Av Elijah J. Magnier,
Oversatt av Abu Huda:
Det har blitt tydelig at de nylige israelske angrepene mot flere iranske mål har som mål å øke Israels statsminister Benjamin Netanyahus innenlandske posisjon i en avgjørende valgkamp. Israel sliter med å få en samlet regjering etter fire mislykkede forsøk. Videre forteller Israel verden hvor opprørt de er over tilnærmingen mellom USA og Iran som gir Teheran overtaket, og at Washington aksepterer å forhandle på Irans vilkår, til tross for resultatet av de kjernefysiske samtalene i Wien mellom undertegnerne av JCPOA (Joint Comprehensive Plan Of Action), kjent som Atomavtalen. Den amerikanske administrasjonen, ledet av president Joe Biden, tok offisiell avstand fra Israels sabotasjehandling uten nødvendigvis å unngå å kapitalisere på det israelske angrepet for å legge press på Iran til å akseptere en direkte forhandling.
USA er fortsatt tilsynelatende ikke klare over at Iran står fast på sin posisjon og har fastsatt sine forhandlingsvilkår og retningslinjer. Det er opp til Vesten å akseptere dette eller forberede seg på en fullstendig kjernefysisk kapasitet som kan produsere en atombombe hvis og når de ønsker det. Iran har hevnet seg og kunngjorde sin intensjon om å øke sin anrikning av uran til 60 prosent, og forbedret dermed forhandlingsposisjonen sin vesentlig i Wien.
Siden Joe Biden tiltrådte, gjennomførte Israel flere angrep for å provosere Iran. Tel Aviv hevdet at de har bombet “iranske mål” i Syria. De har utført et mineangrep på det iranske fartøyet Saviz i Rødehavet og er ansvarlige for sabotasje ved Natanz-atomanlegget.
Den amerikanske administrasjonen benektet at de var involverte – men ikke sin uvitenhet om angrepet før det fant sted – om den israelske sabotasjehandlingen i Natanz. Europeiske kilder mener den amerikanske benektelsen er positiv. Imidlertid kan det være slik at Biden og hans team prøver å kapitalisere på det israelske angrepet, og tenker at Iran kan ombestemme seg og bli enige om å inkludere andre Midtøsten-porteføljer å forhandle om, eller i det minste at Iran vil akseptere en direkte forhandling med amerikanerne. Vestlige diplomater mener (feilaktig) at Iran kan komme til å be land som er involverte i atomforhandlingene i Wien om å utøve press på Israel for å stoppe sine sabotasjeangrep.
“Det er åpenbart at Iran ikke er villige til å starte en krig i Midt-Østen når president Hassan Rouhanis regjering prøver å oppheve alle sanksjoner før slutten av sin periode. De israelske angrepene kan akselerere atomforhandlingene selv om Israel er misfornøyd med dem, men innser at det er kritisk å stoppe Iran fra å nå kjernefysiske militære kapasiteter. Derfor vil direkte forhandlinger mellom Irans utenriksminister Jawad Zarif og hans amerikanske kollega Antony Blinken være nødvendige for å få fart på forhandlingene og gjennomføre et kompromiss tidligere. Imidlertid svarte Iran at de ikke ville godta noen direkte forhandlinger med mindre USA løfter alle sanksjoner. De har også snudd kortene overfor alle og besluttet å øke berikelsen til 60%, og komme nærmere 90% militært nivå av kjernefysisk anrikelse. Iran har fått fordelen nå, og president Biden har ikke noe annet valg enn å handle i løpet av den kommende måneden eller to, sa den diplomatiske kilden.
Subscribe to get access
Read more of this content when you subscribe today.
De amerikanske tjenestemennene har gjentatte ganger bedt sine europeiske kolleger om å prøve å overbevise Iran om å godta en direkte forhandling der en amerikansk utsending er involvert. Iran var fast bestemte på sitt standpunkt og avviste ethvert møte med mindre alle 1650 amerikanske sanksjoner oppheves, og at banker, land og institusjoner har lov til å forholde seg fritt til Iran, og frigjøre landets økonomiske eiendeler uten frykt for amerikanske ettervirkninger.
Vestlige leders mål om å åpne en basarlignende forhandling med Iran indikerer hvor lite den iranske posisjonen har blitt forstått. De iranske forhandlerne er utvilsomt dyktige. Videre er det en tydelig føring uttalt av revolusjonslederen Sayyed Ali Khamenei som tydelig sa til Zarif: “Gå og forhandle bare om atomporteføljen og ingenting annet”. Den tidligere amerikanske utenriksministeren John Kerry har allerede prøvd å overtale Zarif til å forhandle om andre dossierer som vekker bekymring, men til ingen nytte. Tidligere president Donald Trump ventet i et par år ved siden av telefonen sin på Irans anrop, som aldri kom.
Det er liten tvil om at de amerikanske sanksjonene mot Iran var – og fortsatt er – veldig smertefulle for den iranske økonomien. Imidlertid tvang disse sanksjonene Iran til å bli mer uavhengige enn noen gang. Når de blir løslatt, vil de flere hundre milliarder dollar som mange land over hele verden sitter på, øke Irans rikdom og økonomi og konsolidere deres posisjon som en regional makt i Midtøsten, som har strategiske forgreninger og et tett forhold til Kina og Russland.
Både USA og Israel er klare over konsekvensene av å returnere de iranske eiendelene med påløpte renter (det punktet er fortsatt diskutabelt). Dette er en av hovedårsakene til at den israelske statsministeren oppfører seg som “Midtøstens mobber”, og vil sabotere den amerikanske administrasjonens målsetning på en eller annen måte.
Iranske kilder mener at ”Biden kan også bruke Netanyahus sabotasjehandlinger og krigsprovokasjoner for å vise de amerikanske krigshandlerne at Iran ikke er villig til å gå i krig uavhengig av alle de israelske provokasjonene. Ikke desto mindre er den amerikanske administrasjonen fullstendig klar over at Iran har blitt en regional stormakt mens de har vært under de strengeste sanksjonene noensinne, og har klart å stoppe USAs planer om å destabilisere Syria, splitte Irak, dominere Jemen og lamme Libanon, og unngått å trekke Iran inn i en krig diktert av den israelske statsministerens premisser. ”
Iran har ikke nølt med å vise tenner når landets fartøyer blir angrepet i Hormuzsundet og Rødehavet. Det nylige angrepet mot det israelske skipet som befant seg i De forente arabiske emirater fant sted mens den amerikanske marinestyrken er i samme region. Selv om Iran nektet ansvar, mener tjenestemenn at spenningen mellom USA og Russland rundt Ukraina ikke vil tillate Biden å starte en ny krig med Iran for å tvinge landet til å redusere sin uranberikelse. Beslutningen om å gå for 60% kom fra lederen Sayyed Ali Khamenei, og den vil ikke bli opphevet uavhengig av vestlig press med mindre USA løfter alle harde sanksjoner pålagt Iran.
Europa har sluttet seg til Israel for å legge press på Iran ved å innføre reiseforbud og frysing av eiendeler til flere iranske individer på grunn av brudd på “menneskerettigheter”. EUs sanksjoner er symbolske når de retter seg mot Hossein Salami, lederen for det iranske revolusjonære vaktkorpset, og Gholamreza Soleimani, sjefen for Basij. Ingen av dem kommer noen gang til å reise til Vesten eller ha bankkontoer i utenlandske banker. Iran svarte med å avbryte omfattende samtaler med EU på området menneskerettigheter, terrorisme, narkotika og flyktninger. EU-institusjonen er sterkt politisert og reagerer på de amerikanske diktatene, særlig når de innfører sanksjoner mot Iran og Russland, Kina, Libya, Sudan og Eritrea, men likevel aldri mot Saudi-Arabia og landets lange liste over forbrytelser mot menneskeheten i Jemen.
Det er vanskelig å ikke skape en kobling mellom EUs sanksjoner mot Iran, de israelske sabotasjeangrepene og Wien-forhandlingene. Den amerikanske administrasjonen ser ut til å prøve forskjellige verktøy og metoder for å legge press på Iran som, til tross for behov for hevn, stødig prioriterer kjernefysiske samtaler og opphevelse av alle sanksjoner. Det betyr ikke at tanken om hevn er blitt ignorert. Tvert imot er Iran klar over at Israel vil fortsette å angripe flere iranske mål hvis ikke avskrekking raskt blir pålagt. Det er en god påminnelse om å tenke på at Iran har forskjellige måter å svare direkte på, eller gjennom sine allierte og på forskjellige teatre. Iran begrenser seg ikke nødvendigvis til å svare når og på samme måte og sted som Israel ønsker eller forventer. Faktisk rapporterte de siste nyhetene om et ukjent angrep mot et israelsk skip, noe som tyder sterkt på at det er etablert en avskrekkende motreaksjon, noe som er pinlig for statsminister Netanyahu.
I forrige måned ble et israelsk skip truffet av en liten rakett, sannsynligvis avfyrt fra en drone, mens det navigerte mellom India og Oman. I februar ble det israelsk eide lasteskipet MV Helios Ray skadet utenfor Omanbukten. Iran nektet ansvar for disse angrepene.
Innenlands kjemper den israelske statsministeren for sin politiske fremtid, anklaget for å ta imot upassende gaver og misbruke embedet sitt for å fremme sine personlige politiske interesser. Netanyahu står også overfor et annet regjeringsdilemma, og klarer ikke å oppnå 61-seters flertall for å danne en regjering for fjerde gang i et delt parlament. Eksternt får Netanyahu panikk når han ser den amerikanske administrasjonen komme tilbake til atomavtalen med Iran. Han savner absolutt Donald Trump, som støttet Israel uten reservasjon og ga Netanyahu alt han ønsket seg. Israel ville ikke ønske å se Iran oppnå militær atomkapasitet og ville gjerne være den eneste innehaveren av hundrevis av atomstridshoder i hele Midt-Østen.
Israel nyter etterretnings-, militær- og mediestøtte fra de fleste land over hele verden, hovedsakelig i de vestlige og de fleste Gulf-landene. De har fasiliteter ingen andre land i verden nyter av, og alle landets sabotasjeoperasjoner – i motsetning til de mot Iran – er skjulte.
Israel skjønte imidlertid at de over 1000 angrepene på iranske mål som de hevder, den mislykkede delingen av Syria og Irak og krigen mot Jemen var alle mål som var umulige å oppnå, selv om Iran var under de strengeste sanksjonene noensinne. Disse feilene skyldes alle Irans viktige og robuste støtte til sine allierte som forhindret ikke bare Israel, men også det internasjonale samfunnet (Vest- og Gulf-landene) fra å få overtaket mot den største koalisjonen samlet i Midtøsten i løpet av de siste tiårene.
Iran har ikke overtaket i Syria for å gjengjelde den kontinuerlige israelske krenkelsen av syrisk suverenitet. Imidlertid føler Iran seg “hjemme” i Hormuz-sundet og Rødehavet. Gjennom de siste to tiårene har Iran ikke blitt provosert til en konfrontasjon før USA myrdet den iranske brigadegeneralen Qassem Soleimani mens de var på et diplomatisk oppdrag til Bagdad, Irak. Teheran fortsatte med sin plan ved å konsolidere sine allianser i Midtøsten og Latin-Amerika (Venezuela). Videre har Iran selv produsert de fleste av sine nødvendige militære våpen, spesielt de væpnede dronene og presisjonsraketter, og de har effektivt levert det de allierte trengte for å beskytte seg mot israelsk og USAs dominans.
Iran har svart på de amerikanske sanksjonene og de israelske sabotasjeangrepene, og den iranske forskerens drap ved å intensivere sin berikelse av uran og bygge sentrifuger. De har begynt å anrike uran raskere med sin nyeste avanserte kjernefysiske sentrifuge IR-9, har nådd nivået på 20% renhet, kunngjorde at de starter anrikelsen til 60% nivå og går mot 90% hvis ingen avtale oppnås.
Imidlertid holdt Iran døren åpen for Biden for å gjenopprette tilliten og gjenoppbygge broen som Donald Trump hadde sprengt. Ballen er nå i den amerikanske administrasjonens bane: enten gå tilbake til JCPOA ubetinget eller se på at Iran oppnår total atomproduksjon og kapasitet. Hvis sistnevnte er USAs valg, bør de være klare til å møte et mye sterkere Iran når atomprosessen kommer til, som det uunngåelig vil, et irreversibelt «point of no return».
You must be logged in to post a comment.