Syria avfyrte en rakett mot Israel: på tide å ta igjen?

Av Elijah J. Magnier. Oversatt av Abu Huda.

Luftforsvarssystemet ved den syriske hovedstaden Damaskus avfyrte en  rakett da israelske jetfly fløy over de okkuperte Golanhøydene og bombet syriske militære mål i dette området. Den syriske raketten landet 30 kilometer unna den mest beskyttede og hemmelige israelske atomreaktoren i Negev, Dimona. Avstanden mellom Damaskus og Dimona kjernefysiske område er 296 km, langt nok til at det virker forbløffende at det ikke var tilstrekkelig tid for det israelske avskjæringsforsvaret til å nøytralisere raketten. Var dette den lovede iranske gjengjeldelsen for det israelske sabotasjeangrepet på atomreaktoren i Natanz, eller en enkelt feilaktig rakett?

Israelske medier og talspersonen for den israelske hæren bagatelliserte begivenheten og beskrev raketten som en “villfaren overflate-til-luft-S-200 (SA-5)”. Det er slående at Israels mest sofistikerte avlyttingssystem ikke klarte å skyte ned raketten. Andre husket en lignende konfrontasjon i 2019 da en omstreifende syrisk anti-luftrakett traff Nord-Kypros. Tidligere forsvarsminister Avigdor Liberman benyttet anledningen til å kritisere statsminister Benyamin Netanyahu, anklaget for å “ha sovet under nattskiftet” og unnlatt å fange opp den syriske raketten.

Det er uvanlig at Israel ikke tilbyr bevis på et rakett som er sendt mot et av de mest følsomme stedene landet rår over. En styrefinne eller motor fra missilet ville ha gjort det mulig å avgjøre om det var en SA-5-rakett fra 1967 eller et iransk Fateh-110 overflate-til-overflate-missil fra 2012- som Syria produserer under navnet M-600 – som hevdet av en iransk revolusjonsgarde-general. Hvis den iranske versjonen er troverdig, kan tanken om at raketten var en syrisk-iransk “melding” og at tiden er inne for å gjøre opp utestående regninger. Dette har utløst en reaksjon fra israelsk opinion, som ba om å bli fortalt sannheten om missilet som ble sendt fra Syria og den enorme eksplosjonen ved Tomers forsvarsmissilmotorproduksjon utenfor byen Ramle.

SA-5 overflate til luft missilet er 10,8 meter lang med radiobølger, infrarøde flyveiledningssystemer og aerodynamiske manøvreringsvinger. Moderne jetfly kan kanskje unngå dette gamle sovjetiske missilet som skjøt ned en israelsk F-16 i 2018. Derfor, når missilet når sin maksimale  rekkevidde og ikke klarer å ødelegge målet, er det utstyrt med selvdestruksjonsapparat for å eksplodere før det når bakken. Derimot er den 8,9 meter lange Fateh-110 et overflate-til-overflate-missil som følger en bane med satellittveiledning ved å kjenne målets posisjon. Bare den tredje (Fateh-110 blokk 3) og fjerde generasjon (Fateh-110-D1) av Fateh har en rekkevidde på 300 km. Fjerde generasjon Fateh-110-D1 (Fateh Mobin) har også en infrarød bildesensor for termisk veiledning. Både Syria og Hizbollah i Libanon er utstyrt med Fateh-110.

Israel hevdet at missilet som ble lansert fra Syria eksploderte på himmelen, selv om bilder som ble delt på sosiale medier, viste en kraftig bakkeeksplosjon. Imidlertid bekreftet israelerne at missilet ikke ble avlyttet. Derfor virker ideen om eksplosjon på himmelen etter over 250 km bane utelukket, fordi raketten nådde en rekkevidde på 266 kilometer før den eksploderte.

Den forståelige konklusjonen er at Israel ønsker å unngå opptrapping med Syria og Iran. Versjonen om et “villfarent missil” er praktisk. Det antas at selvdestruksjonsmekanismen ikke har klart å la raketten eksplodere før den traff bakken. Ved å tilby flere motstridende versjoner, ønsker Israel å legge denne hendelsen bak seg og unngå å gå i detaljer. Det er fortsatt en ydmykelse at et luft-rakett fra 1967 klarte å snike seg inn og unngikk alle deres nylig oppgraderte avlyttingsraketter.

Hadde Israel valgt Fateh-110-versjonen, ville det bety at beslutningen om å skyte raketten kom fra president Bashar al-Assad selv, for å sende en beskjed til Israel om at det er « payback time». Videre ville det også ha antydet nivået på harmoni mellom Syria og Iran, der begge allierte har en felles interesse i å gjengjelde Israels mange suverenitetsbrudd med en rakett. For Iran ville det være et svar på den israelske sabotasjeaksjonen i Natanzs. Dette er ydmykende for statsminister Netanyahu, hvis over 1000 angrep på Syria ikke oppnådde Israels mål så langt.

Syria og Iran viser Israel at de er sterke allierte, og sender en enhetlig melding. Det israelske Iron Dome-systemet ser definitivt ut til å være en fiasko, og lover liten beskyttelse når flere raketter fra forskjellige steder blir avfyrt mot Israel i krigstid.

USA valgte også en myk versjon og adopterte SA-5-versjonen: CENTCOM-generalsjef Franck McKenzie beskyldte Syrias “inkompetanse” for den “villfarne raketten” for å bagatellisere begivenheten og la til at han ikke trodde det var “et forsettlig angrep ”. USA er ikke i humør til å bli dratt inn i en øye-for-øyekonflikt av Israel og har andre prioriteringer. Dessuten var Israel angriperen og hadde bombet Syria ulovlig i årevis. De mange israelske forsøkene på å ødelegge den amerikansk-iranske tilnærmingen forstyrrer den nye amerikanske administrasjonen.

For president Bashar al-Assad er McKenzies versjon også praktisk. Selvfølgelig kan Syria ikke sammenligne sitt arsenal med den moderne israelske militære kapasiteten hvor Israel og USA investerer milliarder av dollar årlig for å opprettholde militær overlegenhet over Midtøsten-hærene uten å nødvendigvis påføre avskrekkelse. En enkelt rakett er imidlertid nok til å øke den israelske bevisstheten om at landets stadige  brudd på den syriske suvereniteten en dag kan føre til en front hvor iranske missiler vil oversvømme himmelen og Israels moderne avlyttingssystem ikke klarer å fange dem opp.

Alle parter er fornøyd med den utydelige israelsk-amerikanske versjonen av arrangementet. Det er skremmende for Israel og USA å tro at en atomreaktor (Dimona) har blitt et enkelt mål selv for en gammel missil. Det er en strategisk avskrekkelse som ble sendt til Israel av en “villfaren” rakett. Det virker klart at tilbakebetalingstiden nærmer seg. Israel er sårbare.