Den amerikanske planen for å svekke Hizbollah: borgerkrig og de kristnes utvandring fra landet.

Hizbollah og forskjeller opp mot Libanons kristne grupper 

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Oversatt av Abu Huda.

De kristne politiske og religiøse lederne i Libanon er teologisk fjernt fra Tolversjiismen: de har politiske og ideologiske mål som fundamentalt skiller seg fra Hizbollahs. Gebran Bassil, lederen av den store kristne parlamentariske gruppen “Al tayyar al-watani al-Hurr” (Free Patriotic Movement – FPM) gjorde dette klart sist søndag i en TV-uttalelse som svar på de amerikanske sanksjonene, med bakgrunn i påstått korrupsjon og gruppens nære politiske allianse med Hizbollah. Imidlertid er disse ideologiforskjellene en slags forsikring, en garanti som forhindrer borgerkrig i Libanon og utvandring av kristne fra Midtøsten. “Dette (en borgerkrig i Libanon og utvandring av kristne) er det Israel ønsker å se, et ønske som er åpent uttrykt av amerikanske tjenestemenn under private møter,” avslørte Bassil. Derfor må det stilles spørsmål: hva er de grunnleggende forskjellene mellom libanesiske kristne og Hizbollah, og hva vil USA ha fra de kristne libaneserne for å svekke Hizbollah?

Rett etter dagen for presidentvalget, den fjerde oktober, kunngjorde den amerikanske administrasjonen – i et skritt som virket uforståelig og uten strategisk eller taktisk fordel for Israel eller USA – at det sanksjonerte MP-en Gebran Bassil. Bassil sa at den amerikanske ambassadøren i Libanon, Dorothy Shea, besøkte ham for å gi ham et ultimatum og advarte ham om starten på amerikanske sanksjoner hvis han ikke avsluttet Hezbollah FPM-alliansen. Bassil avviste trusselen og president Donald Trumps administrasjon sanksjonerte ham. Bassil bestemte seg for å avsløre innholdet i møtene med de amerikanske tjenestemennene med det formål å finne en balanse mellom hans forhold til Hizbollah og vesten. Den kristne lederen redegjorde for forskjellene med Hizbollah når det gjelder “tenkning, språk og ideologi”.

Sjiitiske Hizbollah anser USA som “den store Satan, slangens hode”, og når det gjelder Israel, er deres mål å avslutte landets eksistens. Hizbollahs mål er tydelig uttrykt: å frigjøre Palestina. De kristne er ikke den eneste gruppen som ikke deler det samme målet som Hizbollah i Libanon. Sjia-gruppen Amal ledet av parlamentspeaker Nabih Berri, ansett for å være Hizbollahs nærmeste allierte, deler ikke Hizbollahs slagord og mål. Berri har, i motsetning til Hizbollah, gode forhold til Vesten og overfor Gulfstatene.

Videre har Bassil sagt at de kristne i Libanon mener forholdet til USA er viktig – og at det bør behandles deretter. Han sa at han mener at Israel har rett til å eksistere i sikkerhet når den garanterte sikkerheten til arabiske territorier også er slått fast, og palestinernes rettigheter er garantert på grunnlag av kong Abdallah av Saudi-Arabias fredsplan. Bassil mente her retur av de okkuperte syriske Golanhøydene og libanesiske territorier, returrett for palestinske flyktninger, og en stat for Palestina i bytte mot normalisering med Israel, som det fremgår av Saudi-Kongens initiativ.

Det samme initiativet ble avtalt av den avdøde presidenten Hafez Assad før møtet med statsminister Ehud Barak i år 2000 – men det mislyktes i siste øyeblikk. Den syriske presidenten Bashar al-Assad og den libanesiske presidenten Emil Lahoud, begge nære allierte av Hizbollah, var enige om kong Abdallahs fredsplan som opprinnelig ble foreslått i desember 2002. Den palestinske myndigheten (PLO) og Hamas ber begge om returrett for flyktninger og to stater i Palestina for å få slutt på den israelsk-palestinske konflikten.

Det er tydelig at Bassil ikke vil se ut som om han er helt i armene til Hizbollah, og han godtar heller ikke et betinget forhold til Vesten når de uttalte forholdene kan føre til borgerkrig i Libanon. Det Bassil ikke delte, var den amerikanske ambassadøren i Libanon sin anmodning om å delta i en koalisjon, sammen med de kristne “libanesiske styrkene” til Samir Geagea og Kataeb, og Druserne ledet av Walid Jumblat – og dermed isolere Hizbollah.

FPM mener at den amerikanske forespørselen om å isolere sjiaene vil dele Libanon i to deler hvor kristne i den ene delen vil være på den ene siden av landet (med de USA-støttende libanesiske Druserne som allierte) og sunni og sjia på den andre siden. Det ville være veldig enkelt å skape en sunni-sjia sekterisk konflikt for å binde opp Hizbollah. I dette tilfellet kunne Israel erobre Sjia-landsbyene, og det vestlige samfunnet ville applaudere en deling av Libanon under påskudd av å beskytte de kristne i Libanon. Det kristne området ville bli finansiert og støttet av Vesten. Hvis grensene mellom de to sidene skulle brytes og Hizbollah hadde overtaket, ville de kristne flytte utenlands, en ideell situasjon for Vesten. Det ville tvinge fram de kristnes migrasjon og det ville overlate Libanon til en sekterisk konflikt mellom sunni- og sjiamuslimer, som i Irak og Syria det siste tiåret. Faktisk er det dette den franske presidenten Nicholas Sarkozy i realiteten foreslo for den kristne patriarken, da han ba om støtte til kirkesamfunnet i Libanon helt tilbake i 2011.

Gebran Bassil avviste det amerikanske tilbudet selv om de kristne i Libanon av natur er nær Vesten. Bassil vil ha et forhold til USA og Europa: han er ikke klar til å bytte ut dette mot et tettere forhold til Iran, Russland eller Kina. De amerikanske forespørslene overfor de libanesiske kristne inkluderer naturalisering av palestinerne og de syriske flyktningene til det libanesiske samfunnet. Det ville skape en enorm demografisk ubalanse i Libanon der flertallet da vil bli bestå av sunniene, etterfulgt av sjia på andreplass. Som en konsekvens ville det ikke lenger være gjennomførbart eller rettferdiggjort å gi kristne med sin ytterligere reduserte minoritet halvparten av den totale andelen i alle institusjonelle stillinger i staten, parlamentet, kabinettet og sikkerhetsstyrkene, som fastsatt av Taef-avtalen.

En av de alvorligste forskjellene mellom Hizbollah og Gebran Bassil er ikke bare ideologisk, men gjelder speakeren Nabih Berri, anklaget for korrupsjon sammen med statsminister Saad Hariri, Druse-leder Walid Jumblat, guvernøren i sentralbanken Riyad Salame og andre. Gebran beskylder Hizbollah for å beskytte sin nærmeste sjia-allierte Berri som sammen med Hariri beskytter Riyad Salame. Sentralbanksjefen blir beskyldt for å legge til rette for overføring av dusinvis av milliarder dollar til libanesiske tjenestemenn, akkumulert fra korrupsjon og maktmisbruk i flere tiår. Hizbollah forstår Bassils beskyldning og finner seg maktesløse på grunn av de begrensede valgene som er tilgjengelige. Berri er lederen av Amal som kanskje ikke nøler med å konfrontere Hizbollah, hvis de blir alene, eller til og med gå så langt som en konflikt mellom sjiaene. Prisen vil være veldig høy, spesielt når USA og Israel venter på enhver mulighet til å svekke Hizbollah innenfra, eller gjennom sine allierte.

Bassil snakket også om en plan motarbeidet av de lokale sikkerhetstjenestene – som arresterte flere militante – for å gjenopplive terrorgruppen “den islamske staten” (IS) i Nord-Libanon der en gruppe på 40 militante knyttet til Idlib (Syria hvor basen til al-Qaida er etablert) ble avdekket. De kristne forstår at deres atskillelse fra Hizbollah ville etterlate  dem uten beskyttelse, spesielt når IS-kortet fremdeles er på bordet og kan manifestere seg når muligheten byr seg. Dette er grunnen til at Bassil ikke kan bryte med Hizbollah: de utgjør deres garanti mot og beskyttelse fra radikale islamister som i stor grad demonstrerte hvor brutale de kan være mot alle religioner og sekter i Syria og Irak. I virkeligheten er den eneste politiske vennen Bassil har i Libanon i dag Hizbollah, siden alle de andre gruppene – inkludert maronittiske kristne, sunnier og drusere – har demonisert ham og prøver å isolere FPM og dens leder.

Å være kristen i Libanon er faktisk ikke den privilegerte posisjonen den ville være i Vesten. Den eneste fordelen det gir er å legge til rette for visum for å bytte bosted. Videre samhandler USA tydeligvis ikke med libanesiske politikere på et humanitært eller “favor for favor” -basis, men på grunnlag av interesser (deres egne). Til tross for at Amer Fakhoury forlot Vesten, vant Bassil faktisk ikke popularitet hos USA. Tvert imot bekrefter hendelsene at når den amerikanske administrasjonen anser at tiden er inne for å ofre Libanons kristne som ved til en borgerkrigsbrann, vil de ikke nøle. For USA kommer Israels interesser først. Dette vil dessverre ikke endre seg med den nye administrasjonen, etter all sannsynlighet.

USA og Israel prøvde å konfrontere Hizbollah ansikt til ansikt, men klarte ikke å beseire eller svekke gruppen. De prøvde å dele Irak og Syria for å kutte forsyningsveien til Hizbollah, men til ingen nytte. Deres siste forsøk var å pålegge Iran «maksimalt press». Resultatet var at Teheran ikke underkastet seg og Hizbollah fortsatte å betale lønn til titusenvis av militsmedlemmer i amerikansk valuta, selv når dette stort sett mangler i Libanon. Det gjenstår ingen andre valg for den amerikanske / israelske siden, enn muligheten for en borgerkrig i Libanon, og å avhende de kristne for å befri Israel fra presset fra Hizbollah, med sin økende styrke og effektivitet.

Det forventes ikke at Hizbollah faller i denne fellen til tross for at deres kristne allierte har vesentlige forskjeller i ideologi og mål. Forskjeller kan håndteres når det er i begge siders interesse å holde sammen. Tvert imot, langt fra å svekke ham, har de amerikanske sanksjonene mot Bassil styrket hans posisjon og frigjort den unge kristne lederen til å hevde sin rettmessige representasjon i den nye regjeringen han tidligere ble nektet å delta i. Men det setter den valgte statsministeren Saad Hariri – som holder minoriteten i parlamentet – i en svakere posisjon: han regnet med den franske presidenten Emmanuel Macrons initiativ for å kunne overse de parlamentariske resultatene og danne sin regjering uten Bassil. De amerikanske sanksjonene hadde forutsigbart nok en moteffekt, og ga vinger til Gebran Bassil og gjorde ham sterkere enn noensinne.

Merk:

A. Kong Abdullahs initiativ: De arabiske statene skulle oppfordre Israel til å bekrefte en full israelsk tilbaketrekning fra alle territoriene okkupert siden 1967, inkludert de syriske Golanhøydene, til linjene 4. juni 1967, samt de gjenværende okkuperte libanesiske territoriene sør i Libanon. Den inkluderer en rettferdig løsning på det palestinske flyktningspørsmålet på grunnlag av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 194. Det er også en forespørsel om aksept av opprettelsen av en suveren uavhengig stat på de palestinske territoriene okkupert siden 4. juni 1967, på Vestbredden og Gaza, med Øst-Jerusalem som hovedstad. Derfor vil de arabiske statene gjøre følgende: En, anse den arabisk-israelske konflikten som fullstendig over; to, etablere normale forbindelser med Israel i sammenheng med omfattende fred. Den oppfordret også Israels regjering og israelere til å akseptere dette initiativet for å sikre utsiktene til fred og stoppe ytterligere utgytelse av blod i regionen. Dette er de viktigste problemene. Det er beskrevet som fred for tilbaketrekning, som normalisering for normalisering: De arabiske statene ber Israel om å være en normal stat. Til gjengjeld vil de normalisere forholdet til Israel – økonomisk, kulturelt og ellers.

B. Under den israelske okkupasjonen av Libanon i 1982 var Amer al-Fakhoury sjef for den israelsk-etablerte Kiyam-fangeleiren og var ansvarlig for drap og tortur av mange medlemmer av motstandsgruppene. Libanesiske myndigheter utøvde press på sjefen for militærretten for å løslate den israelske samarbeidspartneren Amer al-Fakhoury slik president Donald Trump ba om. Al-Fahkoury ble deretter levert til den amerikanske ambassaden og smuglet ut av landet. Løslatelsesordren ble utført etter press fra stabssjefen og presidenten Michel Aoun, Gebran Bassils svigerfar.

Advertisements
Advertisements
Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.