Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Etter mindre enn to uker med generelle, impulsive og uorganiserte protester Libanons gater er det investert en enorm sum penger, av navnløse givere, de siste dagene for å skaffe demonstranter mat, drikke og nødvendigheter. Dette for å sikre at de blir værende i gata til ”det politiske regimet, regjeringen og styrene i bankene, særlig sentralbanken, kastes.”
De fleste libanesere er enige i demonstrantenes bekymring for korrupsjonen i det politisk-sekteriske systemet som skaper grunnlag for at en håndfull politiske ledere kontrollerer hele landet. Disse lederne har makt over alt i Libanon og kan gjøre hva som helst uten å ta ansvar eller miste kontroll. Ikke rart, for rettssystemet kontrolleres av disse samme politikerne som suspenderer enhver upassende dom. Dessuten utnevnes alle topp militær- og sikkerhetsoffiserer – uten unntak av de samme politiske lederne som deler makt seg imellom. De tilbringer karrieren sin ved å stå på dørene til politikerne de “tilhører” (avhengig av religion), og ber om bedre og flere seniorstillinger innen sikkerhetsapparatet.
Ingen i Libanon hadde noen gang forestilt seg at dette korrupte sekteriske systemet kunne rystes, og at folk ville konfrontere det på gatene. Ingen politisk leder trodde han noen gang ville være engstelig for å beholde sin “trone”, konstruert gjennom flere tiår og klargjort for den neste familiegenerasjonen å ta over når fedrene går av med pensjon.
Selv om protestene nå har fått en annen dimensjon, vil ikke de rettmessige kravene fra demonstranter oppnås ved å fjerne hele det politiske systemet. Libanon trenger en lovgivende myndighet for å endre lover og en regjering for å gjennomføre dem. Hvis de som er utnevnt av systemet faller, hvem ville da ta over? Presidenten? Demonstrantene ber om hans avskjed. Hæren? Dets høytstående offiserer utnevnes av de samme politikerne som er anklaget for korrupsjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg en mulig splittelse i hæren, som kan føre landet inn i totalt kaos.
Dette ville være nøyaktig det resultatet som ønskes av land som Saudi-Arabia og Israel, som gjerne ville sett Libanon gli dypere ut i kaos. Dette ville vikle inn Hizbollah, deres voldsomme fiende, i den interne situasjonen i landet og hindre Hizbollah i å dirigere deres forsøk på å stoppe israelske ambisjoner i Libanon.
Israel har kanskje ikke vurdert at kaos i Libanon ville presse Hizbollah til å ta kontroll over sørlige Libanon for å beskytte landsdelen, inkludert Bekaa-dalen, forstedene til Beirut og kanskje andre steder i landet. Israel ville absolutt ikke være i stand til å sove fredelig fordi totalt kaos aldri er forutsigbart. Likevel er det ikke til fordel for Hizbollah å kontrollere spesifikke områder. Hizbollah-medlemmer, familier og støttespillere er libanesere, og de fleste av dem har ikke noe annet land å dra til. De representerer majoriteten av det fattige arbeiderklassesamfunnet og er blant de som berøres mest av korrupsjonen som Libanon lider av. Det er til Hizbollahs fordel at Libanon forblir samlet og unngå kaos.
Eksempelet på kaoset i Libya er fremdeles levende i minnet; USAs okkupasjon av Irak, IS sine herjinger og konsekvensene av dette pågår fortsatt, og forsøket på regimeskifte i Syria og den lange krigen der er ennå ikke over. Libanon ville ikke ønske å skli inn på en destruktiv vei som utsetter landet for jungelloven, med en følgelig økning av fattigdom. De fleste demonstranter ønsker ikke dette, ikke engang hvis prisen er å utstå noen politikere som er anklaget for korrupsjon.
I Syria startet protestene fredelig nok i Daraa i 2011, da sikkerhetsstyrkene arresterte noen unger og folk ba sentralregjeringen om å stille sikkerhetsstyrkene til ansvar. Ikke lenge etter tok protestene en ny vending, der demonstrantene ba om regimets fall og tok opp våpen. Organiserte grupper spredte seg over hele landet gjennom islamistene, som beredte grunnen i moskeer for et islamsk opprør. ISIS-leder Abu Bakr al-Baghdadi sendte sine kommandanter, ledet av Abu Mohammad al-Joulani, en IS-emir som vendte seg mot sjefen sin og koblet seg til al-Qaida for deretter å danne sin egen jihadistgruppe som følger den samme Takfiri-ideologien. Ansar (lokale støttespillere) var bevæpnede og den uskyldige protesten ble til en ødeleggende 8 års krig, som nærmest har ødelagt Syria og drept svært mange syrere. Men sentralstyret i Damaskus forble på plass.
Hendelsene de siste timene i Libanon er viktige: ifølge velinformerte kilder fikk hæren 48 timer på å åpne alle hovedveier uten nødvendigvis å angripe demonstranter. Hvis hæren mislykkes, vil regjeringen overta og utnevne en ny hærsjef som vil ha makten – vekk fra politikk (fordi den nåværende hærsjefen general Joseph Aoun håper å bli president) – til å holde veiene åpne. ”
“Den politiske druser-lederen Walid Jumblat, og lederen av de “libanesiske styrkene” Samir Geagea var i ferd med å nå sitt mål om å tvinge utenriksministeren og svigersønnen til presidenten Gebran Basil og den Amal-utnevnte finansminister Ali Hasan al-Khalil, til å gå av. Intervensjon i siste liten stoppet denne prosessen: den ville bare tjent målene til de som er villige til å be om enda flere fratredelser og føre landet inn i kaos ved å be om flere og ustoppelige innrømmelser. Det er opprettet en reformprosess i regjeringen, men en liten regjering vil ikke kunne håndtere krisen fordi den vil kreve parlamentets godkjenning. Dessuten ble en ny valglov med hele Libanon som ett distrikt avvist av Geagea og Patriark el-Ra’ei fordi den ville gi kristne 20% -25% av parlamentet, en andel som anses å bryte al-Taef avtalen (maktfordelingsavtale mellom religiøse grupper). En teknokratregjering vil være et godt nødvendig trekk. Likevel vil de bli utnevnt og godkjent av parlamentet og vil derfor ha behov for dets velsignelse, ”sa kilden.
Tilstedeværelsen av demonstranter i gaten er positiv, så lenge de ikke hindrer tilgangen til gater og bedrifter. Målet bør være å holde press på regjeringen, følge nøye med på reformprosessen og be om mer når de første reformene er gjennomført. Det vil være en lang reise fordi i motsetning til de kravene som er framsatt, kan århundrer med korrupsjon ikke fjernes på noen få uker. Den franske revolusjonens giljotin fra 1789 kan ikke implementeres mot Libanons føydale system selv om landet trenger å redesigne sitt politiske landskap.
Hizbollah tok på seg selv å bekjempe terrorisme, et meget ambisiøst mål, uten tvil. Hizbollah og demonstrantene har de samme kravene, men avviker i timingen for å tilfredsstille sine mål. Demonstrantenes krav er undergangen til hele systemet, mens Hizbollah er mot kaos og er klar over at det vil trengs et mirakel for å endre hele regimet fra en uke til den neste – det vil si med mindre alle krigsherrene (fra borgerkrigen i Libanon 1975-1989 borgerkrig) forsvinner eller frivillig går i eksil.
Hizbollahs politiske partnere blir beskyldt for å være ansvarlige for korrupsjon, og blir beskyldt for å beskytte dem. I følge kilden, “er dette ikke en presis beskyldning, fordi Hizbollah velger det minste onde og jobber mot korrupsjon trinnvis. President Michel Aoun, parlamentspeaker Nabih Berri og statsminister Saad Hariri har sine støttespillere på gata (selv om Hariris fans har blitt rystet av den saudiske anti-Hariri-posisjonen). Alle politikere har sine feil og er medansvarlige for den nåværende situasjonen. Reformer starter med tålmodighet og umiddelbare reformer kunngjort av statsministeren er en god, men utilstrekkelig start. Vi dømmer i henhold til de praktiske innrømmelsene fra regjeringen, men absolutt ikke ved å fremme total kaos.
Libanon er bygd på offentlige relasjoner og på lojalitet til politikere og sikkerhetsledere hvis portretter er i mange hjem. Utenfor Midt-Østen er navnene på sikkerhetsfunksjonærer ukjente: det er ikke slik i Libanon. Hver minister har makt, hvert parlamentsmedlem har forbindelser og kan legge til rette for tjenester: Dermed ærer folk ham. Det er et land bygget på favorisering og utveksling av tjenester. Libanon trenger år for at dette skal bli reformert, med en ny generasjon som er villig til å gjøre alvorlige endringer.
Oppgaven er komplisert, og veien er minelagt med hindringer og risiko for utenlandske intervensjoner hvis land er villige til å bruke millioner for å “ramme Irans innflytelse i Libanon”. Faktisk er faren at de samme styrkene slett ikke hadde noe imot å se Libanon bli ødelagt. De påfølgende ukene vil derfor være avgjørende.
This article is translated for free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.
Copyright © https://ejmagnier.com, 2019
You must be logged in to post a comment.