Gaza rammer Israels prestisje

Subscribe to get access

Read more of this content when you subscribe today.

Imidlertid forventes ikke angrepet mot Gaza å stoppe i nær framtid fordi Israel prøver å gjenopprette den avskrekkende kraften de har mistet på grunn av de palestinske rakettene som har blitt skutt fra Gaza. Dessuten er det som er uvanlig i dagens situasjon opprøret til de gjenboende araberne fra 1948. Etter 72 år med sameksistens, spesielt i byen Lod og i andre arabisk-israelske blandede byer, har de bevist at den nye generasjonen ønsker å gjenvinne sitt okkuperte territorium og avviser de mislykkede Oslo- og Camp David-avtalene.

Den stormfulle utviklingen genereres ikke bare fra felten: Gazas raketter gjør bakken under føttene til den palestinske presidenten Mahmoud Abbas (Abu Mazen) het. Abbas forsinket parlaments- og presidentvalget som uunngåelig ville ført til tapet av presidentskapet han har holdt på siden 2005. Israel mener selvsagt at den nåværende palestinske presidenten er den beste partneren fordi han har avvist væpnet motstand. Abbas opprettholder også sikkerhetssamarbeidet med Israel og forhindrer enhver mulighet for at palestinerne som bor på Vestbredden følger Gaza for å konfrontere både israelsk aggresjon og israelsk ekspansjon.

Det er høyst sannsynlig at Israel også har handlet i sin egen interesse ved å forstyrre det palestinske presidentvalget som falt sammen med den ulovlige utkastelsen av Sheikh Jarrah-familiene, for å forhindre palestinerne i Jerusalem fra å delta i avstemningene. Den israelske statsministeren Benyamin Netanyahu er utvilsomt klar over at angrep på al-Aqsa og innbyggerne i Jerusalem er som å sette fyr på en kruttønne. Den første og andre intifadaen var de beste bevisene på det eksplosive potensialet.

Hamas,  “Islamsk jihad” og alle de andre fraksjonene på Gazastripen har lykkes med å oppnå enhet med Jerusalem ved å forsvare byen. Hamas begynte ikke å bombe israelske bosettinger før de ga Israel mange timers frist på å slutte å angripe sivilbefolkningen i Jerusalem. Tel Aviv insisterte imidlertid på sin posisjon og dro alle inn i kampen for at Benjamin Netanyahu skulle oppnå sine mål om å utsette det israelske valget for å redde sin politiske fremtid. De palestinske gruppene i Gaza bombet Jerusalem, Tel Aviv, Ashkelon, Ashdod med hundrevis av raketter som nådde mål ikke langt fra Haifa. De israelske tjenestemenn klarte ikke å forutse intensiteten til den palestinske rakettresponsen og reaksjonen på deres maktmisbruk og bombing av Gaza. De forskjellige motstandsgruppene beviste sin troverdighet med sin timing og avskrekking. De fikk større popularitet blant den palestinske og arabiske befolkningen som støttet saken og var mot normaliseringen med Israel.

Blant de mest kritiske målene som palestinerne har oppnådd i Gaza var å demonstrere at den israelske «Iron Dome» ikke klarte å avskjære alle innkommende hjemmelagde raketter som var rettet mot israelske områder. Gaza flommet over de israelske sofistikerte avlyttingssystemene da de lanserte over 100 raketter samtidig. Israel innrømmet at de ikke kunne stoppe avfyringen av raketter selv om den israelske hæren bombet dusinvis av mål. For å skade befolkningen bombet Israel flere sivile bygninger (al-Hanadi, al-Jawhara og al-Shorooq) i prestisjetunge handels- og boligområder med den hensikt å vende innbyggerne mot de palestinske gruppene som konfronterte Israel.

Så langt har minst 69 palestinere og 6 israelere mistet livet, inkludert en militær offiser, i utvekslingen av bomber. De palestinske gruppene klarte å skyte ut mer enn 1300 raketter. Det dukket opp pinlige scener av medlemmer av det israelske Knesset og forsvarsministeren som flyktet til bomberom.

Ikke bare har Israel mistet evnen til å avskrekke, men også sin prestisje. På 1940-tallet angrep en jødisk terrorgruppe britiske styrker og sprengte King David-hotellet i 1946, hvor 91 mennesker døde. Irgun-gruppen påtok seg ansvaret for angrepet, der tjenestemenn for det britiske imperiet, som styrte Palestina på den tiden, ble drept. David Ben-Gurion, grunnleggeren av den såkalte staten Israel, ble spurt dengang: “Vil Haganah-gjengene beseire Storbritannia med denne bombingen?” Han svarte: “Målet er å bryte prestisjen til det britiske imperiet.” Gaza har på lignende vis knust de israelske mytenes prestisje.

Historien om nabolaget Sheikh Jarrah:

I etterkant av utvisningen av palestinere kjent som “Nakba” i 1948, ble rundt 750.000 palestinere tvunget til å flykte til nabolandene. Etter disse hendelsene bosatte 28 familier (i dag er de 38) familier seg i Sheikh Jarrah-området i Øst-Jerusalem i 1956. De oppnådde en avtale med det jordanske bygg- og utviklingsdepartementet og FNs flyktningbyrå ​​UNRWA om å skaffe boliger til dem i Sheikh Jarrah-området. På den tiden var Vestbredden under jordansk styre (1951-1967).

Den jordanske regjeringen sørget for eiendommene mens UNRWA dekket kostnadene for å bygge 28 hjem for disse familiene. Det ble avtalt at beboerne skulle betale et symbolsk gebyr, forutsatt at eierskapet ble overført til beboerne mer enn tre år fra ferdigstillelse av byggingen. “

Dette ble imidlertid avbrutt av den israelske okkupasjonen av Vestbredden, inkludert Jerusalem, i 1967, som forhindret registreringen av husene i familienes navn.

Denne måneden sa Jordans utenriksdepartement at de hadde gitt det palestinske utenriksdepartementet 14 ratifiserte avtaler som var ment for innbyggerne i Sheikh Jarrah-området i Øst-Jerusalem, som støtter deres krav om deres land og eiendom.

I en uttalelse sa departementet at de overleverte et sertifikat til innbyggerne som beviser at det jordanske departementet for konstruksjon og utvikling hadde avtalt med UNRWA om å etablere 28 boenheter i Sheikh Jarrah som skulle fordeles og registreres i navnene på disse familiene. Prosessen ble imidlertid avbrutt som et resultat av den israelske okkupasjonen av Vestbredden i 1967. Departementet hadde tidligere gitt den palestinske siden alle dokumenter som kunne hjelpe beboerne å opprettholde sine fulle rettigheter, inkludert leieavtaler, lister over mottakeres navn og en kopi av avtalen inngått med UNRWA i 1954.

I 1972 hevdet den sefardiske komiteen og Israels Knesset-komité at de eide jorda som husene ble bygget på i 1885, og ba domstolen om å kaste ut fire familier fra hjemmene i nabolaget og beskyldte dem for landokkupasjon.

I 1982 reiste de israelske bosettingsforeningene en utkastelsessak mot 24 familier i Sheikh Jarrah-området, og 17 familier fikk den israelske advokaten Tosia Cohen til å forsvare seg. Advokaten undertegnet i 1991 en avtale, uten familienes kjennskap, om at eiendommene tilhørte bosettingsforeningene. Advokaten satte palestinske familier under trusselom utkastelse hvis de ikke betalte husleie til bosettingsforeningene.

I 1997 anla Suleiman Darwish Hijazi, en av innbyggerne, et søksmål overfor den israelske sentralretten for å bevise at han var eiendomsbesitter, ved å bruke skjøtet utstedt av det osmanske riket, brakt fra Tyrkia. Dette trekket var imidlertid mislykket, da retten avviste kravet i 2005.

Retten sa at papirene ikke beviste hans eiendomsbesittelse, og Hijazis anke ble avvist året etter. I november 2008 ble al-Kurd-familien kastet ut av hjemmet sitt, etterfulgt av bortvisningen av familiene Hanoun og al-Ghawi i august 2009.

Så langt har 12 palestinske familier i nabolaget mottatt utkastelsespålegg utstedt av den israelske sentral- og magistratsdomstolen. Fire palestinske familier inngav en begjæring til Høyesterett, Israels høyeste rettsorgan, mot beslutningen om å utvise dem fra hjemmene sine. Den israelske sentralretten i Øst-Jerusalem godkjente en avgjørelse tidligere i år om å kaste ut fire palestinske familier fra deres hjem i Sheikh Jarrah-området til fordel for høyreorienterte israelske bosettere.

I 1948 flyktet al-Sabbaghs familie fra sitt hjem i Jaffa, hvor israelere nå bor. Al-Sabbagh, en familie på 32 medlemmer, inkludert ti barn, er redd for at rettskjennelsen vil gjøre ham og hans familie til flyktninger igjen.