Hizbollah i Libanon: USAs hegemoni er over

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda 

 Det amerikanske establishments politikk overfor Libanon er åpenbart forandret og ustabil, med en president som mangler generell kunnskap om Midtøsten og fremfor alt Hizbollahs rolle i regionen. Det virker som president Donald Trump er villig til å redusere militær støtte til den libanesiske hæren og å pålegge ytterligere sanksjoner mot Libanon, uvitende om at han dermed styrker motstandsaksen og kaster sederens  land inn i armene til Russland og Iran. Mens USA pålegger ytterligere sanksjoner mot Hizbollah, har de europeiske partnerne i de siste månedene hatt hemmelige møter med organisasjonens ledere når deres offisielle delegasjoner har besøkt Beirut.

USA mister gradvis sin hegemoni i Midtøsten.  I Irak vokste IS under de våkne men passive øynene til amerikanerne i de første månedene etter okkupasjonen av Mosul i juni 2014. Washington betraktet ISIS som en strategisk ressurs, nok en gang uvitende om hvordan denne skruppelløse politikken ville gi en backfire mot landets interesser i Midtøsten. Politikken fremmedgjorde Europa, men fremfor alt folket i Midtøsten, spesielt de minoriteter som led sterkt under ISIS-tyranniet. Denne hensynsløse amerikanske politikken utløste etableringen av den irakiske militsen Hashd al-Shaa’bi (den populære mobiliseringsstyrken). Denne grupperingen har nå blitt et viktig medlem av “Motstandsaksen”, som avviser USAs hegemoni og fremmer en uavhengighetsideologi med mål som ligner på Iran og Hizbollahs. Disse nasjonale kreftene er generelt uvennlige mot Israel og tilstedeværelsen av amerikanske styrker i Mesopotamia.

 Videre er de nye irakiske lederne (statsminister Adel Abdel Mahdi, Parlamentets  Speaker Mohamad al-Halbusi og President Barham Salih) valgt i perfekt harmoni med Irans vilje. Hvis det blir nødvendig å velge mellom Teheran og Washington, vil Irak ikke støtte sanksjoner mot det iranske folket, uavhengig av konsekvensene. Og hvis USA tvinger Iraks hånd på sanksjonene mot Iran, vil landet tape Irak til fordel for Iran og Russland. Faktisk sitter Moskva i dag sammen med høyt rangerte irakiske, syriske og iranske militære rådgivere i en felles operasjonssentral i Bagdad, og venter på å stramme inn slakken hvis USA beveger seg bort fra eller kutter militærstøtten til Irak, men også til sørge for at ISIS ikke kommer tilbake til å okkupere noen som helst by i Mesopotamia.

 I Syria, hadde USA – og landets europeiske og arabiske partnere – et mål om regimeendring, og ble identifisert med en bevisst  ødeleggelse av Levanten, med målet om å fjerne president Bashar Assad fra makten. Qatar alene sies å ha investert over 130 milliarder dollar for dette mislykkede målet. I dag ligger det laveste estimatet av gjenoppbyggingskostnader for Syria mellom 250 og 350 milliarder dollar. Krigen som ble påført Syria har resultert i dannelsen av mange syriske grupper opplært av Iran og Hizbollah, som selvfølgelig har delt sin krigserfaring med deres allierte. Disse gruppene, dersom Assad vil, vil danne en sterk allianse med “Motstandsaksen” som har utviklet seg i Irak, og som har eksistert i Libanon i flere tiår.

 I Palestina deltok Hamas i regimeendringskampanjen mot Syria i begynnelsen av krigen i 2011. Det politiske lederskapet erklærte sitt fiendskap mot Assad og mange av Hamas’ krigere ble med i al Qaida og andre ble med i ISIS, særlig i den palestinske leiren i Yarmouk , sør for Damaskus. Disse palestinske krigerne delte sine geriljaerfaringer med syriske og andre utenlandske krigere, erfaringer de har hatt fra Iran og fra Hizbollah treningsleirer. Noen av disse utførte selvmordsangrep mot irakiske sikkerhetsstyrker og sivile i Mesopotamia og mot den syriske hæren og dens allierte, inkludert Hizbollah, i Syria.

Amerikanske myndigheter bestemte seg for å se bort fra fra den palestinske saken og omfavnet istedet betingelsesløst den israelske apartheidpolitikken mot Palestina: USA støtter Israel blindt. De har anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad, suspendert økonomisk bistand til FN-institusjoner (UNRWA) som støtter palestinske flyktninger (skoler, medisinsk pleie, hjem) og avviste retten for flyktningene til å komme tilbake til Palestina. Alt dette har presset ulike palestinske grupper, inkludert den palestinske selvstyremyndigheten, til å erkjenne at enhver forhandling med Israel er ubrukelig, og at også USA ikke lenger kan betraktes som en pålitelig partner. Dessuten var det mislykkede forsøket på regimeendring i Syria og de ydmykende betingelsene for økonomisk støtte fra araberstatene på en måte de siste stråene som overbeviste Hamas om å endre sin posisjon, gi opp Oslo-avtalen og bli med i motstandsaksen.

 48-timers kamp i Gaza med Israel 12.-13. November viste enestående enhet mellom Hamas, islamsk jihad og mange andre palestinske grupper (totalt 13 grupper har forent seg i et enkelt militært operasjonsrom for første gang) og deres nærhet til Iran og Hizbollah, som igjen påviser feilene i amerikansk politikk i Midtøsten.

 I Libanon har Hizbollah samlet unike og oppsiktsvekkende krigsopplevelser i løpet av de siste fem årene med krig mot de ekstremistiske gruppene al Qaida og ISIS, som kjemper sammen med to klassiske hærer på flere fronter: den syriske hæren og den russiske supermakthæren. USA synes nå villig til å øke presset på Libanon for ytterligere å hemme landets økonomi. Disse sanksjonene vil trolig påvirke Libanon mer enn selve Hizbollah.

USA satte eier av valutavekslingskontorer i Libanon kjent for å ha vekslet euro mottatt fra Iran for dollar, på sin terrorliste. En forretningsmann som drar nytte av Hizbollahs sympati, og som tilbyr rabatt til Hizbollah-militanter og deres familier når de selger sine leiligheter, har blitt arrestert.

 USA fikk også, i samarbeid med tidligere statsminister Haidar Abadi, Bagdad til å fryse over 90 millioner dollar på grunn av en libanesisk konstruktør som har gjennomført kontrakter i forskjellige irakiske byer, men som er anklaget av amerikanerne for å være nær Hizbollah .

 Dessuten tvinger det amerikanske finansdepartementet andre myndigheter til å overlevere en imponerende mengde informasjon og databaser om sivile – under overskriften “bekjempe terrorisme” – og klarte å fryse mange Shia-kontoer, inkludert de som ikke har noe å gjøre med organisasjonen.

 Og til slutt satte den amerikanske administrasjonen på sin liste over terrorister generalsekretæren til Hizbollah, hans stedfortreder og ulike toppledere. Disse mennene vil dermed aldri kunne besøke Disneyland eller nyte det ville livet i Las Vegas!

 USA synes uvitende om at både Iran og Russland er ivrige etter å se at USA oppgir  sin betingede støtte til den libanesiske hæren og regjeringen. I samarbeid med den libanesiske regjeringen kan Iran bygge mange fabrikker i Libanon, og dra nytte av sin erfaring på ulike områder, hovedsakelig innen farmasi, bilproduksjon, produksjon av husholdningsapparater og militærindustri. Parallelt har Russland allerede aktivt etablert forbindelser med libanesiske tjenestemenn, og inviterer dem til Moskva, o vil øke sitt nærvær og fotfeste i Libanon.

 Det er ingenting USA kan gjøre for å redusere Hizbollahs militære makt i dag. Sayyed Nasrallah sies å være klar til å utløse sine presisjonsraketter mot Israel for å vise sin styrke og fremfor alt å bevise hvor svakt Israel vil være i en fremtidig krig. Det er ingen tvil om at Israel har en imponerende militærmaskin med stor kapasitet til ødeleggelse. Ikke desto mindre har Israel siden 1949 aldri blitt utsatt for presisjonsmissiler med hundrevis av eksplosiver på hvert av sine krigshoder, som er i stand til å dekke hele det israelske territoriet og nå et hvilket som helst mål.

 Hvis Israels jernkuppel (Iron Dome) kan avskjære 80% av Hizbollahs raketter, er konsekvensene av 2000 missiler (av 10 000, hvorav 8000 avbrytes av jernkuppelen) som når målene sine med 400-500 kg eksplosiver hver for seg store for Israel. Det tilsvarer 1.000.000 kg eksplosiver, hvis Hizbollah skulle begrense bruken til 10.000 missiler og ikke mer enn det (Israel hevder Hizbollah har 150.000 raketter og missiler).

 Hizbollah representerer en stor del av den libanesiske befolkningen. Det er ikke en konvensjonell organisasjon, men en som har blitt en del av befolkningens “hjerter og sinn” – en gammel strategi som Hizbollah vedtok for å integrere seg med befolkningen og samfunnet den lever i.

 Hizbollah benyttet seg av styrken i hjemlandet ved en anledning, i episoden 7. mai 2008 da gruppen tok den libanesiske hovedstaden ved å løsne få skudd- mye mindre tid enn det tok Israel å okkupere Beirut i 1982. Hizbollah trenger ikke å bruke militær makt til å kontrollere Libanon. Men de libanesiske sjiaene er ikke lenger alene i motstandsaksen. Denne aksen vil ikke nøle med å snu seg mot USA hvis de presses for å ta kontroll over landet: noe som kan skje hvis USA fortsetter arbeidet med å forsøke å underkaste Libanon sitt hegemoni.

If you read this reporting and you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.