Iran ser på mens israelsk arroganse tvinger Putin til å handle

Av Elijah J. Magnier : @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Russland har bestemt seg for å sende sitt S-300 VM-system til Syria, og har også begynt å levere Krasukha 4 radarjamming-anlegg og annet tilhørende militærutstyr. Disse nye installasjonene indikerer et nytt lavmål på forholdet mellom Moskva og Tel Aviv. Israels kapasitet til å ødelegge det nye russiske systemet i Syria trekkes ikke i tvil. Israel kan finne en måte å gjøre det på. Likevel vil et slikt trekk være en direkte utfordring overfor Russlands supermaktstatus.

Russland har gjentatte ganger vist strategisk tålmodighet: da to av landets fly ble skutt ned (først i Tyrkia i 2015), da USA sendte avgårde 59 cruiseraketter, og da USA bombet syriske stillinger og russiske private sikkerhetsstyrker i Deir-es-Zor. Den siste av mange israelske provokasjoner risikerer å vise at Russland ser svakere ut enn det de er. På denne måten har Israel tvunget Russland til å gi et aggressivt svar.

Den russiske avgjørelsen om å levere det avanserte missilsystemet, som er i stand til å nøytralisere et fiendtlig mål med en rekkevidde på 200 km, betyr ikke at Syria vil begynne å ta dem i bruk imorgen, og dermed kunne treffe et hvilket som helst jagerfly som bryter deres luftrom og Libanons. Russland er kjent for sin sakte levering og må beholde kontrollen over utløseren fordi deres egne jagerfly er i luften samtidig med den amerikanske koalisjonens fly.

Israels arroganse presset president Vladimir Putin til å komme ut av komfortsonen ved å ta denne avgjørelsen. Den russiske kommandoen uttrykte sin vrede uten omsvøp ved å beskrive Israel som “høyst utakknemlige”. Det ser ut til at Russland har hjulpet Israel på en omfattende måte i løpet av tiden de har hatt nærvær i Syria (siden 2015) på bekostning av ‘motstandsaksen’, inkludert Syria. Russlands mål har vært å balansere mellom denne aksen og forholdet til Israel.

Russlands knipe utgjøres av problemet med å opprettholde en slik balanse i denne kompliserte konflikten. USA har inntatt et klart standpunkt bak Israel. Russland forsøkte også å justere seg overfor Israel, til tross for at Tel Aviv – en militærstat med regjering – ikke er interessert i balanse. Israels siste oppførsel utgjør en nedgradering av forholdet og gjør skam på Russlands posisjon som en supermakt.

Israels politisk-militære ledelse var ikke beskjemmet for å ha informert Russland bare ett minutt før angrepet på Latakia-lageret, som produserte reservedeler til den syriske M-600, som tilsvarer presisjonsraketten Fateh-110. Videre feilinformerte Tel Aviv Ruslands Hmaymeem-koordinasjonssenter, og hevdet at det israelske angrepet ville komme fra øst. Den russiske kommandoen instruerte sitt IL-20-fly om å flytte seg vestover og lande på flyplassen for å unngå å bli fanget i kryssilden. Men de israelske F-16-jetflyene kom fra vest og ikke øst, noe som førte til nedskytingen av IL-20-flyet og 15 russiske soldaters død.

Russlands forsøk på å innta en balansert posisjon har blitt misbrukt av Israel. President Assad fortalte sin russiske kollega – under deres siste samtale – at Israel, under påskudd av å ramme Hizbollah-våpenkonvoier, ødelegger den syriske hærens infrastruktur, og hindrer den i å komme seg på bena. Statsminister Netanyahu har undergravd Putin som straff for den nøytrale holdningen som den russiske presidenten har forsøkt å innta.

Israels aggressive holdning førte til at landets ledelse gjorde en taktisk feil. Det står nå overfor en strategisk krise, ettersom landets nedlatende innstilling presser Putin til ytterligere opprustning av Syria. Men den alvorligste avgjørelsen er ikke den lenge forsinkede leveringen av S-300 VM-luftforsvarssystem, men beslutningen om å lukke det syriske luftrommet og hindre at fiendtlige jagerfly bryter inn i det. I denne forbindelse kan Russland kanskje ikke unngå direkte konfrontasjon med USA, hvis styrker (inkludert Storbritannia og Frankrike) okkuperer al-Tanf-krysset mellom Syria og Irak, samt provinsen Al-Hasaka og en del av Deir- es-Zour.

S-300 VM kan beskytte den syriske kysten, inkludert Aleppo, Homs og Damaskus. Dette ville være nok til å beskytte den iranske tilstedeværelsen i Levanten. Dette ville i neste runde definitivt presse Israel til å eskalere, og til og med til å bruke sine F-35 stealth-jagerfly (uten radarskygge) for å unngå å bli registrert av det syriske luftforsvaret. Men dette ville være enda en direkte utfordring for Russland.

‘Motstandsaksen’ ser på fra avstand og har besluttet å ikke gripe inn for å unngå inngripen i Putins beslutning. De vurderer Putins trekk som positivt og et første skritt unna den russiske presidentens nøytrale innstilling. Vedtaket er ikke velkomment hos “utakknemlige” Israel.

Den russiske avgjørelsen ble ikke gjort i et vakuum, men fra utifra kumulative israelske handlinger for å lamme den syriske hærens stridsevne mens Russland har forsøkt å gjenoppbygge den. Putins avgjørelse går utover forholdene til Israel og Moskva. Det er en regional-internasjonal krig som foregår i Levanten. Alle våpen blir brukt i det syrisk-libanesiske-iranske teatret med unntak av direkte atombomber.

“Motstandsaksen” følger nøye med og høster fordelene fra amerikanske og israelske feil. Det siste kapitlet i denne krigen er imidlertid ikke skrevet. Syria vil til slutt stå igjen med å oppgaven om å frigjøre al-Hasaka og al-Tanf, begge okkupert av amerikanske styrker. Den syriske krigen forblir full av overraskelser, og farene kan fordobles når som helst.

If you read this reporting and you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.