Hvorfor skal snart USA forlate Syria? Kurderne har våknet opp. 

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: “Abu Hedda”

Den syriske hæren holder på å avslutte kampene i de siste 2% av Quneitra-provinsen som fortsatt kontrolleres av terroristgruppen IS. Dette vil frigjøre titusenvis av syriske soldater og deres allierte fra byrden av kamp i sørsiden av landet, og vil markere et viktig vendepunkt i de syv årene med krig pålagt Levanten.

Hele Syria har blitt befridd fra militser og jihadisters kontroll over landområder. Det som gjenstår av okkupert land er under kontroll av to land: USA og Tyrkia i Nord. Dette ser imidlertid ikke ut til å være bærekraftig, særlig når kurderne, som kontrollerer 23% av Syria, har bestemt seg for å svare på den syriske presidentens anmodning om enten å starte dialog eller øke faren for krig. USA har ingen sjanser til å holde seg i landet særlig lenge, men ser etter en måte å forlate Syria med noe verdighet, i svært nær framtid.

USAs tilstedeværelse i Syria hadde flere mål:

– Å dele Syria og sørge for at Nord-Syria ble hetende Rojava, en kurdisk stat under amerikansk guvernør og “beskyttelse”, som ville lignet på irakisk kurdistan under Saddam Husseins styre. USA var ikke imot en kurdisk stat som inkluderte deler av  Syria og Irak. Imidlertid brente irakisk kurdistan, under Masood Barzani, broen til  uavhengighet og nektet å følge amerikanske råd om å utsette en slik beslutning i 18 måneder. Hans beslutning ble besvart med en sterk reaksjon fra Bagdad-troppene, som tok kontroll over Kurdistans grenser og ressurser.

– Å etterlate resten av Syria i en uendelig blodig krig mellom Salafi-Takfiri-jihadister og alle de andre gruppene. Dette ville ha endt med at ISIS fikk kontroll, hvis mål ikke var USA (en fjern fiende, selv om den er utenfor døren), men en nærmere fiende: Libanon, Jordan og resten av Midtøsten. Dette ville ha vært skadelig for “motstandsaksen” (Iran, Syria, Hizbollah) eller ville ha i det minste avbrutt våpenstrømmen til Hizbollah i Libanon. Hizbollah ville ha blitt hjørnet inn i Sør-Libanon, en Shia-enklave omgitt av Israel på den ene siden og en fiendtlig regjering eller Takfiri-regjering i de andre delene av landet.

USA kom til Syria ikke utelukkende for å kontrollere en del av sin olje, men å tjene Israels hensikter og eliminere landets fiende. Men krigen i Syria gikk ikke som planlagt, og i dag styrer den syriske presidenten, eller i det minste regjeringen i Damaskus, hele det syriske territoriet med unntak av nordområdene. Dette er uavhengig av IS sitt opprør, som fortsatt kan fungere ikke bare i Syria, men også i en hvilken som helst annen del av Midtøsten og Nord-Afrika. (Egypt er det beste eksempelet hvor staten er veletablert, men lider under kontinuerlige terrorangrep, særlig i Sinai.)

Videre overbeviste Putin-Trump-møtet i Helsingfors både Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu, fordi Moskva lovet å beskytte grensene med Israel. Den russiske presidenten hevdet at Assad hadde overholdt sine grenser mot de okkuperte Golan-høydene i over 40 år uten noen hendelser. Derfor representerer tilstedeværelsen av Assad ved makten, og det russiske militærpolitiet på grensen i tillegg til UNDOF (FNs frigjøringsmakt som ble opprettet ved FNs resolusjon 350 i mai 1974 for å overvåke våpenhvile mellom Israel og Syria), alle representerer sikkerhet for Israel. Når dette målet er oppfylt, vil det ikke være noen grunn til at de amerikanske styrkerne skal forbli og fortsatt okkupere Al-Tanf / Irak-Syria-grensen og Al-Hasaka-provinsen der de kurdiske styrkene holder til.

Videre lanserte en selvsikker Assad sitt ultimatum til kurderne: “enten forhandle, eller krig”. Grunnen til at den syriske presidenten sa det han sa, er fordi han er klar over at Idlib, den nordvestlige byen under tyrkisk kontroll, ikke vil kapitulere uten å kjempe.

Den militære operasjonen har nå begynt på landsbygda i Latakia for å redusere faren for denne kystprovinsen, hvor jihadister sporadisk angriper syriske stillinger og landsbyer i området. Videre ble flere væpnede droner sendt opp fra området og sendt mot den russiske militærbasen i Hmeymim, hvor de ble skutt ned av det russiske luftforsvaret i basen før de nådde sine mål.

I Idlib sa lederen for FNs humanitære arbeidsinnsats for Syria Jan Egeland at “det er 2 millioner mennesker, inkludert de internt fordrevne flyktningene” og over 40.000 jihadister og deres allierte (Jabhat al-Nusra aka Hay’at Tahrir al-Sham, Hurras el-Deen, Jund al-Aqsa, Ahrar al-Sham og mange andre) som vil nekte å legge ned sine våpen uten en kamp.

Kilder i Damaskus bekreftet at kampen om Idlib trolig vil begynne i september.

“Når luftvåpenet og artilleriet settes inn mot jihadistenes posisjoner, vil Idlib-provinsen være under ild. Den syriske hæren har utredet og etablert flere sikre korridorer for sivile til å forlate Idlib enten nord eller sør for byen og områdene rundt, for å unngå sivile tap”.

Tyrkia er nå klar over at den syriske regjeringen ikke lenger kan skiftes ut eller stoppes. Derfor må Tyrkia finne en løsning for egen tilbaketrekning og må akseptere å slutte med støtten til ‘sine’ jihadister i nord, fordi Assad er fast bestemt på å befri hele Syria med alle midler.

Tyrkias primære anliggende er å stoppe en kurdisk stat. Dette sammenfaller med Assads mål om å forhindre deling av Syria. Således besøkte en kurdisk delegasjon Damaskus for å starte dialog med regjeringen, med støtte fra USAs ledelse.

I alle de tre kurdiske enklavene (Afrin, Kobani og Jazeera) var det en “demokratisk autonom administrasjon” under det kurdiske demokratiske unionspartiet (PYD) og den væpnede grenen, People’s Protection Units (YPG / Folkets forsvarsstyrker). Med tapet av Afrin til Tyrkia, ble de resterende to enklavene forbundet med hverandre og vertskap for flere amerikanske militære baser og flyplasser.

Den mest sentrale kurdiske byen Qamishli (i al-Jazeera kanton), inneholder fortsatt en stor syrisk hærstyrke. Kurderne sloss aldri mot den syriske hæren (noen få små hendelser ble registrert for mange år siden) og ønsker ikke å skille ut en kurdisk stat fra Syria, men ønsker seg en desentralisert kanton. Den kurdiske delegasjonen ba Damaskus om å ta sitt ansvar som sentralregjering og dermed være ansvarlig for Eufratdammen og vedlikehold og restaurering av denne (etter de alvorlige skadene påført demningen i forbindelse med kampene mot IS), fordelingen av drikkevann, strømforsyningen, og rekonstruksjon av hus, skoler og sykehus.

Den syriske regjeringen svarte ved å si at grunnloven ble endret i 2012, der artiklene 130 og 131 krevde “desentralisering og økonomisk og administrativ uavhengighet for lokale styringsapparat”, kombinert med lovdekretet 107 oktober 2011.

Kurderne uttrykte enighet om dekret 107, men bestred måten den ble implementert på og mangelen på myndighet gitt til lokale representanter og den utnevnte guvernøren. De tok også til motmæle mot makten som ble gitt til ministeren med ansvar for tilsyn med alle provinser og deres administrasjoner.

Det er tolkningen av eksisterende lover, samt gjennomføringen av dem og hvilken myndighet de innebærer, som ble diskutert mellom de to delegasjonene. Videre ble fordelingen av ressurser (hovedsakelig gass og olje) diskutert, og det ble avtalt å gjenoppta diskusjon om alle utsatte punkter i fremtidige møter som snart vil følge.

Damaskus vurderer at møtet var vellykket, noe som er en indikasjon på kurdernes vilje til å forbli under statens paraply i ett land. De aksepterer også Russland som garantist  for både avtalen og de politiske løsningene i landet.

Kurderne tilbød å plassere en betydelig mengde av sine styrker under den syriske hærens kommando for å bistå i enhver krigføring mot terrorister og jihadister, spesielt de som gjenstår fra IS og al-Qaida og deres allierte i nord. Damaskus ønsket initiativet velkommen og vil uten tvil tjene på dette tilbudet.

Det er for tidlig å snakke om en endelig avtale mellom Damaskus og Qamishli. På den annen side er det tydelig at det har vært en god start og at man er på rett vei. Kurderne har innsett at USA ikke vil være i området til evig tid og kunne beskytte dem, de må derfor beskytte seg selv ved å vende tilbake til regjeringens favn, hvor de hører hjemme.

Med slutten på krigen i det sørlige Syria og med det kurdiske initiativet er det bare et spørsmål om tid og praktiske omstendigheter før USA finner en stille utvei fra Syria, noe som vil medføre en slutt på deres ulovlige okkupasjon og også innebære en aksept av at forsøket på regimeendring i landet har feilet spektakulært.

Det kan godt være at amerikanerne ønsker å observere fra sidelinjen hvordan Syria og Russland vil hanskes med Idlib. Det er uansett ikke noen tvil om utfallet av slaget om Idlib; Syria er på vei mot slutten av denne lange og blodige krigen.

If you read this reporting and you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.