Putin-Erdogan-møtet: det forventes en storm over Idlib, “alle slagenes mor.”

Den tyrkisk-syriske kampen er slaget om kurderne i Ayn al-Arab/Kobane.

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Den tyrkiske presidenten Recep Tayyib Erdogan hadde bestemt seg for å angripe Russland, Iran og Syria da han sendte hæren sin til Idlib og bombet Syrias russiske og iranske allierte på Idlib-fronten. Den tyrkiske presidenten føler seg sterk og mener at han har mange gode kort å spille mot sin russiske motpart president Vladimir Putin. Han stoler på at han er i stand til å bombe Irans allierte, til tross for at de rår over bevæpnede droner, presisjonsraketter og erfarne spesialstyrker, som kan ramme Tyrkia veldig hardt i tilfelle krig.

Konflikten Erdogan ser for seg mellom Russland, Iran og Syria på den ene siden og Tyrkia på den andre vil passe USA og Israel. De vil være glade for å se presidentene Putin og Erdogan synke ned i den syriske hengemyra og at Hizbollah mister flere menn i Levanten. Forhandlinger, intense kamper og forsøk på å omstille den militære situasjonen foregår bak kulissene. President Erdogan prøver å forbedre sin militære stilling på bakken før møtet med president Putin i Moskva i morgen torsdag – men til ingen nytte. Det kan forventes turbulente forhandlinger.

President Erdogan kan ikke slå knyttneven i bordet. På det tidspunktet Russland mottar Erdogan tvitres det fra det russiske utenriksdepartementet en påminnelse til han om hvordan Russland beseiret det osmanske riket og tvang det til å undertegne San Stefano-traktaten i mars 1878 i Konstantinopel. De har anklaget Erdogan for å forandre den syriske demografien etter å ha okkupert Afrin-provinsen og Tal Abyad, og tvunget over 350 000 kurdere på flukt, og at tyrkisk-støttede militsgrupper og deres familier i stedet har blitt flyttet inn i deres hjem.

Slaget ved Idlib følger mange hemmelige samtaler i forkant, og gjenspeiler alvorlige uenigheter mellom Tyrkia på den ene siden og Russland, Iran og Syria på den andre. Erdogan var klar til å forhandle og rydde veiene som forbinder Damaskus og Aleppo (M5) og Aleppo og Latakia (M4), men i bytte ba han om innrømmelser i det nordøstlige Syria, som ble avvist. Tyrkia prøvde å stoppe den syriske hæren og landets allierte, og ønsket å nå portene til Aleppo. Den nåværende kampen om Idlib, “alle kampers mor”, følger som nevnt av hemmelige samtaler, som er den nødvendige konteksten for å forstå den nåværende tyrkiske krigen mot Syria, og Syrias svar. For første gang har Syria våget å ramme den tyrkiske hæren direkte – dette har aldri skjedd før i den moderne syriske historien.

Tyrkia er mer isolert enn landet noengang har vært før. De har mistet sin privilegerte posisjon i USA ved å kjøpe russiske S-400 og være vert for Turkstream-rørledningen som selger russisk gass til Europa. Den har mistet europeisk respekt ved å organisere overføringen av over 110 000 syriske og flyktninger med annen bakgrunn til grenseområdene med Hellas, slik at de kunne nå selve grensen, og nekte å stenge de tyrkiske grensene for å forhindre overfarten. Denne tyrkiske utpressingen vinner ikke venner i Europa, spesielt siden Erdogan samtidig ber om mer penger for å kompensere for flyktningenes tilstedeværelse i landet.

Arabiske land står sammen med Syria mot Tyrkia. Libyas østlige regjering knyttet til general Khalifa Haftar gjenåpnet nylig sin ambassade i Damaskus. Saudi-Arabia, Egypt og Emiratene viser solidaritet med president Assad mot den tyrkisk-qatarske muslimske brorskapsalliansen. Et sterkt budskap ble gitt under slaget ved Idlib hvor de syriske og tyrkiske hærene for første gang står overfor hverandre på slagmarken.

Erdogan mister også støtten fra Putin ved å bombe den syriske hæren, som er trent av Russland, og skader den syriske militære effektiviteten som ble opptrent med russisk hjelp. Da Moskva lukket ørene for Tyrkias ønske om å hevne drapet på 33 tyrkiske soldater og offiserer i Sør-Idlib, svarte Erdogan med en uforholdsmessig omfattende bombing, som gjorde at Russland og de allierte led mest. Som svar truet Iran med å slå tilbake mot de mer enn tusen tyrkiske troppene ved de 14 tyrkiske observasjonspunktene som befinner seg innenfor frigjort syrisk territorium og faktisk er bevoktet av Hezbollah og iranske IRGC-styrker.

Putin mister ikke forholdet til Erdogan, og det er heller ikke Russlands intensjon å erklære krig mot Tyrkia. De siste dagene, under et privat møte mellom iranske og tyrkiske tjenestemenn i Ankara, forklarte iranske offiserer at “Iran og Russland mener at enhver krig med Tyrkia vil tjene USA og Israel som med glede ville se på og bidra til å øke fiendtlighetene mellom begge sider. ” USAs «spesialutsending for Syria», James Jeffrey, sa at landet hans er klar til å skaffe ammunisjon til Tyrkia i slaget om Idlib. Den amerikanske forsvarsministeren Mark Esper utelukket imidlertid amerikansk inngripen til fordel for Tyrkia i Idlib.

I Idlib ser det ut til at Tyrkia har mistet håpet i evnen til de tusenvis av jihadistene sine til å holde stand, på tross av mange år med bygging av befestninger, tunnelgraving og bygging av befestede punkt i byene langs Damaskus-Aleppo-hovedveien (kjent som M5) og langs veien mellom Aleppo-Latakia (M4). Disse jihadistene består av en blanding av utenlandske krigere fra dusinvis av forskjellige land, men hovedsakelig fra Tajikistan, kinesiske uigurer, turkmenere og arabiske jihadister som kjemper under Hayat Tahrir al-Sham (tidligere ISIS, tidligere al-Qaida i Syria, tidligere al-Nusra ), og slåss under mange forskjellige bannere: fra al-Qaida (Hurras al-Din), Jund al-Aqsa til Ahrar al-Sham og mange flere.

Hizbollah stoppet et angrep med sikte på å ta tilbake el-Eiss og etterpå nå fram til portene til Sør-Aleppo forrige fredag. Den tyrkiske hæren bombet Hezbollah og Zul-fuqar brigaden (iransk IRGC, Fatimiyoun og Zeinabiyoun) på Talhiya for å la jihadister støttet av Tyrkia etablere en korridor fra Binnish og Taftanaz mot Talhiyah og fra den til Rasm al-Is, Rasm al-Saharij , El-Eis strategiske høydedrag, til al-Hader. Til tross for den tyrkiske intensive bombingen for å rydde veien for jihadister, og drapet på ni Hizbollah-soldater og over 66 sårede, klarte ikke jihadistene å komme seg gjennom. Hizbollah og deres allierte fra Zulfuqar-brigadene holdt stand og stoppet fremrykket.

Russland satte sitt luftvåpen på bakken i 48 timer etter drapet på 36 tyrkiske soldater og offiserer (offisielt har Tyrkia erklært 41 drepte så langt). Mangelen på luftstøtte overrasket Russlands allierte, som har eget luftforsvar/batterier, men ikke hadde ventet at russerne ville abdisere fra sin avtalte rolle. Tyrkia klarte å stoppe den syriske hæren og dens alliertes fremskritt i 48 timer. Imidlertid ble alle områder som ble tapt for tyrkerne gjenvunnet i løpet av 48 timer. Slaget om Saraqib var det hardeste. Hizbollah og Zul-fuqar-brigaden trakk seg aldri fra østsiden av byen, mens jihadister kontrollerte vestsiden.

Etter den tyrkiske “uforholdsmessige bombingen”, som den ble beskrevet av de russiske generalene i Syria, beordret Moskva sine luftforsvarsbefal å eskortere et titalls syriske luftluftbatterier til frontlinjen for å beskytte syriske tropper fra enhver tyrkisk bombing. Syria frambrakte sine TOR-M1 og Pantsir-systemer, og gjorde tiltak for å redusere skadene forårsaket av de tyrkiske dronene.

Syria og landets allierte gjennomførte nattangrep for å frigjøre den strategiske byen Saraqib og deres framskutte posisjoner i byen. Hizbollah og Iran tredoblet antallet styrker langs 70 km (M5 og M4) av fronten mot Tyrkia og dets jihadister. Russland gjennomførte 27 luftangrep mot Saraqib og gjenopptok luftbombingen til støtte for sine allierte.

Russland erklærte at det ikke lenger kunne “garantere sikkerheten til den tyrkiske luftfarten i Syria etter at Damaskus stenger Idlib-luftrommet”. De syriske luftvernsystemene skjøt ned rundt 7 tyrkiske droner. Den syriske hæren viser et ufattelig mot ved å holde stand, og beskyte det tyrkiske militæret og kjempe mot dem ansikt til ansikt. Syrisk artilleri mørnet de tyrkiske stillingene og drepte nær et titalls tyrkiske soldater på slagmarken. President Bashar al-Assad bestemte seg for å stå imot Tyrkia, noe ikke engang faren Hafez turte å gjøre.

Dette er et svar på at Tyrkia har drept og såret et stort antall syriske soldater. Syria har vært i krig i ni år og har overlevd betydelige tap. På den annen side har Tyrkia en av de sterkeste NATO-hærene med de mest avanserte våpnene. En liten og redusert syrisk hær har nå klart å drepe tyrkiske soldater på slagmarken, å ødelegge tyrkiske stridsvogner og skyte ned dronene deres.

Tyrkia stoppet sin direkte bombing mot Hizbollah og Zul-fuqar-brigaden. Iran og Hizbollah truet med å ramme Tyrkia hvis bombingen fortsatte. Nær 2000 tyrkiske offiserer og soldater er nå omringet, under Hizbollah og Irans ‘beskyttelse’, i 14 observasjonsposter i syrisk-kontrollerte områder, der de mottar forsyninger lokalt via konvoier. Et møte mellom iranerne og den tyrkiske hæren og en utveksling av meldinger fant sted mellom Hizbollah og Ankara, og forklarte at ethvert sammenstøt mellom de to vil bringe Levanten og Tyrkia i en omfattende konfrontasjon som ingen kunne vinne. Kampen i Syria skal ikke være mot Tyrkia, og Erdogan trenger å forstå at tilstedeværelsen av troppene hans på syrisk territorium ikke kan aksepteres.

Moskva flyttet sitt militærpoliti og spesialstyrker inn i Saraqeb for å trekke en linje for enhver mulig tyrkisk intensjon om å angripe byen igjen. De tyrkiske hærangrepene har ikke gitt noe varig resultat, og den syriske hæren og dens allierte er på offensiven igjen og har overtaket. Hva er det som presser Erdogan til å kjempe med sin egen hær sammen med jihadistene for kontrollen av to veier som den tidligere hadde blitt enige om å deeskalere og erklære en demilitarisert sone rundt i 2018?

I følge beslutningstakere i Syria ba president Erdogan sin russiske kollega om å la styrkene hans okkupere et område med 50 km dybde i det nordøstlige Syria. I starten reagerte ikke Russland på de tyrkiske framskrittene for å erstatte de amerikanske styrkene, som bestemte seg for å begrense sin tilstedeværelse i Syria til å stjele syrisk olje, dvs. rundt oljebrønnene i det nordøstlige Syria. Da USA omdisponerte, ba Russland Tyrkia om å stoppe sin virksomhet i provinsene al-Hasaka og Raqqa. Erdogan nedjusterte deretter forespørselen sin og ba om en 30 km dyp buffersone.

Russland har gode bånd med kurderne og ønsker å se et gjenforent Syria, og at alle utenlandske styrker forlater Syria. Erdogan sa at han var klar til å rydde M5 og M4 i bytte mot kontrollen av Ayn al-Arab (Kobane). Putin nektet og ble enig med Iran og Damaskus om å fjerne jihadister langs M5 og M4 med en militær operasjon. Erdogan følte at han ble kuttet ut av avtalen fordi hans jihadister ikke holdt stand, og viste seg å være en mangelfull militær styrke mot Syria og dets allierte. Dette er grunnen til at den tyrkiske hæren ble presset ut i kamp, ​​støttet av droner, F-16-er, presisjonsmissiler og artilleri. I dag kjemper landet på vegne av jihadistene, jihadister som ifølge Sochi-avtalen skulle vært eliminert av Tyrkia for mer enn et år siden.

Tyrkia ønsker å bringe tilbake utplasseringen av styrker på bakken der de befant seg før Idlib-slaget, og ber om å respektere Astana-avtalen, men fra en svakere posisjon. Det er for sent til dette og tilbudene har et kort liv i Syria! Ankara vil måtte godta status quo og forberede seg på å miste Idlib uten ytterligere innrømmelser i det kurdiske området. Dette betyr ikke at Erdogan vil godta og overgi alle de syriske territoriene han har okkupert uten kamp. Putin-Erdogan-møtet vil trolig ikke gjøre slutt på alle meningsforskjeller, og mye kan måtte utsettes for det kommende Putin-Erdogan-Rohani-møtet denne måneden i Teheran.

Det ser ut til at Erdogan har glemt hjelpen Putin og Rohani ga ham under det mislykkede statskuppet i 2016. Han viser hensynsløshet og mener at hans potensielle partnere er svake, noe han vurderer feilaktig. Den tyrkiske presidenten prioriterer sine territoriale ambisjoner over deres kommersielle og diplomatiske relasjoner til Russland og Iran. Den tyrkiske hæren biter tenner over Idlib. Den osmanske sultanen beseiret aldri den russiske tsaren sist gang, og han vil absolutt ikke lykkes i Syria …

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com  2020