Sistani sender meldinger etter pavens besøk, til USA og Vatikanet og Palestina.

Skrevet av Elijah J. Magnier

Oversatt av Abu Huda.

For to år siden signerte pave Frans i Abu Dhabi, sammen med imamen fra Al-Azhar, Ahmed Al-Tayeb, et budskap om «Brorskap for sameksistens og fred». Paven hadde ønsket å signere et lignende dokument med en av de mest fremtredende representanter for det sjiamuslimske samfunnet globalt, Stor-Ayatollah Sayyed Ali Al-Sistani, i Najaf. Dette skjedde ikke av flere grunner. Hvordan så de irakiske myndighetene på pavens besøk og rollen som representanten for mer enn en milliard Kristne troende i verden? Hva ville Sayyed Sistanis budskap være til pave Frans og den arabiske, islamske og vestlige verdenen nå?

Det er ingen tvil om at pavens besøk til Irak er historisk og viktig for å fremme dialog og relasjoner mellom trosretninger. Det vil utvilsomt gi positive effekter, med sine mange religiøse, moralske og politiske aspekter, i et land der politiske forskjeller er ødeleggende. Kampen mot «Takfiriene» og de amerikanske okkupasjonsstyrkene har aldri stoppet.

Tidligere USAs president Donald Trump hadde reist til den amerikanske militærbasen i Ain Al-Assad i den vestlige provinsen al-Anbar om bord i et ”skummelt og kullsvart” fly med lysene slått av i frykt for å bli angrepet. Pave Frans insisterte på å tilrettelegge besøket, til tross for sikkerhetsutfordringene, for å åpne seg for de muslimske sjiamuslimene for første gang, akkurat som Vatikanet hadde åpnet seg for sunniene. Paven besøkte Bagdad, Najaf, Nasiriyah, Mosul og Kurdistan-regionen – i Irak.

Pave Frans besøkte Irak, det Abrahams land der Noahs Ark antas å være forankret, sentrum for samlingen av kristne, muslimer og jøder og stedet hvor patriarken Abraham ble født på Ur Nasiriyah-sletten. Irak er et multinasjonalt, multireligiøst sivilisasjonssentrum som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid.

Paven nådde stedene han bare kan besøke på grunn av de populære mobiliseringsstyrkenes innsats i krigen mot IS (PMF eller Hashd al-Shaabi). Da paven gikk forbi en ødelagt eller frigjort kirke, kan vi takke fatwaen til “al-Jihad al-Kifaei” utstedt av Sayyid al-Sistani i 2014 da IS etter de hadde okkupert Mosul nådde portene til Bagdad. De irakiske sjiamuslimene og den ikke-sjiamuslimske PMF (som representerer 65 til 70 prosent av irakerne, hvorav 20 prosent er sunnier, resten representerer alle andre religioner) reddet Irak fra oppløsningen.

Iraks sjiaer er hovedsakelig konsentrerte i Bagdad og i det oljerike Sør-Irak. Derfor er det ikke overraskende at mer enn 11.000 sjiamuslimer døde under Jihad for å frigjøre Irak fra IS. Disse ble drept i det sentrale området der IS var konsentrert, i Salahuddin og Ninevehs nordlige provinser der sunniene, kaldeerne, assyrerne, Saiba, Yazidis og andre bor, og i sunniprovinsen Anbar.

PMF har aldri bare vært sammensatt av sjiamuslimer, men består av irakere av alle religioner. De vestlige maktene og vanlige medier demoniserte PMF og skiftet omtalen av dem til “sjiamilitser tilknyttet Iran.” Det er mange brigader, inkludert PMF for “Council of Scholars of the Sacred Ribat of Muhammad” og “Council for Combating Takfiri-Thinking” av Sunnah Fallujah og Anbar. Det fins også en kristen kaldeer-brigade ledet av Rayan al-Kildani, som var til stede for å ønske paven velkommen. Pave Frans ga den kristne kommandanten en symbolsk gave.

ISI hadde som mål å splitte eller okkupere hele Irak. Det begynte i 2003 da Abu Musab al-Zarqawi sprengte Sayyid Muhammad Baqir al-Hakim foran Imam Ali bin Abi Talibs helligdom i Najaf. Imidlertid tok ikke sjiaene hevn på grunn av Sayyed Sistanis uttrykkelige ønsker. Al-Zarqawi klarte ikke å utløse en sekterisk krig mellom sjiaer og sunnier. Imidlertid lyktes Zarqawi senere i 2006 da helligdommen til Imams al-Askariyeen ble ødelagt i Samarra. I 2010 angrep seks selvmordsbombere den katolske befrielseskirken i Bagdad og drepte dem mens de gjennomføre messe. I 2014 ødela IS klosteret Mar Elijah, et av de eldste klostrene i Mosul. Terrorgruppen hadde som mål å fortrenge de kristne, hvis antall gikk ned fra 2,4 millioner til 320 000. Det samme skjedde i Syria, hvor antallet kristne representerte 25 prosent av den opprinnelige befolkningen i det tjuende århundre, men i dag kun representerer 1,6 prosent.

Paven ønsket å sende en melding til Midt-Østens kristne, som er en integrert del av regionen, om at de skulle holde seg til landet sitt og se hen til sine regjeringer, ikke til vestlige stater. Midtøstens kristne er ikke en del av Vesten, men de er er eiere av territorium og bør leve med sine problemer og løse sine uenigheter og kamper.

Når det gjelder Sayyed Sistani, som mottok paven i huset sitt i Najaf med respekt og takknemlighet, var han ikke fornøyd med mangelen på oppmerksomhet fra paven til sjiamuslimene i Irak, i likhet med det Sayyed Sistani gjorde tidligere. Stor-Ayatollahen uttrykte gjentatte ganger til de kristne i Irak da de ble utsatt for angrepene fra Takfiri: “Dere er en del av oss.”

Kilder i Najaf sa: “Sayyed Sistani nektet å ha sin egen fotograf og ønsket ikke at noen sjia-geistlige, og heller ikke direktørene på hans kontor, skulle være til stede på Al-Rasoul Street, hvor han mottok paven.” I følge kilder ga Vatikanet “ingen uttalelser eller tok noen åpenbar stilling for å anerkjenne og støtte sjiamuslimene som ble drept mens de motsto IS og forsvarte de kristne i Mesopotamia. Dermed anså Sayyid Sistani det ikke som nødvendig å utstede et “felles dokument” slik paven ønsket og siktet til, og som han hadde gjort i Abu Dhabi da han møtte sjeiken Al-Azhar. “

Ifølge kilder i Najaf, grep Stor-Ayatollahen muligheten i forbindelse med pavens besøk til å sende en klar melding til alle irakere og lederne i Midtøsten og Vesten. Kommunikasjonen hans inneholdt en implisitt melding også til paven, og flere “Nei”:

1. Nei til beleirende befolkninger: Dette er et standpunkt mot og en kritikk av USA, som pålegger mennesker beleiringer og sanksjoner med det formål å sulte land for å bringe dem i kne. Følgelig har Sayyed Sistani definert sin posisjon med å avvise USAs politikk, og fått slutt på rykter om at irakerne ønsket at USA skulle forbli i Irak til tross for parlamentets beslutning hvor de ba om at USAs skulle forlate landet.

2. Nei til vold: dette er en melding som også er rettet mot – ifølge kilden – USA, som dreper og bomber irakerne. Den er også rettet mot den irakiske regjeringen, som må respektere Iraks folk og unngå gjentakelse av vold.

3. Nei til urettferdighet: En melding til de irakiske lederne, som ignorerer urettferdighetene det irakiske folk har lidd av siden Saddam Husseins styre fortsatte til USAs okkupasjon – sa kildene – mangel på tjenester, jobbmuligheter og administrativ korrupsjon. Denne meldingen tar også sikte på å adressere de amerikanske styrkene, som behandler verden med dobbeltmoral, spesielt i Midtøsten, der det palestinske folket lider under den israelske okkupasjonen, og de syriske og iranske folkene blir undertrykt av urettferdige sanksjoner.

4. Nei til normalisering overfor Israel: Kildene sa at Sayyed Sistanis uttalelse nevnte “fordrivelse, kriger, voldshandlinger, økonomiske blokkeringer, og fraværet av sosial rettferdighet som det palestinske folket er utsatt for, spesielt for det palestinske folket i de okkuperte områdene.” Dette betyr at Irak ikke vil normalisere forholdet til Israel, at den palestinske saken støttes av Irak og også er irakernes bekymring. Meldingen snakker også om hvordan land som Iran og Jemen er beleiret av USA som tilsynelatende bare kan bruke “krigspråket” (som uttalelsen nevnte) til skade for enhver bekymring for sosial rettferdighet.

“Sayyed Sistani adresserte sitt budskap til paven da han sa i sin uttalelse at store religiøse og åndelige ledere burde begrense tragedier” og nevnte rollen til “stormaktslederne” (USA) tilå seire med fornuft og visdom og å bry seg om rettigheter og gjensidig respekt mellom de forskjellige tilhengerne av religiøse og intellektuelle tendenser. Her etterlyser Sayyed Sistani en mer effektiv rolle for Vatikanet i å støtte Midtøsten, som lider under urettferdigheten skapt og forsterket av supermaktene (USA og Vesten) og som Najaf mener Vatikanet ikke gjør nok for. Sayyed Sistani setter ikke pris på det faktum at Vatikanet var stille da sjiaene mistet tusenvis av menn som forsvarte de kristne (og andre irakere) og ikke mottok noen oppmerksomhet eller til og med en åpenbar erkjennelse fra paven i alle disse årene. ”

“Stor-Ayatollahen nevnte sin rolle i å” beskytte alle de som led urettferdighet og ble skadet da terroristene (ISIS) okkuperte store irakiske områder, “for å fortelle lederen for de kristne katolikkene over hele verden at også han forventes å spille et lignende tydelig og dynamisk rolle i fremtiden ”, sa kilden.

Det er virkelig et historisk besøk som tillot Sayyed Sistani å sende ut både et internasjonalt og regionalt budskap der han definerte Iraks posisjon i Midtøsten, dets fremtidige politikk og landets avvisning av USAs rolle og politikk i verden. Stor-Ayatollahen la ikke rom for tvil om at Irak ikke vil være på USAs side, men vil støtte stabilitet i Midtøsten og forsøke å forhindre urettferdighet mot alle regionens innbyggere, inkludert Palestina.