Av Elijah J. Magnier,
oversatt av Abu Huda:
Etter det første møtet mellom Iran og Saudi-Arabia i Bagdad 9. april, er et annet møte planlagt i den irakiske hovedstaden i slutten av inneværende uke. Under det første møtet og etter at begge sider møtte hverandre og utvekslet førsteinntrykk, og testet graden av vilje til å bygge en solid bro mellom landene, er begge delegasjonene nå klare til å tegne et veikart for å diskutere sine respektive prioriteringer.
Iran har forhandlet med Vesten siden president Jimmy Carter innførte de første sanksjonene mot “Den islamske republikken” i 1979. Derfor er det vanlig praksis for Iran å forhandle om et spørsmål med Saudi-Arabia, uansett hvor komplisert det måtte være. Imidlertid mener iranske tjenestemenn at det er avgjørende å bygge tillit og teste graden av forpliktelse på begge sider før man takler sensitive spørsmål. Det forventes at den iranske delegasjonen på et visst tidspunkt vil øke alvorlighetsgraden i forhandlingene og be om forsikringer fra de saudiske samtalepartnere om at de nyter tilliten til beslutningstakeren i Riyadh, kronprins Mohamad Bin Salman, som er nødvendig for å vise fleksibilitet i avgjørelse under forhandlinger. Hvordan vil disse møtene påvirke stabiliteten i Midt-Østen?
“Den islamske staten” (IS) etablerte sin “stat” over flere år, hovedsakelig i sunnibyer i nordlige og vestlige irakiske provinser. Etter krigen mot IS mellom 2016 og 2018 ble gruppen fjernet med militærmakt fra den tredjedelen av Irak de hadde okkupert gjennom harde og destruktive kamper. Irakiske byer ble frigjort på bekostning av ødeleggelser fordi IS kjempet tilbake og ikke ville gi seg. IS-nederlaget etterlot seg et enormt behov for å rekonstruere infrastruktur – hjem, skoler og sykehus – som Bagdad-regjeringen ikke kan tilby. Irak er ikke i stand til å injisere de nødvendige 88 milliarder dollar i etterkant av krigen mot IS av mange økonomiske årsaker, inkludert korrupsjon og et oppblåst antall statsansatte.
Selv om Irak er et oljerikt land, er sentralregjeringen økonomisk ødelagt. Videre forbød USA Irak å fortsette med en irakisk-kinesisk multimilliardavtale for å gjenoppbygge og modernisere kommunikasjonssystemer, elektrisitet, transport, sykehus og skoler, og etterlot Kina utenfor ligningen for å investere i Irak. Iraks
Subscribe to get access
Read more of this content when you subscribe today.
eneste andre muligheter for å tiltrekke seg finansiering er fra USA, de oljerike landenes allierte, og Det internasjonale pengefondet.
Verken irakiske eller saudiske tjenestemenn ville være enige om å innlede en dialog med Iran hvis USA hadde bestridt denne tilnærmingen. Tidligere president Donald Trump ba tidligere statsminister Abdel Mahdi om å fungere som megler mellom USA og Iran, og ble informert om Iran-Saudi-brevvekslingen i 2019. Imidlertid myrdet den amerikanske administrasjonen i januar 2020 brigadegeneral Qassem Soleimani, da Abdel Mahdi forventet besøk av den iranske offiseren i Bagdad for å levere saudiske og amerikanske beskjeder.
Som reaksjon ba tidligere statsminister Abdel Mahdi om at USA trakk seg ut av landet, og fikk parlamentets godkjenning for dette vedtaket. Fremover var han ikke lenger den passende kandidaten til å lage en bro mellom Iran og Saudi-Arabia. Trump-administrasjonen var også sinte på Abdel Mahdis multimilliardavtale signert med Kina. Demonstranter inntok gaten i flere måneder, til han ble erstattet av Mustafa al-Kadhimi, en venn av Washington og en personlig venn av kronprins Mohamad Bin Salman. Sistnevnte implementerte ingen av protestantenes forespørsler og er ikke i stand til å endre den alvorlige økonomiske situasjonen i landet.
Beslutningen om at iranere og saudiarabere skulle møtes i Irak var ikke tilfeldig. Siden tidligere statsminister Haidar Abadis tid har irakiske ledere inkludert Adel Abdel Mahdi og nåværende statsråd Mustafa al-Kadhimi prøvd å bygge en bro mellom Iran og Saudi-Arabia.
Spenningen mellom Saudi-Arabia og Iran de siste to tiårene har rammet nabolandene alvorlig. Derfor er det til fordel for Midtøsten at de to ledende aktørene finner felles grunnlag eller gjør opp regnskap om forskjellene dem imellom. Den voldsomme sekteriske krigen i Irak og Syria som har rammet regionen førte bare til ødeleggelser, uten å endre Midtøsten-kartet. De to landene representerer sammen flertallet av sjiaer og sunnier og har nøkkelen til stabilitet for regionen hvis de får lov til å ordne opp i forskjellene seg imellom uten utenlandsk inngripen.
Det er derfor i irakiske tjenestemanns interesse å unngå å se landet deres blir en slagmark for Iran og Saudi-Arabia eller Iran og USA og å dra nytte av gode forhold til alle involverte land. Til tross for avstanden og den mulige mangelen på strategi president Joe Biden ser ut til å følge overfor denne delen av verden, er det fortsatt uklart om det er i USAs interesse eller ikke å se en slik iransk-saudisk entente.
Mange irakere har beskyldt Saudi-Arabia for å finansiere al-Qaida i Irak (som blir senere ble til IS) siden USAs okkupasjon av Irak i 2003. Fjerningen av en sunniarabisk leder (Saddam Hussein) som ble erstattet av sjiaer som hadde flertall i befolkningen, rammet sunni-dominansen i Irak hardt, og svekket Saudi-Arabias posisjon i Irak. Den amerikanske okkupasjonen av Irak fjernet en av Iran sterkeste fiender (Saddam Hussein) og lot Teheran få innflytelse i Irak. Derfor ble en aktiv rolle for Saudi-Arabia i gjenoppbyggingen av Irak avvist av mange irakere. Mange tjenestemenn mener at Saudi-Arabia kan rekonstruere sunnibyer, tidligere under IS-kontroll, men som kan skape grobunn for Takfiri-ideologien til å vokse igjen. Det iransk-saudiske møtet i Irak hjelper regjeringen i Bagdad med å argumentere mot de samme mektige men skeptiske politikerne og lette involveringen av de saudiske investorene i gjenoppbyggingen av Mesopotamia.
Videre har Iran forbindelser til flere militsgrupper i Irak som er trofaste mot ideologien som imøtekommer Teheran om deres felles mål om å utvise amerikanske styrker fra landet. Rett eller galt, mener sentralregjeringen i Bagdad at en lettelse av forholdet mellom Iran og Saudi-Arabia, med USAs velsignelse, kan redusere spenningen mellom Iran og USA og holde den lokale irakiske militsen tilbake fra å utfordre statlig kontroll.
Iran har utvidet sin regionale innflytelse, og samlet flere allierte i Midt-Østen etter flere kriger utløst av USA i Afghanistan, Irak, Syria og Libanon. Iran fikk et sterkt fotfeste i Gaza da USA viste hvor likegyldige de er overfor palestinske rettigheter og ble en upålitelig fredspartner. Iran tilbød ubegrenset støtte til palestinerne mens Gulf-landene, inkludert Saudi-Arabia, forlot palestinernes rettigheter på deres territorium og valgte den amerikansk-israelske leiren.
Likevel er Saudi-Arabia fortsatt en sterk aktør i Midt-Østen. Kraften til penger og Wahhabi-ideologien kan fortsatt spille en viktig rolle i å fremme flere sekteriske kriger i Midtøsten. Videre er Saudi-Arabia et oljerikt land og har økonomisk makt til å finansiere og støtte land i økonomisk nød som Libanon, Syria og Irak. Iran er ikke i stand til å finansiere disse landene der “motstandsaksen” er etablert. Teheran kan bare støtte sine allierte til å motstå, men kan aldri erstatte stater eller finansiere regjeringene for å komme ut av finanskrisene.
Hva med USAs interesser? Alt avhenger av hvordan Biden-administrasjonen oppfatter Midtøsten og regionens stabilitet. Et stabilt Midtøsten betyr å åpne land i Midtøsten for verdensmarkedet, noe som betyr at USA kan miste eksklusiviteten og monopolet over disse landene, spesielt Irak og andre Gulf-land. Det betyr også at dusinvis av amerikanske militærbaser i Vest-Asia ville bli irrelevante. Så langt viser ikke USA noen intensjoner om å forlate Syria eller Irak. Den amerikanske strategien består i å unngå å overlate et land til russisk og/eller iransk innflytelse. Denne teorien tar ikke hensyn til to faktorer: For det første, hvor mye vil en kontinuerlig tilstedeværelse fra USAs side forstyrre det syriske og irakiske forholdet til Iran og Russland? For det andre, hvor lenge kan USA holde styrkene sine i et fiendtlig miljø der en del av befolkningen avviser deres tilstedeværelse og vil kjempe imot til de amerikanske styrkene drar?
Avmarsjen fra Afghanistan skjer etter 20 års krig, der alle amerikanske presidenter som etterfulgte George W. Bush ikke klarte å oppnå sine mål. Den endelige løsningen var å sitte, forhandle og anerkjenne Taliban som en mektig afghansk gruppe med kontroll over en tredjedel av de 407 distriktene og mange flere som fortsatt er omstridt. Da Bush beordret okkupasjonen av Afghanistan, sa Mullah Omar: “Gud lovet oss seier, og Bush lovet å beseire oss. Vi får se hvem som er mer sannferdig.”
Etter å ha brukt 900 milliarder dollar i Afghanistan, drar USA. I Irak brukte USA litt under 3 billioner dollar. Hvor lang tid trenger USA å tilbringe i Irak og Syria før de forlater Levanten og Mesopotamia? Hvis Biden har nådd eller vil nå i løpet av sine fire år ved makten, konklusjonen om at disse delene av Midtøsten ikke lenger er på prioriteringslisten, så er tilnærmingen mellom Iran og Saudi-Arabia mer fornuftig enn noen gang. Tross alt viste USA hvordan det med sanksjoner og uten behov for tropper på bakken, kunne lamme økonomien i ethvert land uten nødvendigvis å få landet til å underkaste seg.
Begynnelsen på Iran-Saudi-samtalene er betydelig. Det er langt fra noen hvetebrødsdager. Å bygge bro over mistillit er utfordrende, og en lang reise full av komplikasjoner og tvil vil følge. Men som kilder til stede på det første møtet sa: en reise på tusen mil begynner med det første trinnet.
You must be logged in to post a comment.