Hvordan Iran bestemte seg for å bombe de amerikanske basene og hvordan Trump unngikk en full krig

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Den tredje januar, etter midnatt, nådde nyheter om attentatet mot den iranske generalmajoren Qassem Soleimani, brigadegeneral Hussein pour Jaafari, oberst Shahroud Muzaffari Nia, major Hadi Tameri og kaptein Wahid Zamaniam den iranske ambassaden i Bagdad. Offiserer ved ambassaden var i kontakt med konvoien, og plutselig ble kommunikasjonen avbrutt. Sardar Soleimani hadde diplomatisk immunitet og ble offisielt bedt av den irakiske regjeringen om å hjelpe til med å beseire ISIS. Videre ble konvoien angrepet like før et irakisk sjekkpunkt som kjente til at den irakiske lederen Abu Mahdi al-Muhandes var en del av konvoien sammen med sitt beskyttelsesteam. Nyheten ble formidlet til Teheran og videre til den iranske revolusjonslederen Sayyed Ali Khamenei.

“Vi tilhører Allah og til ham skal vi vende tilbake”. Disse versene fra Koranen vil en troende uttale når dødsfall til noen de kjenner kunngjøres, enten de er i nærheten av ham eller ikke. Det er en påminnelse om at alle mennesker er dødelige. Det var den første reaksjonen fra Sayyed Khamenei da nyheten nådde ham om dødsfallet til “en sønn”. Det var Sardar Soleimanis nærhet til Sayyed Khamenei. Soleimani oppnådde tittelen “levende martyr” på grunn av de mange anledningene hans liv var i fare mens han kjempet mot IS og al-Qaida i Irak og Syria.

Soleimani forlot Beirut og overnattet i Syria den første januar, ikke langt fra Damaskus flyplass. På hver tur til Syria pleide han å holde et møte med alle allierte offiserer, etter morgenbønnen og rett før solen står opp, i maksimalt to timer. Den dagen holdt han alle offiserene til lunsj og lot dem dra rett før solnedgang. Han sluttet ikke å snakke, og etterlot instruksjonene sine for sitt offiserteam i Levanten. Kaptein Wahid Zamaniam pleide å være hans uatskillelige følgesvenn. Generalmajoren ble møtt av iranske og irakiske offiserer på flyplassen i Bagdad når de ankom, der en amerikansk drone drepte dem.

Ifølge en velinformert kilde innen «Motstandsaksen» da han fikk vite om attentatet, ba Sayyed Khamenei om et møte med sine befal i løpet av de første timene etter drapet og instruerte: “forbered deg på et sterkt svar. Vi skal kunngjøre vårt direkte ansvar, så vår fiende vet at vi utfordrer dem ansikt til ansikt og ikke på den feige måten USA drepte Soleimani og hans følgesvenner. Treff den amerikanske hæren hardt for å bryte dens arroganse, i det samme teateret som de har utført dette nedrige attentatet”.

Det ble lagt mange scenarier foran Sayyed Khamenei, til vurdering. Førstevalget var Ayn al-Assad, den største og mest betydningsfulle flybasen i Irak, der president Trump landet under sitt Irak-besøk, på det han anså som den tryggeste plassen i landet. Iran kjenner hver eneste detalj om basen. Dronene og etterretningen var god nok til å kjenne innholdet i hver eneste flyhangar og bygning.

En plan for et nytt anslag ble også utarbeidet overfor en amerikansk base utenfor Irak, mer kraftfull og smertefull enn det første målet, i tilfelle USA reagerte på Ayn al-Assad-angrepet.

Et tredje angrep ble også planlagt, mye kraftigere og ødeleggende enn de to første, mot den mest betydningsfulle amerikanske basen i Midt-Østen. Dette angrepet hadde som mål å forårsake store skader, mange flere enn USAs mulige gjengjeldelse kunne utgjøre.


Tre planer, tre scenarier, alle planlagt å bli utført etter hverandre i tre treff på rad. Sayyed Ali Khamenei godkjente alle disse planene, slik at det ikke var behov for at hans kommandanter senere skulle be om hans velsignelse. Etter dette instruerte Sayyed Khamenei sine befal til å vende tilbake til ham for ytterligere instruksjoner og å erklære en generell mobilisering av landet der det ville bli erklært krig mot USA hvis det skulle være militære svar på alle iranske treff. I dette siste scenariet beordret Sayyed Khamenei en plan hvor hundrevis av missiler ville blitt lansert samtidig mot alle amerikanske militærbaser i landene rundt Iran, i Levanten og utenfor. Alle Iran-allierte i Midt-Østen ville vært involvert, og USAs allierte ville blitt direkte rammet. Men denne endelige avgjørelsen ville kreve en siste vurdering fra Sayyed Khamenei.

Dette var et forutsigbart scenario som den amerikanske presidenten – med sin beslutning om å trappe ned, til tross for menneskelige tap og ødeleggelser som ble påført Ayn al-Assad militærbase – klarte å unngå.

“Iran brukte ikke noen raketter fra sine skjulte siloer for å treffe amerikanske mål på Ayn al-Assad. Tvert imot ble missiler sendt ut åpenlyst og forberedt på utskyting to dager før, under øynene til amerikanske satellitter. Meldinger strømmet til Iran fra diplomater for å be om å avstå fra gjengjeldelse, eller i det minste å myke opp responsen. Alle forespørsler ble avvist. Iran unngikk å overraske USA; hadde Iran ønsket å overraske USA, ville missiler blitt skutt ut uten advarsel, fra skjulte siloer. Det var en direkte utfordring til USAs hegemoni. Dessuten informerte Iran USA om at angrepet var på gang, og utfordret president Trump og hans militærapparat ytterligere ved å vise at Iran ikke var redde for konsekvensene “, sa kilden.

Iran sendte sine droner over Kuwait, Qatar, Saudi-Arabia, Emiratene og andre nærliggende land, i dagslys over amerikanske baser. Det var et signal om at Teheran var forberedt på krig og en indikasjon på noen av de planlagte iranske målene. Den iranske ledelsen var klar til å gå videre, forbi en grense hvor man ikke kunne snu lenger.

Ingen i Iran vil godta å gi opp missilprogrammet som har blitt det iranske folks og dets væpnede styrks stolthet. Da USA bombet hundrevis av russiske private operatører i Syria, ved Deir-es-Zor, som gikk over Eufrat for å ta ut rester av IS, bestemte Russland seg for å ikke svare. Ingen land eller hær i Midt-Østen har utfordret USA noen gang, særlig ikke når USA satte ut titusenvis av tropper og stor slagkraft i Midt-Østen. Bare Iran har direkte utfordret USAs hegemoni og militærmakt.


“Motstandsaksen” bekreftet fryktbalansen og innførte en avskrekkingspolitikk overfor USA i Midt-Østen. Iran utfordret USA åpenlyst og erklærte seg ansvarlige, uten frykt for konsekvensene. Så langt har USA bekreftet minst 64 skadelidte; for en tid tilbake kunngjorde Iran at “USAs skadde var ikke færre enn 80.”

President Trump trodde han levde et i historisk øyeblikk i livet sitt der han kunne gjøre hva han ville uten konsekvenser. Han trodde ingen land i verden ville våge å utfordre ham. Han ga også beskjed om at Irak var splittet, at ingen regjering kunne bestride brudd på suvereniteten, og at Iran ikke lenger tolereres i Mesopotamia. Han ble sannsynligvis informert om at brenningen av to iranske konsulater var nok til å sparke Iran ut av Irak, jf. hendelsene høsten 2019. Kanskje han forestilte seg at mordet på Sardar Qassem Soleimani ville gå ustraffet, og han kunne skryte av å drepe “to for prisen av en.” Han og hans nærmeste team trodde også – og jeg antar fremdeles – at hans “maksimale press” og harde sanksjoner ville bringe Iran til knærne for å be ham om barmhjertighet. Han sa at han ville vente på telefon fra Iran, og beviste sin uvitenhet om Iran, dets mentalitet, kultur, tålmodighet, hardhet og stolthet.

Magien vendte seg mot magikeren og Trump ga Iran en gave ved å la landet bombe hæren hans og utfordre ham ansikt til ansikt. Trump var redd for å kunngjøre antall skadelidte den første uken. Pentagon slipper nå en del av informasjonen om skadde, fra uke til uke. USA, ikke Iran, har vist frykt.

“Alle amerikanske militærbaser har blitt en trussel mot vertslandene i Midt-Østen. Disse basene tjener ikke lenger til å beskytte disse landene, men har blitt perfekte mål for Iran i tilfelle krig. De utgjør en overveldende liste over mål for Iran. Intet sted vil være trygt for amerikanske styrker i Midt-Østen hvis røde linjer krysses, som skjedde med attentatet på Sardar Soleimani, “sa en kilde.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com  2020

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.