Hvem har initiativet, og hvem har makten til å mobilisere folk på gata i Irak?

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Det er liten tvil om at Sayyed Moqtada al-Sadr kontrollerer gatene i Irak og kan gjøre fredelige protester voldelige når han velger det. Til tross for tilstedeværelsen av flere mindre aktører og de som virkelig krever alvorlige reformer, kan Sayyed Moqtada bevege gatas parlament i den retningen han ønsker. Imidlertid er Sayyed Moqtadas strategiske mål ukjent for alle politikere i Irak, og kanskje også utenfor Mesopotamia. Den som vinner et stort antall parlamentsmedlemmer og det største antallet ministre, har alltid hatt kapasitet til å be om fratredelse av regjeringen og dens statsminister. Han var den første som fra parlamentet ba Iran om å forlate Irak – til tross for at den “islamske republikken” har vært Moqtadas tilfluktssted siden 2005 da han følte at livet hans var i fare og USA planla å myrde ham. Sayyed Moqtada er i dette øyeblikket i Iran, et land han vender tilbake til ganske ofte. Hva vil Sayyed Moqtada?

Godt informerte kilder i Najaf sier at de som brant ned det iranske konsulatet, er tilhengere av parlamentsmedlemmet Adnan al-Zurfi. Selv om Al-Zurfi – som først ble utnevnt av Paul Bremer som Najaf-guvernør – nektet for at han er involvert. Najaf-kilder bekrefter at hans tilhengere satte fyr på konsulatet to ganger, og gikk videre til helligdommen til Sayyed Mohammad Baqer al-Hakim, på torget Sahat al-Ishreen, hvor de også brente ned biblioteket.

Sheikh Jalaleddine al-Sagheer, en av de nærmeste assistentene til avdøde Sayyed Mohammad Baqer, sendte sine menn kjent som “Saraya al-Aqeeda” for å beskytte helligdommen, kjent som “Shaheed al-Mihrab”. Sayyed al-Hakim ble drept i 2003 sammen med 75 andre av en bilbombe plassert utenfor Imam Ali-helligdommen av Mohammad Yassin Jarrad, svogeren til Abu Musab al-Zarqawi. Sayyed Moqtadas tilhengere til stede i gatene nektet å beskytte helligdommen. Fiendeskapen gjenspeiler en gammel feide mellom al-Sadr og al-Hakim-familiene i Najaf.

Ikke bare er det liten kobling mellom biblioteket i helligdommen og det faktum at demonstrantene krever å reformere styringssystemet og bekjempe politisk korrupsjon, men de unge demonstrantene som dominerte gatene i Najaf var tydeligvis uvitende om at avdøde Sayyed Mohammad Baqer var onkelen og ikke faren til Sayyed Ammar al-Hakim.

Det er ingen tvil om at Sayyed Moqtada er i stand til å holde demonstrantene tilbake. Han og mennene hans vil ikke nøle med å delta i en sjia-mot-sjia-kamp, ​​vel vitende om at andre sjia-grupper ikke er klare for en slik kamp. Faktisk brente Sayyed Moqtada i 2005 over 100 kontorer og institusjoner som tilhørte Majlis al-A’la og BADR over hele Sør-Irak, etter et angrep på farens kontor i Najaf. I 2016 brente Moqtadas menn ned mange kontorer som tilhørte flere politiske og militære sjia-grupper, inkludert Hashd al-Shaabi-kontorer, og visste at det ikke ville være noen reaksjon fra motstanderne, selv om de hadde overlegen ildkraft sammenlignet med Moqtadas menn.

Sayyed Moqtada konfronterte de amerikanske og irakiske hærene i Najaf i 2004 etter hans okkupasjon av den hellige byen. Han dro fra Najaf sammen med sine ledere og det som gjensto av hans menn, etter inngripen fra Grand Ayatollah Sayyed Ali Sistani.

Sayyed Moqtada stoler på farens omdømme og de menneskelige egenskaper han har arvet. Han er også avhengig av tilbakeholdenheten fra andre sjia-grupper og deres manglende vilje til å delta i enhver intra-sjia-konflikt.

Han blir ofte feilsitert som en kongemaker, selv om han ikke er i stand til å velge en statsminister, en president eller en parlament-speaker uten samtykke fra andre store sjia- og ikke-sjia-grupper. Andre grupper kan heller ikke velge toppledere uten å koordinere seg med Sayyed Moqtada. Det går begge veier. Så langt har Sayyed Moqtada hatt glede av støtten fra en stor gruppe parlamentsmedlemmer i parlamentet. Det forestående valget kan bringe overraskelser for alle partier, inkludert sadristene.

Moqtada taper aldri en mulighet til å vise sin besluttsomhet når det gjelder å beskytte det han mener er hans egne prestasjoner. For over et år siden, under det siste valget, erklærte valgkommisjonen i Irak at over 12 parlamentsmedlemmer hadde vunnet ulovlig, og søkte om å telle om. I løpet av natten ble kontorene til kommisjonen som inneholder alle stemmesedler brent ned. Kommisjonen erklærte da at den hadde lagret alle papirer på elektroniske servere. Samme dag ble også kontorene som inneholder serverne brent. Resultatene kunne ikke endres, og Sayyed Moqtada beholdt sine 53 parlamentsmedlemmer, den største gruppen i parlamentet.

Under Sayyed Moqtadas siste besøk i Iran for fire måneder siden erklærte han overfor media at han ville fjerne statsminister Adel Abdil Mahdi fra makten. Iranerne ba ham om å tie eller forlate landet, slik at det ikke så ut til at uttalelsen hans var i harmoni med Irans ønsker. Sayyed Moqtada valgte sistnevnte kurs og forlot landet.

Irakiske politiske ledere anser likevel Moqtadas tilstedeværelse i Iran som mindre problematisk for Irak enn hans tilstedeværelse i Mesopotamia. Moqtada er i dag tilbake i Iran. Hans tilstedeværelse i Iran innebærer sikkerhet for Sadrist-lederen, som er anklaget for drapet på Wissam al El’yawi og broren Issam, sjefen for den pro-iranske AsaebAhlal-haq hvis stamme har sverget hevn.

Sayyed Moqtada ønsker ikke noen rolle i det kommende valget av den nye statsministeren. I stedet vil han sannsynligvis be om statsministerens avskjed et par måneder etter at han tiltrer, hans vanlige praksis. De politiske partiene vil tvinge Sadrist-lederen til å delta i valget av den nye statsministeren og dele ansvaret med de store politiske partiene, kalt “hvaler”, og som er anklaget for korrupsjon.

Moqtada nektet ansvar for nedbrenningen av det iranske konsulatet i Najaf og sa “Jeg nekter å angripe diplomatiske kontorer. Selv angrep jeg ikke den amerikanske ambassaden fordi diplomater er våre gjester.

Al-Sadr sa at han ga regjeringen “ett år for å reformere systemet og bekjempe korrupsjon”. Men etter bare noen få måneder med Abdel Mahdi ved makten ba han folket om å demonstrere i Bagdad og presset dem mot den “grønne sonen” , Moqtadas favorittsted for demonstrasjoner. Han er en mester i gatene, men har ikke politiske planer eller strategiske mål. Han representerer opposisjonen i et parlament, og et kabinett der han har flertall.

Sayyed Moqtada konfronterte Marjaiya-en i Najaf – som var klar over hvordan Sadrist-lederen oppfører seg overfor ledere ved makten som han selv har bidratt til å innsette – ved å praktisk avvise et privat krav fra Stor-Ayatollahen på begynnelsen av året om å la statsminister Abdel Mahdi jobbe videre uten å be om avskjed. Sayyed Sistani kritiserte nylig Moqtada, uten å navngi ham, og andre politiske partier som nektet å samarbeide med Abdel Mahdi for å legge til rette for raske reformer.

Sayyed Moqtada er ikke den eneste som mangler statsmannsegenskaper. De fleste irakiske politiske ledere viser liten selvbeherskelse og står for få prestasjoner. Dette er grunnen til at Grand Ayatollah Sayyed Sistani har makten han har. Men hva vil skje når den eldre lederen ikke lenger er på scenen? Hva blir det av Irak?

Irak er et av de viktigste landene i Midtøsten med veldig stor ressursrikdom. Terrorisme er fremdeles et problem, og den amerikansk-israelske planen om å dele opp landet ligger fremdeles på bordet, klar til å brukes når muligheten byr seg. Innbyggerne og lederne i Mesopotamia, som gjør veldig lite for å oppnå stabilitet i landet sitt, bør huske de langsiktige målene til Iraks fiender og i stedet arbeide for å jevne ut de interne forskjellene.

This article is translated free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.

Copyright ©  https://ejmagnier.com, 2019