Netanyahus valgkamp kan føre til krig: Syria og Hizbollah har fingrene på avtrekkeren

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by Abu Hedda

Israel har angrepet Syria mange ganger i løpet av de siste syv årene med påført krig mot landet. Israel har kjørt på rødt lys og brutt mange tabuer for å provosere Motstandsaksen i Syria, men har avstått fra å provosere Hizbollah i Libanon. Likevel har det siste israelske angrepet presset Syria og landets allierte utover alle akseptable grenser. President Assad forberedte seg således på en kamp mot Israel mellom krigene, og visste at et slikt slag ville kunne vare i ukesvis. Men Syrias president ville ikke stått alene: Assad og Hizbollahs generalsekretær Sayyed Hassan Nasrallah vil begge stå løpet sammen i en framtidig kamp mot israelsk aggresjon når beslutningen om å engasjere seg militært først blir tatt.

Israel bombet i det siste angrepet den syriske hæren og ødela kontorene og basene til den iranske revolusjonsgarden (IRGC) uten å påføre menneskelige tap. Samtidig satte statsminister Benjamin Netanyahu seg på nivå med Revolusjonsgardens General Qassem Soleimani, ved å utfordre ham på sosiale medier. Faktisk gikk Netanyahu rett inn i fellen den iranske generalen satte for president Donald Trump.

Soleimani ba dengang konkret president Hassan Rouhani “om å unngå å svare denne pøbelen (Trump) som er under ditt nivå” og å la ham (Soleimani) svare på Trumps provokasjoner mot Iran. Således engasjerer Soleimani, en enkelt offiser i de iranske sikkerhetsstyrkene, statslederne og til og med en arrogant israelsk statsminister som står i spissen for hva han anser som den beste hæren i Midtøsten og som er blant de sterkeste hærstyrkene i verden. Men Soleimanis stil er forskjellig fra Netanyahus. Han har ikke en twitterkonto; han tilbringer sin tid på slagmarken og i møter med gruppeledere, embetsmenn, og noen ganger presidenten og statsministeren. Soleimani er tålmodig, men han kan forventes å reagere på provokasjoner før eller senere.

Velinformerte kilder sier at Iran er uvillige til å utstå de gjentatte israelske aggressjonene mot Syria og IRGCs stillinger. Motstandsaksen er klar over at Netanyahu prøver å trekke den inn i en konfrontasjon mens amerikanske styrker omfordeles og trekkes ut av Nordøst-Syria, og før Warszawa-møtet som er organisert av Trump for å samle allierte mot Iran. Det innebærer dermed dårlig timing  for Iran å reagere nå, men det betyr ikke at allierte ikke kan svare.

Som nevnt i en tidligere artikkel om den syriske regjeringens beslutning om en ny regel for engasjement mot kontinuerlige israelske angrep, forbereder Syria seg på å besvare eventuelle fremtidige israelske angrep. Denne syriske avgjørelsen kom like før Trumps kunngjøring om hans intensjon om å trekke seg fra Syria. Denne uttalelsen ga en pause til Syria og dets allierte, og de kunne reflektere over over den beste måten å svare på.

Tel Aviv er klar over Irans begrensninger i dette kritiske øyeblikket, og forstår at Motstandsaksen heller vil se en amerikansk tilbaketrekking enn å motsette seg Israels kontinuerlige angrep. Likevel har det siste israelske angrepet presset Syria og landets allierte utenfor akseptable grenser. Netanyahu kunngjorde sitt ansvar som statsleder for de mange bombardementene i Syria – et enestående brudd med Israels taushetspolicy. Han brukte rett og slett hæren som et reklameverktøy for sin kommende valgkamp.

Den israelske statsministeren skjønner kanskje ikke at Soleimani ikke vil svare på provokasjonen i Syria fordi iranske mål ikke ble bombet i Iran som sådan. Damaskus, en nær og strategisk syrisk alliert, reagerte på angrepet ved å avfyre raketter mot Israel som har drevet det ut av kontroll, og bombarderer titalls mål for å unngå en større eskalering. Den syriske ambassadøren til FNs Bashar al-Jaafari advarte likevel om at Tel Aviv-flyplassen kunne bli bombet hvis Israel gjentar sin aggresjon mot Syria. Hva al-Jaafari ikke avslørte, er det faktum at president Assad forberedte seg på en kamp mot Israel mellom krigene, og visste at et slikt slag kunne vare i uker.

Faktisk ville en langvarig krigssituasjon mellom Syria og Israel sette en stopper for Netanyahus sjanser til å bli gjenvalgt. Ingen israelsk statsminister har blitt valgt som har utsatt sitt land for fare og utløst dødsfall for sine borgere.

Men hvordan kan Syria gjengjelde hvis, som Israel hevder, alle syriske og iranske varehus har blitt bombardert og ødelagt med sine tusenvis av missiler? Hvordan kan Hizbollah støtte Syria hvis, som Israel hevder, de har ødelagt alle konvoier som går fra Syria til Libanon? Hvordan er det mulig å forsyne Libanon hvis USA okkuperer Al-Tanf-krysset mellom Syria og Irak, angivelig å stoppe strømmen av våpen fra Teheran til Beirut?

I 2006 betalte Israel prisen da de trodde at de hadde undergravd Hizbollahs arsenal og oppdaget gjennom massakren av Merkavaene ved Wadi al-Hujeir og bombingen av Saar-5-fartøyet at deres etterretning om Hizbollah-missiler og syrisk støtte var feilaktig. Tel Aviv trodde feilaktig at de lett kunne oppfylle den amerikanske drømmen om å etablere et “nytt Midtøsten” annonsert av USAs utenriksminister Condoleezza Rice. Ingen i Israel forventet at Hizbollah skulle stå med sine Kornet anti-tank-våpen og bevegelsens kinesiske anti-skip-raketter.

I dag har motstandsaksen, det vil si Syria og Hizbollah i Levanten, ikke bare større erfaring med krigføring, de har også mer moderne anti-skip missiler (Yakhount) og andre dødelige overraskelser som presisjonsraketter som er i stand til å nå et hvilket som helst mål hvor som helst i Israel.

Videre har Hizbollah flere baser for sine strategiske missiler på den libanesisk-syriske grensen. Gruppen vil ikke nøle med å generøst bruke dem mot Israel hvis Israel angriper deres allierte Syria. Men Hizbollah forventes ikke å begrense sin støtte til våpen. Sayyed Hassan Nasrallah er ikke bare en dyktig folketaler og en dyktig krigfører innen psy-ops, men også en grundig militærplanlegger og kommandør. Han var til stede i det militære operasjonsrommet i hver eneste kamp mot Israel og deltok i hvert eneste trekk hans menn tok imot Israel i 2006-krigen og siden. Logistisk-teknisk-militær planlegging og kommando og kontroll mellom Hizbollah og Syria er i dag samlet. Nasrallah vet hvordan Israel kan bekjempes, hvor mye våpenmakt som skal brukes og når. Assad og Nasrallah vil begge lede en fremtidig kamp mot enhver israelsk aggresjon når beslutningen om å engasjere blir tatt.

Russland er klar over at Mostandsaksen har bestemt seg for å reagere mot israelsk aggresjon og faren dette kan utgjøre for alle i Levanten. Russerne advarte Revolusjonsgarden om å evakuere deres kommando- og kontrollbaser mindre enn en time før de ble angrepet av Israel. Den russiske militærkommandoen spurte IRGC om deres nye kommando- og kontrollbaser og ble informert om  at “deres baser, fra og med i dag, vil bli spredt over hele den syriske geografien sammen med den syriske hæren, i hver eneste kaserne”.

Dette svaret presset Russland til å be Israel, mer direkte og åpenlyst, om å stoppe bombingen av Syria. Russland ville sterkt mislike å befinne seg i midten av en rakettutveksling mellom Syria og Israel som flyr over hodet deres i Levanten.

Netanyahus arroganse presset ham til å forlate Israels policy om å nekte å innrømme ansvaret for landets aggressive handlinger, noe som forvirret den israelske militærkommandoen. Statsministeren spredte sitt valgkampsladder inn i det militære etablissementet; han foretrekker å bli en sosial media-stjerne i stedet for å følge forgjengernes ‘diskresjon’.

Hvis Netanyahu ønsker å bli gjenvalgt, må han unngå en kamp med Syria hvis utfall han ikke kan kontrollere; hans beste strategi vil faktisk være å holde seg i ro før valgdagen.

This article is translated for free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and the support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.