroll over gatene. Protestanter i Irak og Libanon har legitime krav, og tar til motmæle mot den langvarige korrupsjonen i sine respektive land. Det er ingen tvil om klagene og problemene befolkningen opplever med et politisk system dominert av bare en håndfull ledere.
Situasjonen i Irak og Libanon tar imidlertid en farlig vending der muligheten for en total kollaps, særlig i Libanon, ikke er fjern.
Demonstrasjonene har ingenting å gjøre med Iran og landets allierte i Libanon og Irak. Grand Ayatollah Sayyed Sistani, kjent for å være mot enhver iransk eller amerikansk innblanding i irakiske saker, har beskyttet al-Hashd al-Shaabi, hardt anklaget av Vesten, spesielt USA, og også av Saudi Arabia for å være en iransk arm i Irak: “Vår stolthet over de væpnede styrkene og de som ble med dem i kampen mot ISIS og forsvarte Irak er ærerikt for alle, spesielt de som er stasjonert idag på grensene og på sensitive steder.” Hashd al-Shaabi er utplassert langs grensene mellom Irak og Syria, i ørkenen i al-Anbar-provinsen, og i alle følsomme og avsidesliggende områder i irakisk territorium der ISIS fremdeles opererer.
I både Irak og Libanon forlot Hashd al-Shaabi og Hizbollah gatene og ba tilhengerne slå følge. Begge enhetene er klare over fellen som blir satt for de kreftene som er direkte involvert, og konsekvensene av et slikt engasjement innenlands og internasjonalt. Begge parter mener USA er klar til å oppfordre Europa, FN og det internasjonale samfunnet til å gripe inn i Libanon og Irak for å utvide krisen, kapre protestene og gjenta det libysk-syriske krigs-scenariet.
Vanlige medier konsentrerer seg om de tusenvis av demonstranter i Libanon og Irak, og ignorerer millionene som befinner seg hjemme eller utenfor gatene. Disse avholdende støtter de berettigede kravene fra demonstrantene, kampen mot korrupsjon, og etterlyser endret politisk ledelse. Men de er imot ødeleggelsen av deres land, en destinasjon som hendelsesforløpet ser ut til å lede mot for Libanon spesielt. Mange av disse er ikke i stand til å skaffe seg livsnødvendigheter med mindre de jobber daglig. Andre ser at virksomhetene deres bukker under etter at alle nasjonale institusjoner ble stengt. Det monetære systemet i Libanon er veldig nær kollaps, og bankene avstår fra å møte kravene om tilbaketrekking av innsparing fra befolkningen. Libanons siste høyborg, bankene, rystes, og guvernøren for sentralbanken Riad Salame har bestemt seg for å ri den amerikanske hesten for å redde seg selv fremfor å redde landet. Han viderekobler ansvaret for sin egen mislykkede økonomiske planlegging og sin personlige støtte til viktige politikere og personligheter som er kjent for korrupsjon i Libanon. Han anklaget Hizbollah for å stå bak folks kritikk av pengepolitikken.
Det er ingen alvorlige anti-Iran-følelser som råder i Irak og Libanon, mer enn anti-amerikanske eller anti-saudiske strømninger. I Irak var det Moqtada al-Sadr, den politiske lederen som kontrollerer 53 parlamentsmedlemmer, det største politiske partiet i parlamentet, det høyeste antallet ministre, generaldirektører, ambassadører og andre sentrale stillinger i regjeringen, som ledet an med anti-iranske slagord, på grunn av hans personlige vendetta med Iran. Det irakiske folket er sentimentale og er kritiske til eventuelle innenlandske eller utenlandske uttalelser om indre irakiske forhold. Iran støttet imidlertid Erbil og Bagdad mot IS da USA invaderte landet. USA er ansvarlige for drapet på hundretusener av irakere, og forsinket for ikke lenge siden sin hjelp til Irak for å se hvor langt IS kunne nå, utover okkupasjonen av en fjerdedel av Mesopotamia. Delingsplanen for Irak lå på USAs bord, men mislyktes på grunn av Irans raske inngrep, opplæringen gitt av Hizbollah, og fremfor alt besluttsomhet og oppofrelse fra den irakiske befolkningen og sikkerhetsstyrkene.
USA og Iran er begge med på å forme den politiske ledelsen i Irak og Libanon. USA dikterer sin vilje til Libanon og Irak, mens Iran bare prøver å sørge for at regjeringene ikke er fiendtlige, men ikke pålegger Libanon og Irak sanksjoner, og heller ikke kommanderer landets banker eller velger hva Libanon kan eller ikke kan gjøre for å forsvare landet fra Israels aggresjon, krenkelse av dens farvann, rom og territorier.
Iran har lyktes med å skape en robust kjede av mektige venner i Midt-Østen mens USA har mislyktes.
I Syria ble president Bashar al-Assad en av de mest solide allierte for Iran. I Irak har Teheran klart å presse til makten tre viktige toppallierte, statsminister Adel Abdel Mahdi, parlament-speaker Mohammad al-Halbusi og presidenten Barham Saleh. Den irakiske regjeringen kan stole på al-Hashd al-Shaabi som en ideologisk sikkerhetsstyrke som er klar til å beskytte staten, og for å forhindre ethvert mulig statskupp som er planlagt av høytstående offiserer.
Hashd har tidligere klart å hindre høyere irakiske offiseres planer i denne forbindelse, offiserer med sterk direkte tilknytning til den amerikanske ambassaden i Bagdad. Men situasjonen i Irak tok en kritisk vending for statsminister Abdel Mahdi da demonstranter tok til gatene og ba om ansvarlighet overfor dyptgående korrupsjon hos alle politikere. Som i Libanon kjemper folk for en rettferdig sak på grunn av mangel på grunnleggende infrastruktur, strøm, rent vann og jobbmuligheter. Libanon og Irak ser mye likt ut, og befolkningen deres har de samme kravene. Men å påstå at irakerne er lei av og drivet av Irans innflytelse, er en indikasjon på at observatører har forstått veldig lite om Irak og uttrykker sin ønsketenkning snarere enn virkeligheten.
Etter å ha bodd i Irak (Libanon og Syria) i mange år – og undertegnede reiser fortsatt ganske ofte til landet – er det ikke vanskelig å innse at den irakiske befolkningen våkner opp til et utrolig korrupsjonsnivå. I likhet med Libanon ble titalls milliarder av dollar stjålet fra Irak siden den amerikanske okkupasjonen i 2003 og via alle styresmakter og politikere, uten unntak.
Da jeg en gang spurte Sayyed Sistani hvorfor Marjaiya (sjia-rådet) ikke står imot den valgte statsministeren og valgte en annen mer passende kandidat, svarte han: “Har du et navn å foreslå? Dette er vårt folk. Hvor får vi en perfekt kandidat? ”
Ja, Iran – som USA – forsøkte å samle en koalisjon av de sterkeste politiske partiene for å velge en ikke-fiendtlig (mot Iran) statsminister. Dette er nøyaktig hva USAs utsending til Irak har prøvd å gjøre siden 2003. Amerikanerne har mislyktes siden Iyad Allawis fall med å bringe sine vennligsinnede kandidater til makten, inntil Adel Abdel Mahdi ankom og var et valg som egnet seg for både Iran og Irak.
Faktisk er Abdel Mahdi en profesjonell teknokrat som er villig til å innføre reformer i landet, men har ingen politisk støtte bak seg for å la ham velge bort korrupte politikere. Han ble valgt på grunn av støtte fra de største politiske partiene, hovedsakelig blokken under Moqtada al-Sadr og blokken under Hadi al-Ameri.
Men Iraks statsminister Abdel Mahdi har i likhet med den libanesiske regjeringen satt i gang en reformplan for å gjøre endringer. Hvis regjeringene ikke får gjennomføre disse reformene under demonstrantenes våkne øyne, vil landene kollapse.
Dette er ikke pessimistiske ord, men en realistisk tilnærming til mulige framtidige hendelser. I Libanon oppdaterer den libanesiske hæren sitt viktigste våpen- og ammunisjonshus i Dbaiye, et område ikke langt fra USAs alliertes rekkevidde, i tilfelle uro. Flertallet av de kristne Aounistene – som trodde den libanesiske hæren var deres beskytter – oppdaget at de kunne bli droppet fra den ene dagen til den neste. Holdningen til sjefen for hæren var veldig skuffende for president Michel Aoun og hans støttespillere. Det kan faktisk ta – ifølge velinformerte kilder – en håndfull bestemte kjeltringer for å utløse en potensiell massakre på et lite sted i det kristne området for å holde alle pro-Hizbollah-kristne hjemme og gi overtaket til de som er villige til å engasjere seg i en borgerkrig. Ikke et umulig scenario når det gjelder det totale anarkiet som kan skimtes i horisonten.
I Irak er situasjonen mye bedre enn i Libanon. En reformert regjering er i ferd med å ta makten og statsminister Abdel Mahdi jobber med den med liten motstand fra de forskjellige politiske partiene. I Libanon er statsminister Saad Hariri langt fra å danne en ny regjering. Hariri sa til Hizbollahs utsending i et privat møte at hans fratredelse skyldes utenriksminister Gebran Bassils tilstedeværelse og innflytelse i kabinettet. Da han møtte president Aoun, sa Hariri at han ikke ønsker en regjering med statsråder fra Hizbollah.
Dette “spillet” viser liten åpenhet og reiser spørsmål blant Hariris politiske motstandere, som ønsker å se ham lede den nye regjeringen – selv om de ikke kan oppfylle hans umulige krav. Statsministeren midlertidig har ikke makt til å ekskludere de største politiske partiene i parlamentet, spesielt siden han er langt unna å oppnå halvparten av parlamentets støtte.
Det er riktig å si at landene der Iran har sterke allierte rystes, men hele befolkningen har ingenting å gjøre med Iran eller USAs sine dagsordener.
Den amerikanske administrasjonen har adoptert krig som sin hobby, mens befolkningen i Midtøsten har fått nok av krig. Demonstrantenes bevissthet virker veldig begrenset til å nå lenger enn sine egne hjemlige krav. Hvem vil seire? De kommende ukene har aldri vært mer avgjørende for Irak og Libanon.
This article is translated free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.
Copyright © https://ejmagnier.com, 2019
You must be logged in to post a comment.