Av Elijah J. Magnier, oversatt av Abu Huda.
Da den krigen i Syria brøt ut i 2011, trodde Vesten – som var en direkte deltaker i krigen sammen med Gulf-landene og Tyrkia – at president Bashar al-Assad ville falle etter noen måneder, eller et år eller to: han ville ikke sitte veldig lenge ved makten antok de. Forberedelsene begynte for å beleire “Hizbollah” som et forebyggende skritt etter Assads fall, fordi Syria var et viktig medlem av “Motstandsaksen” og en del av den viktigste forsyningslinjen til Hizbollah. Storbritannia tok raske skritt for å stramme kontrollen over de libanesisk-syriske grensene. Forvaltningen av de libanesisk-syriske grensene var en gammel israelsk forespørsel som hadde sitt oppgav under den israelske krigen mot Libanon i 2006, før de innså at de ikke hadde vunnet krigen og ikke kunne pålegge sine vilkår. I 2012 startet et frenetisk arbeid med å etablere et militært opplæringsprogram for den libanesiske hæren i de to luftbasene i Hamat og Rayak og for å øke kapasiteten til den libanesiske hærens institusjoner. Imidlertid er det første og siste målet ikke å styrke den libanesiske hæren. Hizbollahs mål og bevegelsens våpen bryter avskrekkingsbalansen og forårsaker frykt for Israel, men ikke for Storbritannia, som ligger geografisk veldig langt fra Libanon. Så hvordan oppfatter “Motstandsaksen” denne britiske planen mot Hizbollah?
Ingen land har bidratt med en krone for å støtte den libanesiske hæren og gjøre det mulig for den å bevare og beskytte sine egne grenser med Israel. Snarere godkjente Vesten utplasseringen av FNs styrker (UNIFIL) på de libanesiske grensene for å hjelpe Israel med å sikre at ingen hindringer, feller eller steder kunne utgjøre en trussel mot noen israelsk fremrykking på libanesisk territorium, slik det har skjedd i flere tiår. Målet med å sende UNIFIL-styrkene – kun utplassert på det libanesiske territoriet – var å hjelpe Israel med å forhindre angrep fra Libanon og ikke omvendt. Dessuten har ikke den libanesiske hæren tillatelse til å ha luftvernraketter eller anti-skipsraketter fordi de ville være rettet mot Israel. Ingen andre enn Israel krenker landets libanesiske luftrom, farvann og suverenitet. Vesten sørger for at ingen israelske styrker…
Subscribe to get access
Read more of this content when you subscribe today.
er under noen trussel fra Libanon, noe som gjør det mulig for dem å fritt krenke landets suverenitet når som helst.
Vestlig støtte strømmer imidlertid inn til den libanesiske hæren for å overvåke grensene til Syria. Vestlige land forsyner alle libanesiske sikkerhetsinstitusjoner med utstyr og lette våpen som tillater urban krigføring. Libanon har mer enn 125 000 militær- og sikkerhetspersonell, et enormt antall for ethvert land, spesielt siden Libanon er under byrden av sterkt forverrede økonomiske forhold. Militær- og sikkerhetsapparatet i Libanon sløser store beløp på utenlandsreiser for offiserene sine og husker rekrutter når behovet er minimalt, særlig når hæren ikke er i stand til å stå opp mot noen hærer på hver side av grensen.
Milliarder av dollar er brukt i håp om at Hizbollah kan bli beseiret i Syria-krigen eller i en fremtidig krig med Israel. I dette tilfellet ville Hizbollah åpenbart bli sårbare, forsyningene deres avbrutt, og det ville være lettere å fullføre nederlaget ved et angrep fra de libanesiske sikkerhetsstyrkene. Dette var tanken etter den israelske invasjonskrigen i 2006 og før Hizbollahs fulle deltakelse i krigen i Syria i 2013.
Storbritannia alene har trent 11.000 libanesiske soldater og offiserer for urbane krigføringsoperasjoner. De har også trent rundt 7000 soldater i å “beskytte” de libanesisk-syriske grensene og bidratt til å danne “Land Border Regiment Army”.
Strømmen strømmet imidlertid forbi ønskene fra det britisk-amerikanske-israelske «skipet». “Motstandsaksen” var i stand til å vinne krigen i Syria, en seier som ga Hizbollah en betydelig erfaring i krigføring for dermed å bli en enda mer fryktet styrke. Ved å heve beredskapsnivået, klarte Hizbollah å lagre væpnede droner og titusenvis av raketter, inkludert – ifølge israelske kilder – hundrevis av presisjonsraketter.
Bevegelsens forsyningslinjer er hovedpulsåren for Hizbollahs overlevelse og eksistens. Etter enhver krig må de som fører krig omorganisere og senere modernisere våpnene sine for å stimulere utvikling, for å opprettholde avskrekkingsbalanse. Dette forutsetter at strømmen av forsyninger er sikret og kan skje uten avbrudd.
Den erfarne og velutstyrte gruppen Hizbollah har truet Israel – hvis de erklærer krig mot Libanon – at de vil ramme spesifikke militære mål i Israel, inkludert de som ligger i sivile byer. Derfor har Hizbollahs missiler blitt en alvorlig trussel mot Israel, som mener trusselen må fjernes eller ødelegges. Å føre krig for å ødelegge disse rakettene ble imidlertid en umulig oppgave fordi Hizbollah i mellomtiden endret sin militære strategi.
Krigen i 2006 lærte Hizbollah å flytte alle raketter fra landsbyene sør i Libanon og plassere dem i fjellene og dalene lenger unna, siden rekkevidden er 500 km, et utvalg som dekker hele Israels geografi. Disse presisjons- og langdistanseraklene er svært urovekkende for Israel, USA og Storbritannia.
Storbritannia har – ifølge en sjef i “Motstandsaksen” i Damaskus – konstruert 39 observasjonstårn og 7 baser, og et militært operasjonssenter, langs nesten hele grensestripen til Syria, fra Masnaa-krysset til al-Qaa, en lengde på mer enn 100 kilometer.
I 2013 besøkte den britiske utenriksministeren Hugh Robertson Libanon for å overvåke byggingen av 12 grensekontrolltårn og utstyre dem med det nyeste elektroniske utstyret og satellittkommunikasjonen koblet til den libanesiske hærens kommando og kontroll, ifølge en libanesisk hærgeneral.
“All kommunikasjon knyttet til satellitter kan avlyttes av sikkerhets- og etterretningstjenestene som opererer i regionen, inkludert Israel, USA, Storbritannia og Frankrike. Disse kan overvåke bevegelsene til Hizbollah og deres militære forsyningslinjer langs grensene. Fordi IS og Al Qaida er blitt beseiret i Libanon og langs de libanesisk-syriske grensene. Nødvendigheten av å beholde disse satellittforbindelsene fra regionen er ikke lenger en nødsituasjon. Smuglere fra Libanon og Syria fortsetter kontinuerlig sin ulovlige virksomhet gjennom offisielle og uoffisielle ruter. Dessuten har Syria rett til å kreve rapporter fra disse britiske observatorietårnene fordi de overvåker syrisk territorium. Faktisk har ingen land rett til å se disse rapportene bortsett fra Libanon og Syria, ifølge kilden.
“Motstandsaksen” mener at Storbritannias mål er å dekke grensepunkter for å avsløre Hizbollahs forsyningslinjer og lagre. Disse tårnene kan bli internasjonalisert – i tråd med det noen libanesere kaller internasjonaliseringen av den akutte libanesiske krisen. Stemmer i Libanon har blitt hevet og ber om å innføre beleiring av Hizbollahs militære bevegelser, under påskuddet av at de gjør smugling lettere. De krever total kontroll fra den libanesiske hæren over alle grenseoverganger mellom Libanon og Syria og omvendt.
Det er liten tvil om at disse tårnene samler etterretningsinformasjon mot Hizbollah og den syriske hæren – ifølge kilden – spesielt med prosjektet om å bygge ytterligere tårn på de libanesiske grensene med utsikt over den syriske byen Homs. Kildene mener at disse tårnene kan ha en fiendtlig rolle i enhver fremtidig kamp mellom Israel og Libanon. Det er ikke utelukket at tilstedeværelsen av tårnene dekker israelske spesialenheter for å kunne ødelegge våpenlagre fordi de gir utsyn over store og følsomme grenseområder, inkludert presisjonsrakettene til Hizbollah. Derfor betraktes de britiske posisjonene som er opprettet langs grensene av “Motstandsaksen” som provoserende og fiendtlige.
Israel lyktes med å dra Yassir Arafat inn i en borgerkrig som modnet gjennom misnøye med den palestinske lederens opptreden mot den lokale libanesiske befolkningen, og bidro til Libanons invasjon i 1982. Når det gjelder Hizbollah, lyktes de i å bevege seg bort fra å kontrollere libanesiske byer og bli en integrert del av samfunnet. Til tross for en viss innenlandsk økonomisk krise har USA brukt ti milliarder dollar på å konfrontere Hizbollah gjennom amerikanske allierte i Libanon, ikke-statlige organisasjoner og enkeltpersoner – men uten å lykkes med sine mål. Israel sluttet midlertidig å bruke selvmordsdroner etter at de ble oppdaget under et mislykket forsøk på å ødelegge et av Hizbollahs lagre i forstedene til Beirut. Israel falt under hammeren av svært effektiv avskrekkelse ved grensen, med Hizbollah som ventet på å drepe en israelsk soldat når som helst. Følgelig blir ikke-deklarerte mål om å angripe Hizbollah og kontrollere rakettlagrene til gruppen opprettholdt og utviklet av Israel og deres vestlige allierte, USA og i dette tilfellet Storbritannia.
You must be logged in to post a comment.