Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
Irak og irakerne har talt: Iraks generalmajor Jafar al-Battat, sikkerhetsansvarlig for Bagdad-området, anslo det til å være “mer enn en million” demonstranter som fylte opp Karradah og Jadriyeh i Bagdad. Demonstranter ba om fullstendig tilbaketrekning av de USA-ledede utenlandske styrkene fra Irak. De mobiliserte som svar på den sjia-geistlige Sayyed Moqtada al-Sadrs oppfordring, i samspill med alle andre sjia-grupper, og andre irakiske minoriteter som ønsker å se de amerikanske styrkenes avreise og en slutt på USAs hegemoni og herredømme over Irak. Kostnadene ved å trykke på henrettelsesknappen for å sende dødelige raketter fra en amerikansk drone for å myrde den iranske generalmajoren Qassem Soleimani og hans følgesvenner og den irakiske lederen Abu Mahdi al-Muhandes på flyplassen i Bagdad, vil veie tungt på USA og landets tilstedeværelse i Midt-Østen. Trump-administrasjonen forventes å betale en tung pris, og presidenten selv vil lide under den kommende valgkampen.
Men historien slutter ikke der. Iran og landets allierte har ingen intensjoner om å legge til rette for en rolig tilstedeværelse for de amerikanske styrkene i Midtøsten frem til deres endelige avreisedato. Til tross for avstanden til alle felles irakisk-amerikanske baser fra boligområder, er det ingen tvil om at USAs militære nærvær har blitt et mål.
Den amerikanske administrasjonen og mainstream media mener Iraks manglende stabilitet skyldes den overveldende iranske kontrollen over landet. Dette er upresist: hver eneste statsminister i landet ble utnevnt eller godkjent av USA.
USA har aldri lyktes med å bringe stabilitet til Irak siden landet startet okkupasjonen av landet i 2003. Amerikanske styrker fikk kontinuerlige angrep mot seg etter det første året de ankom Irak, fra de som avviste okkupasjonen. USA klarte ikke å bygge en robust infrastruktur og vant absolutt ikke hjertene og sinnene til befolkningen, selv om de hadde overtaket når det gjaldt å velge de irakiske lederne.
Amerikanske selskaper tjente på irakisk rikdom, men bidro svært lite til landets utvikling og gjenoppbygging av infrastrukturen. Den amerikanske hæren ble godt betalt for å trene den irakiske hæren, og den amerikanske våpenindustrien tjente på massivt våpensalg og kontrakter med militæret. Denne opplæringen viste seg imidlertid å ha liten verdi da sunniopprørere og IS angrep Mosul i 2014; de klarte å okkupere en tredjedel av Irak på kort tid.
USA hadde kontroll over de fleste regjeringer og hadde ansvaret for å utnevne statsministeren i mange år. Den første statsministeren, Ayad Allawi, var USAs mann, utnevnt av den USA-ledede myndigheten i 2003. Ibrahim al-Jaafari, den andre statsministeren, ble valgt av den midlertidige irakiske nasjonalforsamlingen (overgangs-forsamling) etter forslag fra «regenten» Paul Bremer. Al-Jaafari ble intervjuet av Paul Bremer i timesvis over flere dager før Bremer ga sin velsignelse til nominasjonen i 2005. Denne velsignelsen ble snart trukket tilbake, da president Bush formidlet en beskjed til statsministeren via den amerikanske ambassadøren Zalmay Khalilzad om at han “ikke” vil, støtter ikke, godtar ikke Jaafari. ”
I 2006 valgte det største irakiske politiske partiet, Den forente irakiske alliansen, Nuri al-Maliki, etter USAs anbefaling: “Malikis rykte er at han er uavhengig av Iran. Iran presset alle for at Jaafari skulle bli”, sa ambassadør Khalilzad. Iran klarte ikke å fremme sin foretrukne kandidat med hell.
Tidlig i 2008 ble al-Maliki Irans mest hatede iraker da han angrep Jaishal-Mahdi (JaM) ledet av Sadrist-lederen Sayyed Moqtada al-Sadr. JaM var en av de iranske favorittene på grunn av deres aggressive holdning og mange angrep på amerikanske okkupasjonsstyrker.
Flere måneder senere krevde Al-Maliki imidlertid en definert tidsplan for alle amerikanske styrker til å forlate landet og avslutte okkupasjonen om 16 måneder. Denne avgjørelsen gledet Iran og førte til at de endre oppfatning om al-Maliki, selv om alle irakere, sjiaer, sunnier og kurdere, så på ham som altfor autoritær.
Dette var første gang Iran klarte å samle irakiske ledere av alle etniske grupper for å støtte kandidaten etter eget valg, selv om amerikanerne først hadde promotert al-Maliki. Den gjenstridige personligheten til al-Maliki var for attraktiv for at Iran kunne gi slipp på ham. Han nektet å godta den kontinuerlige tilstedeværelsen av amerikanske styrker. President Barack Obama tok hensyn til al-Malikis insistering da han oppfylte løftet om å avslutte den amerikanske okkupasjonen i desember 2011.
I 2014 grep Marjaiya-en i Najaf inn for å stoppe en tredje periode for al-Maliki til tross for valgseieren. Haidar al-Abadi tok over, en leder som viste seg å være ekstremt fiendtlig mot generalmajor Qassem Soleimani og veldig nær USA.
Abadi kritiserte åpenlyst Soleimani ved flere anledninger, særlig da Kirkuk kom tilbake under regjeringsstyrkenes kontroll. Dessuten planla han hele fire ganger å fjerne kommandør Abu Mahdi al-Muhandes fra sin stilling som visedirektør for Hashd al-Shaabi. Under Abadi sitt besøk på Hashd al-Shaabi-kontoret, kritiserte han Abu Mahdi kraftig for portrettene av martyrer på veggen og ba ham fjerne dem. Soleimani ble stresset på flyplassen i Bagdad ved mer enn én anledning og måtte vente i timer utenfor Abadis kontor før han ble ønsket velkommen.
Slutten av Abadis valgperiode ga rom for at statsminister Adel Abdel Mahdi tok ledelsen. Utvalget av Abdel Mahdi var et felles ikke-koordinert valg av både den amerikanske presidentutsendingen Brett McGurk og Soleimani. Abdel Mahdi var en passende kandidat for sjiaer, sunnier og fremfor alt for kurderne.
Det var viktig for Iran å støtte en kandidat som ikke provoserte USA, anerkjent av Iran som en essensiell aktør i Midtøsten. For Soleimani var stabiliteten i Irak viktig. Irak nektet å overholde de amerikanske sanksjonene mot Iran og ba om å bli respektert som partner for begge land, og ikke som en scene for deres kamper.
Men Iran forventet absolutt ikke at USA brutalt ville krenke vilkårene for sin tilstedeværelse i Irak og føre en ikke-erklært krig mot Iran. Da USA drepte generalmajor Qassem Soleimani, gikk USAs fiendtlighet langt utover en enkel “brusing med fjærene” på irakisk jord. Som svar på denne overtredelsen tok Iran silkehanskene av: og forventes nå å innta en mye mer aggressiv tilnærming til USA i Irak.
USA myrdet Soleimani i Irak, og det er her Iran mest sannsynlig kommer til å svare. Missiler som ble skutt mot den USA-okkuperte delen av Ayn al-Assad-basen med minst 34 sårede (så langt offentliggjort) er bare begynnelsen på Irans gjengjeldelse.
Å finne et amerikansk mål i Irak er ikke en lett oppgave fordi alle amerikanske styrker befinner seg innenfor sine baser. Å låse ned disse styrkene og bare tillate flytrafikk er allerede et slag i ansiktet for disse styrkene, som siden attentatet på Soleimani og hans ledsagere har blitt et uimotståelig mål.
Iran har i Sayyed Moqtada al-Sadr funnet en kontroversiell, men innflytelsesrik irakisk leder, som selv i liten grad ønsket å ta kommandoen i å lede kampanjen for å tvinge amerikanske styrker ut av Irak. USAs avreise er ikke nært forestående. Men Iran er en disiplinert fiende av USA og ikke altfor utålmodig i å nå sine mål. Teheran er klar over at Irak igjen vil mislykkes i å opprettholde en balanse mellom USA som strategisk alliert og Iran som et naboland. Og USA, under denne administrasjonen, føler seg sterk, men mangler kunnskap og modenhet til å håndtere en så alvorlig krise, eller en enda bredere konflikt med Iran på irakisk jord.
Vil president Trump innse hvor riktig det var for forgjengeren Barack Obamas å trekke USA ut av Irak i 2011? President Trump vil bli tvunget til å forlate Irak, på den ene eller den andre måten – irakerne vil tvinge de amerikanske troppene ut av Mesopotamia. Dette vil uunngåelig åpne veien for Russland, Kina og Iran til det oljerike Irak og dets befolkning på 40 millioner innbyggere som representerer et attraktivt marked. Den amerikanske hegemoniens sol begynner å gå ned, i hvert fall i denne delen av verden.
Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.
Copyright © https://ejmagnier.com 2020
You must be logged in to post a comment.