Hvordan USA falt i sin egen felle i Irak, basert på ønsketenkning i amerikanske tenketanker.

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

USA har falt i en felle skapt av deres egen desinformasjonspolitikk, eksemplifisert med arbeidet til et av de ledende strategiske studiesentrene, neokonservative tenketanker som fremmer krig mot Iran.

I løpet av de første ukene med protester i Irak brant et titalls irakere ned de iranske konsulatene i Najaf, Karbalaa og Bagdad. Vestlige analytikere baserte analysen på bilder av sosiale medier og YouTube-videoer, spesielt de klippene som viste demonstranter som sang “Iran Barra..Barra. Bagdad Tibqa Hurray ”(Iran ute, Bagdad blir fri). Analytikere og mainstream-medier – primært folk som sitter tusenvis av kilometer unna Irak som aldri har besøkt landet, og aldri blandet seg med befolkningen lenge nok til å forstå dynamikken i landet og hvordan irakere virkelig tenker – gjenspeilet og forsterket oppfatningen om at Irak har blitt fiendtlig mot Iran.

Selv om ethvert ønske kan bli oppfylt, kan likevel rådende vinder trosse håp og forventninger. Analytikernes ønsketenkning overveldet deres virkelighetsfølelse, særlig muligheten for reelle tendenser som er usynlige for dem. De falt i den samme fellen av feilinformasjon og uvitenhet som har formet de vestlige oppfatningene siden okkupasjonen av Irak i 2003. Invasjonen av Irak ble rettferdiggjort av den påståtte tilstedeværelsen av “Weapons of Mass Destruction” som aldri fantes i virkeligheten. Det har blitt ført en informasjonskrig mot Syria med mål om å styrte president Bashar al-Assad. USA støttet terroristgrupper som ISIS og al-Qaida for dette formålet. Mainstream mediedekning av krigen i Syria – hovedsakelig gjennom WhatsApp, sosiale medier, Skype, aktivister og jihadister – utspilte seg på bekostning av å ødelegge egen troverdighet, og den vestlige journalistikken generelt.

Denne skammelige ansvarsløsheten til disse reporterne og analytikerne ble åpenbar for en stor del av publikum. Det var ingen som tok ansvar for massemedias bedrag: praktisk talt alle vestlige medier var i samme båt, og manglet totalt den nødvendige profesjonaliteten. Vestlige medier ble et hån mot det edle og krevende journalistyrket og dets mandat til å rapportere og dele informasjon uten manipulasjon. Journalister ble tvunget til å følge avisens redaksjonelle politikk og de politiske synspunktene til deres eier – han som betaler musikeren bestemmer melodien!

Heldigvis gjorde internett det mulig for folk å jakte på alternative kilder og analyser. For eksempel ble i høy grad journalistiske standarder opprettholdt i Israel, det eneste stedet i Midt-Østen der analytikere og journalister har frihet til å fortelle sannheten om sine fiender (uavhengig av militær mistillit) og om begrensningene for israelsk makt. De israelske mediene rapporterte om svakheten i innenriksfronten i tilfelle krig og den enorme skaden deres fiender kan påføre landet gjennom avskrekkingspolitikken som Israel har møtt i dette århundret.


Den israelske regjeringen har et “Risikoevalueringsråd”, som spår fiendens reaksjon i tilfelle et «slag mellom kriger», og estimerer resultatene dersom Israel treffer et mål eller til og med hundrevis av mål i Gaza, Syria, Libanon, Iran, Yemen og Irak. Disse vurderingene er alltid veldig nær realitetene, i motsetning til i USA.

Prestisjefylte vestlige tenketanker som Brookings, Carnegie, Hudson, Washington Institute, “Middle East Institute” og andre fremmet en tro på demonstrantenes anti-Iran-mål i Iran og Libanon. De har tatt til orde for en ‘svekkelse av Iran i Irak’, et fenomen som er basert på noen få gatekommentarer og noen få branner startet av brannstiftere. Trolig mente ikke disse institusjonene å forvrenge virkeligheten da de avslørte sin begrensede forståelse av Midt-Østen. Selv etter USAs bombing av de irakiske sikkerhetsstyrkene på den irakisk-syriske grensen, antydet noen av disse analytikerne at Iran ikke ville komme seg og ikke kunne svare, og at “Kataeb Hezbollah” var svakere enn noen gang. Dagen etter brøt deres sympatisører inn i den amerikanske ambassaden i Bagdad og mobiliserte tusenvis av mennesker, og skapte panikk og frykt ikke bare ved ambassaden, men også ved Pentagon og i Det hvite hus.

Det er ingen tvil om at president Donald Trump har liten utenrikspolitisk kunnskap og erfaring. Han har aldri hevdet det motsatte. Men utenriks- og forsvarsdepartementene hans virker ikke særlig mer innsiktsfulle.

Hva skjedde forrige uke i Irak?

27. desember 2019 ble flere raketter skutt fra uidentifiserte angripere mot den irakiske militærbasen K1 i Kirkuk, nord i Irak. I denne basen, som i mange andre, er irakiske og amerikanske militære til stede på samme område og innenfor de samme murene, selv om de har forskjellig kommando og hovedkvarter. To irakiske politimenn og en amerikansk kontraktør (privat innleid) ble drept og ytterligere 2 irakiske hærførere og fire amerikanske kontraktører ble såret.

Dagen etter ringte den amerikanske forsvarsministeren Mark Esper den irakiske statsministeren (som nå sitter på oppsigelse) for å informere ham om “hans beslutning om å bombe Kataeb Hezbollahs baser i Irak ”. Abdel Mahdi ba Esper møte ham ansikt til ansikt, og fortalte dessuten sin samtalepartner at dette ville være farlig for Irak og, avviste USAs avgjørelse. Esper svarte at han “ikke ringte for å forhandle, men for å informere om en beslutning som allerede er tatt”. Abdel Mahdi spurte Esper om USA har “bevis mot Kataeb Hezbollah slik at Irak kan arrestere de ansvarlige for angrepet på K1”. Ingen respons: Esper fortalte Abdel Mahdi at USA var “velinformert” og at angrepet ville finne sted “om noen timer”.

Mindre enn en halv time etterpå bombet amerikanske jetfly fem irakiske sikkerhetsstyrkers posisjoner utplassert langs de irakisk-syriske grensene, i sonen Akashat, 538 kilometer fra K1-militærbasen (som hadde blitt bombet tidligere av gjerningsmenn som fortsatt er ukjente!). USA offentliggjorde angrepet, men utelot det faktum at det i leirene som ble bombet ikke bare var Kataeb Hezbollah, men også soldater fra den irakiske hæren og føderale politifolk. De fleste ofrene for det amerikanske angrepet var soldater fra den irakiske hæren og politifolk. Bare 9 befal tilhørende Kataeb Hezbollah – som ble med i de irakiske sikkerhetsstyrkene i 2017 – ble drept. Disse fem stillingene hadde som oppgave å avskjære og jakte på IS og hindre gruppens terrorister fra å krysse grensen inn i Anbar-ørkenen. Den nærmeste byen i forhold til disse bombede stillingene er Al-Qaim, 150 km unna.

Hva er resultatet av USAs bombing av de irakiske sikkerhetsstyrkene?

Iran hadde kjempet for å oppnå enighet blant forskjellige irakiske politiske partier. I Bagdad hadde det vært umulig å forene dem til å velge en ny statsminister etter at Adel Abdel Mahdi trakk seg. Politiske partier, fremfor alt grupper som representerer sjia-flertallet, var delte, og ikke i stand til å velge en passende kandidat. Demonstranter okkuperte gatene og Hashd al-Shaabi-flagget ble ikke tolerert på torget i Bagdad.

USAs bombing av de irakiske sikkerhetsstyrkenes posisjoner falt som manna fra himmelen for Iran. Sekretærene Pompeo og Espers handlinger var i perfekt harmoni med målene til IRGC-Quds brigadekommandant Qassem Soleimani. De to amerikanske tjenestemennene brøt dødvannet i den irakiske politikken og avledet landets oppmerksomhet til den amerikanske ambassaden og demonstrantenes innbrudd for å protestere mot USAs bombing av irakiske sikkerhetsstyrker.

Medlemmer av Hashd al-Shaabi og andre irakiske hærenheter, sammen med familier og venner av de 79 (drepte og sårede) ofrene demonstrerte utenfor den amerikanske ambassaden i Green Zone i Bagdad. Flagg fra Hashd al-Shaabi fløy over inngangen til den amerikanske ambassaden. Tilbaketrekking av de amerikanske styrkene fra Irak ble umiddelbart satt på dagsorden i det irakiske parlamentet, og til og med for den uberegnelige sjialederen Moqtada al-Sadr.



USA betalte prisen med tusenvis av drepte og sårede og milliarder av dollar for å opprettholde en sone med innflytelse, militærbaser og en vennligsinnet regjering i Irak, men de har ikke klart å nå disse målene. Uansvarlige og feilaktige analyser av situasjonen i Irak og dens dynamikk har bevist at forfatterne er løsrevet og isolerte fra realitetene.

USA kan ende opp med å bli presset ut av Irak og Syria. De kan flytte til Kurdistan. Men hvis parlamentet ikke klarer å oppnå en avtale om deres tilstedeværelse i Irak, vil ikke amerikanske styrker lenger befinne seg i et vennlig miljø og kan bli mål for forskjellige irakiske grupper, og slik sett få tilbake de dårlige minnene fra 2005.

Én enkelt forhastet avgjørelse fra uerfarne amerikanske politikere, tydeligvis etter råd fra tenketanker, har gitt USA et stort tilbakeslag i regionen. Var rådene fra de neokonservative-tenketankanalytikerne formet av inkompetanse, eller ganske enkelt av deres agenda? De er virkelig adskilt med stor avstand fra realitetene på bakken i Irak og resten av Midt-Østen, og amerikanske politikere får tydeligvis ikke gode råd om regionen.

Alt dette spiller i hendene på brigadegeneral Qassem Soleimani, hvis eneste mål er å utnytte amerikanske feil i Midt-Østen. USA gjør Iran sterkere, og viser sannheten til Sayyed Ali Khameneis kommentar: “Takk Gud for at fiendene våre er undermålere”.

This article is translated free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.

Copyright © https://ejmagnier.com  2019