Skrevet av Elijah J. Magnier,
oversatt av Abu Huda:
De ekstraordinære konfrontasjonene mellom palestinerne og Israel er bevis på paradokser som ikke vil løses i nær framtid. Den israelske tilnærmingen til hva som skjer virker formalistisk og villedende. Israels stabssjef Aviv Kochavi sa: “Hamas har ikke vurdert alvorlighetsgraden av vårt svar, da Gazastripen står overfor en enorm angrepsintensitet som man ikke har vært vitne til før idag.” Tel Aviv avslørte at de hadde bombet over 1500 mål og ødelagt dusinvis av bygninger i den beleirede Gaza-stripen. Israel skjønte imidlertid aldri at de palestinske motstandsgruppene hadde introdusert nye langdistanseraketter og økt ildkraften betydelig med en hyppighet på mer enn 150 raketter som ble avfyrt daglig og samtidig. Palestinerne registrerte mer enn 100 bygninger som ble rammet i Israel, og Gaza introduserte en ny ligning ved bombing av Jerusalem og Tel Aviv fra Dag 1. Dette er en grunnleggende endring i stridsreglene, fra gradvis økende intensitet og å unngå bombing av Tel Aviv, som “Motstandsaksen” pleier å overholde. For første gang ble nye raketter lansert, under navnet “Al-Qasim” (oppkalt etter den iranske sjefen Qassem Soleimani, ansvarlig for å forsyne palestinerne med våpen) som har et stridshode på 400 kg og “Ayyash” (oppkalt etter ” Yahya Ayyash ») med en rekkevidde på 250 kilometer.
Khaled Meshaal, representant for “Hamas” i utlandet, nølte ikke med å si at “motstanden har dratt nytte av Iran, landets missiler og ekspertise, og organisasjonene i Gaza har dratt nytte av smugling av våpen og militær teknologi.”
Subscribe to get access
Read more of this content when you subscribe today.
Den israelske operasjonen, “Guardian of the Walls”, mislyktes mot det palestinske “Jerusalem Sword” i å innføre en ny avskrekkingsligning. Som i hver krig klarte Israel å ødelegge anlegg, jordbruksarealer, sivile bygninger, banker, offentlige veier og bygninger for lokale og utenlandske medier. Dette indikerer at den palestinske motstanden har lykkes med å redusere den israelske banken av mål, som viser seg å mangle mange strategiske sikkerhetsmål, slik som var tilfelle i tidligere kriger. Den israelske unnlatelsen av å angripe plasseringene til rakettrampene og hvor de militære lederne befinner seg, betyr at sivile institusjoner er det foretrukne israelske målet.
Israel har ikke forandret noe fundamentalt i sin destruktive politikk som er vedtatt de siste tiårene mot Gaza eller Libanon: angrep mot infrastruktur og boligområder er Israels favorittmål i håp om å snu befolkningen mot den lokal motstanden. Gaza introduserte et nytt element ved å øke ildkraft og intensitet overfor forskjellige israelske byer som de aldri hadde rettet angrep mot før, fra hjertet av Tel Aviv helt ned til den sørlige byen Eilat. Etter hver kamp mellom Israel og “motstandsaksen” undersøker hver side ytelsen under kampen for å konkludere med passende leksjoner for å forbedre ytelsen og fylle hull, som forberedelse til neste kamp. Det er fortsatt for tidlig å konkludere om det er intensiteten til rakettene som sendes ut eller kvaliteten på rakettene som vil være avgjørende.
Som i enhver krig sverger israelske tjenestemenn at de vil bringe Gaza tilbake til “steinalderen”, og fremhever kraften i artilleriet og fremfor alt luftforsvaret som er levert av den amerikanske militærindustrien. Israel har utvilsomt ingen rival i Midtøsten når det gjelder landets militære styrke. Imidlertid påførte Israel, bortsett fra innføringen av nye F-35-jetfly i denne kampen, betydelige menneskelige og materielle tap, slik de alltid har gjort i hver krig. Fordi de ikke holdes internasjonalt ansvarlig, og de avviser alle internasjonale lover, oppfordrer USAs ubegrensede støtte statsminister Benyamin Netanyahu til å se bort fra krigens regler, og angripe barn (60 drept så langt), kvinner (39 drepte) og mange andre sivile. Israel klarte ikke å oppnå målet om å begrense stoppe rakettene.
Videre støttet den lokale palestinske solidariteten i Gaza motstandsgruppene, til de israelske strategenes overraskelse. Palestinerne bor i den beleirede byen Gaza med begrensede midler og preget av mangel på dekning av grunnleggende behov i årevis. Disse palestinerne har utviklet en motstandsdyktighet mot klager som ligner det lokale ordtaket: “Jeg drukner og er redd for å bli våt.”
Israel hevder at de har fanget opp 90 prosent av de totalt 3000 rakettene som sendes opp fra Gaza mot forskjellige israelske byer. Dette betyr at minst noen hundre missiler klarte å rømme fra det israelske interceptor-missilnettverket Iron Dome. Disse rakettene tvinger tusenvis av israelere inn i tilfluktsrom og forhindrer at hverdagen fortsetter som vanlig, i motsetning til det som skjedde under tidligere kriger på Gaza.
Den palestinske motstanden klarte å skyte rundt 150 raketter om dagen og nådde helt fram til Haifa i nord, Ramon flyplass i sør og forskjellige bosetninger rundt Gaza som Ashkelon, Ashdod, Beersheba (Negev), Gush Dan (Tel Aviv) og Jerusalem. Den israelske etterretningen klarte ikke å forutse palestinernes evne til å ramme forskjellige israelske byer samtidig. Det som også er viktig var opprøret til araberne fra 1948 som har israelsk nasjonalitet. Under bombingen av Gaza bekreftet de enhetens motstand i det beleirede området. Det ser ut til at den palestinske frigjøringsorganisasjonens æra, de som undertegnet Oslo-avtalen, er avsluttet, og at neste generasjon ønsker å gjenvinne alt tildelt land: den vil ikke lenger akseptere en israelsk hånd i Palestina som handler uten begrensninger.
Den beleirede byen Gaza har forvandlet seg til en “konsentrasjonsleir”, isolert fra havet og land (bare Rafah-krysset er åpent, i henhold til egyptisk forgodtbefinnende) og har ingen flyplass. Følgelig når alle våpen området gjennom hemmelige tunneler. Denne krigen – som det ikke er tvil om at vil være ødeleggende i Gaza – har imidlertid satt den israelske moralen i fare, basert på det palestinske folks solidaritet som ble manifestert for første gang siden 1948.
Det kom ikke ut av en klarblå himmel at Benjamin Netanyahu ba de israelske innbyggerne “holde fast.” Den israelske ledelsen forpliktet seg ikke til et bestemt tidspunkt for å avslutte krigen. Flere bevis ble synlig fra USAs posisjon i FN da den amerikanske ambassadøren nedla veto mot et krav om våpenhvile i Sikkerhetsrådet. Følgelig vil det siste ordet bli gitt til den siden som vil overleve lengst, i en krig som vil fortsette sin kurs mellom de krigsførende i dagene som kommer.
You must be logged in to post a comment.