Irak, av Elijah J. Magnier,
oversatt av Abu Huda:
Irak er ikke det eneste teatret hvor USA og Iran kolliderer. Syria er en annen arena der de to landene vil finne det utfordrende å finne felles grunnlag. De amerikanske styrkene okkuperer nordøstlige Syria for å forhindre den syriske økonomien i å komme seg, og å bremse – uten å blokkere – strømmen av våpen, energi og økonomisk støtte som Iran gir sine allierte i Syria og Libanon. Bidens administrasjon har ingen strategi i Syria og Irak. Likevel virker den bestemt på å følge Donald Trumps politikk og forbli i begge land med få fremtidsvisjoner for disse landenes styrker. Derfor forventes status quo å opprettholdes og spenningen mellom Iran og USA vil holdes på et høyt nivå, uavhengig av noe positivt resultat i de kjernefysiske diskusjonene i år. Denne spenningen på forskjellige arenaer stopper imidlertid ikke direkte og indirekte dialog og kontakt mellom USA og Iran.
Subscribe to get access
Read more of this content when you subscribe today.
Selv om den amerikanske administrasjonen “ønsket” begynnelsen av den iranske revolusjonen velkommen med sanksjoner helt siden 1979, utfordret Teheran, fra sin side, også Washingtons autoritet gjentatte ganger. President Jimmy Carter innførte sanksjoner mot Iran i november 1979 da militante iranere okkuperte den amerikanske ambassaden i Teheran og tok amerikanske diplomater som gisler i 444 dager. Iran løslot gislene først da en ny amerikansk president overtok makten i 1981: Ronald Reagan. Iran lyktes i å frigjøre nesten 8 milliarder dollar av sine frosne finansielle eiendeler i bytte mot de 52 amerikanske ambassade-gislene. Reagan tilbød en “gave” til Iran da Robert McFarlin ble mottatt i Teheran av Sheikh Hashemi Rafsanjani – etter Ruhollah Khomeinis godkjennelse – med en last full av våpen som senere ble kjent som “Iran Contras-skandalen”.
På 1990-tallet samarbeidet Iran og USA om mange felles interesser i Europa og Midtøsten. President George Bush (Senior) ba Iran løslate de amerikanske gislene som ble fanget i Libanon, og markerte begynnelsen på et “velvilje” -forhold. I 1999 aksepterte Iran å bli med i Afghanistans nabolands-koalisjon; seks pluss to initiativgruppen (Iran, Pakistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kina pluss Russland og USA). Denne muligheten skapte en unik, privilegert og verdifull posisjon for Iran. Å gjøre dette har undergravd noen amerikanske oppfordringer om krig mot den “islamske republikken” av krigshauker i den amerikanske administrasjonen og intelligentsia-forskere. Iran blir en spesiell partner.
Seks pluss to gruppen varte ikke veldig lenge, men åpnet døren bredt for samarbeid mellom USA og Iran. Iran har lykkes med å erstatte Pakistan, som var den tradisjonelle amerikanske partneren, anklaget for å støtte Taliban og spille en tvetydig rolle i den amerikanske krigen mot Taliban. Iran klarte å vriste Russland, Italia og Tyskland bort fra Afghanistans diskusjoner ved å etablere direkte kontakt med amerikanske utsendinger. De iranske tjenestemenn var begeistret for å snu kortene mot de som foreslo å angripe Iran først, og de så den amerikanske krigsmaskinen snu seg mot landets fiender i regionen. Det gjorde det mulig for Iran å slappe av en stund og organisere seg for å vri sine ressurser til støtte for sine allierte før den amerikanske stormen.
Fram til 2000-tallet ble direkte og indirekte møter tillatt med USA under presidentene Ahmadinejad og Sheikh Hassan Rouhani, og ble absolutt godkjent av Grand Ayatollah Ali Khamenei. Da USAs tidligere president Georges W. Bush bestemte seg for å angripe Taliban og Saddam Hussein, banet han vei for Iran til å bli en regional makt, med to fiender ved grensene beseiret eller involvert i strid langt vekk fra Iran. Iran har samarbeidet med amerikanske administrasjoner i begge land, Afghanistan og Irak.
Selv om de fulgte nøye med og bevarte revolusjonens ideologiske prinsipper under tilnærmingen mellom Iran og USA, tillot både Stor-Ayatollah Khomeini og Khamenei den iranske regjeringen å bruke en bred margin for manøvre når de forhandlet med USA. Når statens interesser hersket, ble de øverste lederne gitt fleksibilitet, så lenge møtene tjente til å presse en større fare bort fra Iran. De iranske tjenestemennene er overbevist om at USA – hvis ledere brakte det første kjernefysiske anlegget til Teheran – ikke hadde noe imot å se Iran bli et atomland om ikke for sin støtte til sine allierte i Midt-Østen som utgjør en trussel mot Israel. Dessuten skaper et mektig Iran frykt for USAs lydige allierte i Midtøsten. Beviset er svikt i regime-endringsprosjektene i Syria og Irak, den pågående krigen i Jemen som er utstyrt med sofistikerte våpen og den enestående militære og økonomiske makten Hizbollah nyter, og som pålegger Israel en unik avskrekking.
You must be logged in to post a comment.