Stormfulle forhold i irakisk politikk, med mer ustabilitet og kaos i sikte

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Etter den irakiske presidenten Barham Salehs nominasjon av Adnan al-Zarfi (Zurufi eller Zurfi) som ny statsminister, har Irak gått inn i en kritisk fase. Sjia-blokken er delt. De 30 dagene som er avsatt for al-Zarfi til å nominere sitt kabinett vil enten føre til at parlamentet med tilstrekkelig flertall anerkjenner sitt nye kabinett eller lede til en blodig fremtid som kan føre til uro og til og med deling av Irak. Hvorfor nominerte president Saleh al-Zarfi?

I 2018 foreslo parlament-speaker Mohamad Halbousi Barham Saleh som president. Forslaget ble vedtatt av “Al-Fateh”, den største sjia-koalisjonen, med sunnienes (Sunniarabiske partier) samtykke. Den kurdiske lederen Masoud Barzani og det amerikanske presidentsendebudet Brett McGurk var mot nominasjonen av Saleh. Det var den iranske revolusjonsgarde-generalmajoren Qassem Soleimani som presset på for at Barham Saleh skulle bli president. Saleh lovte ved sin nominasjon Soleimani å være “bedre enn Mam Jalal” (onkel Jalal Talibani, en av Irans nærmeste allierte). Når Saleh ble valgt, ble han av “Al-Fateh” -koalisjonen bedt om å nominere Adel Abdel Mahdi som statsminister, og han etterkom dette. Ett år senere ble Abdel Mahdi bedt av Marjaiya-en i Najaf om å trekke seg som svar på gatedemonstrasjoner som krevde reformer, forbedret infrastruktur og bedre jobbmuligheter.

Soleimani møtte sjiamedlemmer som alle var enige om – med unntak av Hadi al-Ameri, som ønsket å bli statsminister i Irak – om å nominere Qusay al-Suheil. Al-Fateh videresendte navnet til president Barham Salih som nektet å utnevne al-Suheil og dro til Erbil i noen dager, nok tid til at gatas parlament kunne avvise nominasjonen. Det var Sayyed Moqtada al Sadr – som avviste nominasjonen av al Suheil – som deretter kontaktet president Saleh og informerte ham om at han representerte den største koalisjonen, kalt “Sairoon”. Saleh, som fryktet Moqtadas reaksjon, sendte et brev til parlamentet og konstitusjonsdomstolen der de ble bedt om å definere den “største koalisjonen”. Ingen klarte å svare tydelig på denne forespørselen.

Den irakiske grunnlovens definisjon av den “største koalisjonen” er elastisk og gjenstand for tolkning. President Barham Saleh kastet ondsinnet et eple mellom parlamentet og den konstitusjonelle domstolen. Det var Nuri al-Maliki som i 2010 introduserte en ny definisjon av “stor-koalisjon” for å slå Ayad Allawi, som hadde klart å samle 91 parlamentsmedlemmer og var kvalifisert til å danne regjering. Al-Maliki dannet en bred koalisjon etter at parlamentsmedlemmer avla ed og slo fast at han ledet den største koalisjonen, som definert av de endelige alliansene som ble dannet etter parlamentsvalget, snarere enn av avstemmingsresultatene.

President Salih sa til Soleimani at sjia-koalisjonen var delt, og at han ikke var i stand til å bestemme. Samtidig imøtekom Salih amerikanerne som så at Soleimanis kandidater ikke klarte å vinne konsensusgodkjenning. Irans Sjiaallierte bidro effektivt til at Soleimanis innsats for å oppnå en avtale mellom sjiaene over en nominert statsminister, sviktet.

Ved å formidle sin avgang 29. november 2019 til president Salih, gjorde Adil Abdel Mahdi det klart at han ikke lenger ønsket å komme tilbake til makten. 1. februar nominerte Salih Mohamad Allawi etter krav fra Moqtada al-Sadr. Moqtada fikk hovedrollen i valg av kandidat etter USAs attentat mot Soleimani på Bagdad flyplass. Denne ledelsen ble støttet fra Teheran av general Ismail Qaaani, som mente Moqtada burde lede alle grupper fordi han var hovedinitiativtager til protestene på gata. Selv om demonstrantene ikke lenger ønsket Moqtada velkommen, forble han den eneste som var i stand til å rydde veien og tillate dannelse av en ny regjering. Irans prioritering var at parlamentet og regjeringen skulle konsentrere seg om tilbaketrekking av alle utenlandske styrker, ledet av USA.

Mohammad Allawi klarte ikke å oppnå nok tilslutning fra parlamentet fordi han oppførte seg nedlatende mot noen av sjiaene, sunnimuslimene og kurderne. Allawi trodde at Moqtadas støtte var tilstrekkelig, og at alle de andre etnisk-religiøse gruppene ville måtte godta hans valg av statsråder. Allawi presenterte sin avgang for Salih 2. mars.

I følge artikkel 73/3 i den irakiske grunnloven, ligger den eneste myndigheten til å nominere en statsminister hos presidenten, som har 15 dager på seg til å velge en kandidat. President Salih ga imidlertid sjiaene 15 dager på seg til å velge en kandidat. Det ble dannet en koalisjon på syv medlemmer som representerte alle sjia-grupper – de presenterte 17 kandidater. Tre navn ble tilbudt: Naim al-Suheil, Mohamad al-Soudani og Adnan al-Zarfi. Naim al-Suheil fikk flest stemmer, men ble avvist av Faleh al-Fayad.

Selv om al-Zarfi er medlem av al-Nasr-partiet ledet av tidligere statsminister Haidar Abadi (al-Nasr ble dannet i 2018), presset Nuri al-Maliki hardt på al-Zarfi og sendte ham til Beirut for å overbevise libaneserne om å velsigne hans nominasjon. Iran var imot utnevnelsen av en amerikansk statsborger (al-Zarfi har amerikansk pass). Konfrontert med Irans avvisning, klarte Al-Maliki å overbevise Moqtada al-Sadr til å nominere al-Zarfi. Al-Maliki klarte seg selv om al-Zarfi var den som kjempet mot Jaish al-Mahdi – med USAs støtte – i Najaf i 2004, forfulgte Moqtada i denne byen og utviste ham til Bagdad. Moqtada al-Sadr – som nylig nektet enhver statsminister med dobbelt nasjonalitet – undertegnet avtalen som ble tilbudt Salih sammen med Nuri al-Maliki, Haidar Abadi og Sayyed Ammar al-Hakim i henhold til den nylig påståtte “største koalisjonen” .

Det var en gylden mulighet for Salih, i Soleimanis fravær, til å glede amerikanerne, kurderne, sunnimuslimene og en stor gruppe av sjiaene. Salih brukte sin konstitusjonelle autoritet til å nominere al-Zarfi som statsminister. Det vil være et slag for Iran hvis al-Zarfi klarer å danne regjering og presentere den for parlamentet. Med støtte fra en så stor koalisjon av sjia-sunnisk-kurdiske parlamentsmedlemmer vil han uten tvil nå det nødvendige flertall.

En hovedårsak til at Moqtada al-Sadr støtter al-Zarif (bortsett fra al-Zarifs løfte om å tilfredsstille Moqtadas forespørsler i det nye kabinettet) er dannelsen av en ny gruppe kalt “Osbat al-Thaereen” (De revolusjonæres banner). Denne gruppen påtok seg ansvaret for bombing av al-Taji militærbasen der USA og andre medlemmer av koalisjonen har en permanent tilstedeværelse. Sayyed Moqtada avviser alle angrep på amerikanske styrker og foretrekker å opptre gjennom diplomatiske kanaler (via parlamentet). Mange irakiske grupper som står Iran nær sverget på å gjennomføre tilbaketrekking av de amerikanske styrkene, hovedsakelig på grunn av at Pentagon nektet å diskutere full fjerning av tropper. USA er bare villig til å flytte tropper. Dessuten styrker USA sin tilstedeværelse i viktige baser i Irak (K1, Ayn al-Assad og Erbil) og er i ferd med å bringe Patriot-raketter til sine baser i Irak, uten irakiske myndigheters samtykke.

Hvis al-Zarfi klarer å få godkjenning av parlamentet, kan han søke å unngå eventuelle tilbaketrekningsforhandlinger med USA. Han vil også slå sammen Hashd al-Shaabi-gruppene, og forsøke å avvæpne de irakiske gruppene som står nær Iran. Al-Zarfi er ikke i stand til å søke en endring av parlamentets beslutning knyttet til USAs tilbaketrekning. Den saken vil berøre det nyvalgte parlamentet. Imidlertid forventes al-Zarfi, som enhver ny statsminister, å samle et stort antall parlamentsmedlemmer i det kommende parlamentsvalget, nok til å søke den amerikanske styrkenes langvarige tilstedeværelse i Irak.

Dette scenariet er bare aktuelt hvis al-Zarfi klarer å nå fristen i parlamentet på 30 dager for å danne et nytt kabinett og beholder sine allierte, særlig sjiaene. Iran vil gjøre alt for å gjøre ting vanskelig for al-Zarfi. Eks-guvernøren i Najaf ble anklaget for å ha satt fyr på de to iranske konsulatene i Karbala og Najaf ifjor og forventes å følge linjen til sin al-Nasr-koalisjonsleder (tidligere statsminister Abadi), som respekterte USAs sanksjoner mot Iran. Det ville være ødeleggende for Irans økonomi, som allerede lider av de tøffeste amerikanske sanksjonene noensinne.

Al-Zarfi som statsminister vil være et stort slag for Iran og for de som støtter landets mål og ideologi i Irak. Koronaviruset vil ikke holde Iran borte fra det irakiske teatret; Iran vil ikke la Irak falle under USAs kontroll. Hvis al-Zarfi kommer til makten, vil stabiliteten i Irak bli rystet, og oppdeling av landet vil være tilbake på dagsorden. Det kan forventes en æra med ustabilitet i Mesopotamia under en irakisk statsminister som regnes som en amerikansk alliert, særlig etter attentatet mot Qassem Soleimani.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com   2020 

Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.