Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translation: Abu Hedda
Det er ingen tvil om at den sionistiske ideologien, siden Ben Gurions tid, holder seg til prinsippet om å trakassere og gripe muligheter for å overraske fienden, utnytte motstanderens svakhet og vurdere fiendens posisjon før han slår til. Men det er mange indikasjoner på at Israel ikke kan føre en krig mot Libanon, i alle fall ikke i sommer, eller sannsynligvis ikke før etter at den hvite røyken avslører identiteten til beboeren i Det hvite hus de neste fire årene.
En storm i et vannglass oppsto i Libanon da Israel kunngjorde sin tredje offshore anbudsrunde for olje- og naturgassutforskning av “Blokk 72”, tidligere kjent som “Alon D”, som ligger langs grensen til Libanons «Blokk 9» i omstridte farvann. President Michel Aoun sa at den israelske avgjørelsen er “en veldig farlig sak”, og at Libanon “ikke vil tillate brudd på internasjonalt anerkjente territorialfarvann”. Den libanesiske parlamentarikeren Qassem Hashem sa at avgjørelsen ligner “en krigserklæring”.
Den israelske kunngjøringen utgjør imidlertid ikke et brudd på de regionale havgrensene som Libanon hevder. Den libanesiske fordømmelsen er en påminnelse til Israel om at Libanon er på vakt og ikke vil tillate noen inngrep i sine maritime grenser. Gjennom det siste tiåret sendte USA flere offisielle utsendinger til Beirut for å presse Libanon mot en indirekte dialog med Israel for å trekke gjensidig anerkjente grenser, til ingen nytte.
Den geopolitiske fiendskapen mellom Libanon og Israel hadde frosset utforskningen av “Blokk 72” i 6 år. De to offshore-selskapene, “Noble Energy” i USA og Israels Delek Energy, som hadde vunnet konsesjoner for olje- og gassutforskning signert i 2009, fant at lisensen deres ble avsluttet i 2016 uten å ha vært i stand til å foreta noen leting. Nyheten om at den israelske energiministeren Yuval Steinitz gjenåpnet anbudet forårsaket en grunnløs mediasensasjon av flere grunner:
Subscribe to get access
Read more of this content when you subscribe today.
Endelig kan ikke Israel stole på at den amerikanske hæren som er stasjonert i Syria, Irak og nabolandene, skal delta i noen kamp mot “Motstandsaksen”. Muligheten for en mer massiv krig som utvider konfrontasjonsteatret til Libanon, Syria, Irak og USAs baser i Gulf-landene, kan ikke utelukkes. Israel og USA ville ikke kunne kontrollere en slik utvidelse. Det siste president Donald Trump ønsker å møte i dag er retur av amerikanske soldater i kister fordi han engasjerte seg i en krig, ikke til fordel for USAs nasjonale sikkerhet, men bare for å forsvare Israel og Trumps rådgiver, statsminister Benjamin Netanyahu.
Den israelske hæren må være klar for en fremtidig omfattende konfrontasjon. Videre er det også Hizbollahs ansvar å holde spesialstyrkene i en tilstand av konstant beredskap for en krig under antagelse av at krig aldri kan skje eller kan skje i morgen. De to partiene forstår hverandre og holder begge forberedelsene øverst på agendaen.
Derfor ville krig bare finne sted hvis “motstandsaksen” begynte å slappe av og ikke oppdaterte sine avanserte militære evner, fornyet sine mål og overvåkning av fiendens bevegelser kontinuerlig. Alt tyder på at den forverrede libanesiske økonomiske situasjonen langt fra inspirerer Israel til å gå i krig. Hizbollah – selv om de er en udelt del av det libanesiske samfunnet – påvirkes ikke militært av krisen. Ingenting kan avlede oppmerksomheten fra å holde tommelen på avtrekkeren for å forhindre krig.
Til leserne mine: Jeg kan ikke lenger gi åpen tilgang til artiklene mine. Nyhetsbransjen har blitt knust av nyliberalisme og COVID-lockdowns. Dessverre har jeg ikke noe annet valg enn å be om individuell støtte. Når du abonnerer, støtter du den undersøkende journalistikken som er nødvendig for en solid forståelse av hva som skjer i Midt-Østen. Takk til de som kan bidra.
Copyright © https://ejmagnier.com 2020
You must be logged in to post a comment.