Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
Mange iranere stiller spørsmål ved fordelene av å bevæpne og finansiere Irans mange allierte i Midt-Østen, mens Iran lider mest under USAs “maksimale press-kampanje”. Irans allierte er spredt over Afghanistan, Yemen, Irak, Syria, Libanon og Palestina. Er iransk støtte til disse allierte den viktigste årsaken til USAs aggressive holdning til det iranske folket og deres stat, eller er det andre faktorer? Hva får Iran til å finansiere disse allierte og utstyre dem med det mest avanserte krigsutstyret, og være klare til å kjempe og dø på deres territorium?
Siden Irans “islamske revolusjon” i 1979 under ledelse av Imam Khomeini, har landet blitt kraftig sanksjonert, og sanksjonene økte med innvielsen av nesten hver nye amerikanske president. I 1979 hadde Iran ingen allierte, men var omgitt av fiender. Landets regionale naboer sluttet seg til vestlige land for å støtte Saddam Husseins krig mot den “islamske republikken”. USAs krig mot Iran har sitt opphav i fallet til deres fullmektig Sjahen. Det ble avslørt hvordan CIA brakte Sjah Pahlavi til makten i et organisert statskupp mot den demokratisk valgte statsministeren Mohamad Musaddeq i 1953, for å beholde iransk olje under USA-Storbritannias kontroll. Demokrati har aldri vært den virkelige saken: vestlige framprovoserte kriger kan forstås som motivert av interesser og jakten på dominans. Men forsøk på å velte regimer er alltid offentlig begrunnet av Vesten i friheten og demokratiets navn.
I 1979 satte USA en felle for å trekke inn Sovjetunionen i Afghanistan ved å støtte Mujahedin, som al-Qaida i neste runde hadde sitt utspring fra. Dette katastrofale resultatet og lignende destruktive fenomener blir vanligvis beskrevet som “utilsiktede konsekvenser” for å rasjonalisere de ødeleggende kostnadene ved disse grusomme inngrepene i andre menneskers liv og i internasjonale problemstillinger. Imidlertid falt USA i 2001 tilbake i nøyaktig samme type hengemyr, og invaderte Afghanistan med titusenvis av amerikanske tropper. USAs plan var å blokkere veien for en mulig retur av Russland mot Eurasia; å svekke russerne og omgi Iran med en kjede av fiendtlige elementer; å mobbe alle berørte land til underkastelse, særlig de oljerike statene, og dermed forhindre enhver mulig allianse med Russland og Kina. Dette er fortsatt USAs mål i Midt-Østen. Historien har aldri vært en god guide for mektige ledere og deres styre, fordi de tilsynelatende anser seg for å ikke være underlagt lærdommene.
Iran befant seg uten allierte. Med samtykke fra Golfstatene, særlig Saudi-Arabia, invaderte Israel Libanon i 1982 for å fjerne og svekke den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ledet av Yasser Arafat, som hadde avvist kong Fahds fredsinitiativ. Imidlertid tilbød de “utilsiktede konsekvensene” av invasjonen og den første israelske okkupasjonen av en arabisk hovedstad (Beirut) Iran en utmerket mulighet til å svare på kravene fra en gruppe libanesere som ba om hjelp til å stå imot den israelske aggressoren.
Imam Khomeini svarte til sine libanesiske gjester (som beskrev redselene og drapene begått av den israelske krigsmaskinen): “al-kheir fima waqaa”, som betyr “Det som har skjedd er en velsignelse”. Gjestene hans forsto ikke betydningen av Khomeinis ord før mange år senere.
Iran fant hos de libanesiske sjiaene grobunn for å plante egne ideologiske frø. Bakken var allerede forberedt i 1978. Libanesiske islamistiske tilhengere av Sayyed Mohamad Baqer al-Sadr fikk allerede trening i forskjellige palestinske leire, inkludert Zabadani-leiren (Syria), og hadde omfavnet den palestinske saken. Da Imam Khomeini tok makten i Iran, ba Sayyed Mohammad Baqer al-Sadr sine følgere i Irak og Libanon om å erklære lojalitet til Imam Khomeini og “smelte sammen med ham som han har smeltet sammen med islam” (som betyr “adoptere Imam Khomeini som din Imam og Marja ‘al-Taqleed ”). Iran etablerte tett ideologisk samhørighet med de libanesiske sjiaene, som historisk sett hadde blitt betraktet som annenrangs borgere i Libanon. Deres hjemområder sør i Libanon ble ansett som «til disp» og ble tilbudt Israel av libanesiske ledere, eliter og regjeringer.
Den iranske grunnloven bestemmer at den iranske regjeringen vil støtte enhver gruppe eller land som lider under en undertrykker. Synspunktet passet perfekt til de undertrykte libanesiske sjiaene.
Den iranske revolusjonsgarden IRGC (Iranian Revolutionary Guard Corps) reiste til Libanon og sendte våpnene sine via Syria for å styrke den islamske motstandsbevegelsen i Libanon, senere kjent som Hizbollah, og forsvare landet mot okkupanten. Det var derfor nødvendig å etablere et strategisk forhold til den syriske presidenten fordi de fleste våpenforsendelser ankom via Syria.
Det iransk-syriske forholdet gikk gjennom forskjellige oppturer og nedturer. Det hadde nådd sitt høydepunkt i de siste årene av president Hafez al-Assads styre da sønnen Bashar var ansvarlig for forholdet til Libanon og Hizbollah spesielt.
De strategiske målene til Libanon, Syria og Iran ble knyttet sammen. President Bashar al-Assad kjempet for å holde Syria utenfor konflikten da USA okkuperte Irak i 2003.
Båndene rundt Iran ble strammet til da amerikanske styrker okkuperte nabolandet Irak. Å bli kvitt Saddam Hussein var virkelig en velsignelse for det iranske regimet. Saddam var imidlertid så svak at han ikke representerte noen reell fare for Iran. USAs embargo hadde svekket ham, og han hadde ingen venner i Gulf-landene etter hans invasjon av Kuwait og hans bombing av Saudi Arabia.
USA hindret Iran i å støtte den irakiske motstandsbevegelsen for å styrte Saddam Hussein, og etablerte istedet selv kontroll over Bagdad. Det neste amerikanske målet var Syria og Libanon. Statssekretær Collin Powell advarte president Assad om at han var neste på listen over presidenter som skulle fjernes hvis han fortsatte å tilby støtte til Hamas og Hizbollah. USA erklærte seg selv som en okkupasjonsmakt, og den irakiske retten til å forsvare landet sitt ble anerkjent av FNs resolusjoner. Assad støttet i likhet med Iran og Saudi-Arabia opprøret mot de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Irak. Saudierne avviste sjiaarabernes dominerende stilling i Iraks regjering. Iranerne var de neste på USAs liste. For Iran å kjempe mot USA på irakisk grunn var mye rimeligere enn å kjempe på iransk grunn. Å styrke irakiske allierte var derfor en essensiell komponent i iransk nasjonale sikkerhet og en viktig forsvarslinje.
I 2006 presset Bush-administrasjonen en uforberedt israelsk statsminister Olmert til å gå med på å ødelegge Hizbollah. Dette var en mulighet til å presse Syria og kutte tilførselen av iranske våpen. USA og landets allierte hadde som mål å slutte sirkelen rundt Iran ved å eliminere deres sterke allierte i Libanon. Hizbollah var et hinder for det USA-israelske prosjektet om å bringe alle araberne til forhandlingsbordet, eliminere Palestinaspørsmålet og sakens forsvarere, og svekke Iran, som et forspill til å styrte regjeringen.
Da Israel bombet og invaderte Libanon i 2006 med mål om å beseire Hizbollah, åpnet president Assad våpenlagrene sine og tilbød dusinvis av antitank-raketter og alt Hizbollah trengte for å slå tilbake, uavhengig av det israelske flyvåpenets overlegenhet. Disse våpenleveransene ble en «game-changer». Assad ble en viktig partner i Israels saftige nederlag i Libanon. Hizbollahs fall ville hatt dramatiske konsekvenser for Syria og Iran. Å stå last og brast ved Hizbollah og alliansene for den libanesiske-syriske-irakisk-iranske fronten, var nødvendig for hver enkelt enhets overlevelse.
I 2011 erklærte verden krig mot Syria. Det tok president Assad to år før han innså at komplottet var både regionalt og internasjonalt, og hadde som mål å skape kaos i Levanten og å produsere en mislykket stat dominert av jihadister. De samme ideologiske jihadistene som ble plantet først i Afghanistan, ekspanderte og tilbød et perfekt verktøy for USA til å ødelegge for Iran og landets allierte. De regionale og vestlige etterretningstjenestene infiltrerte jihadistene, og forsto godt deres styrker og svakheter. De var godt egnet til å bekjempe den iranske ideologien og Irans allierte. Wahhabi-jihadisme var den perfekte kraften for å ødelegge for Iran på mange fronter.
Jihadistene vokste seg store i Irak og ekspanderte deretter i Syria under USAs øyne, slik amerikanske etterretningskilder selv har avslørt. Levanten var det perfekte og mest ettertraktede eldgamle stedet for jihadister til å etablere seg og ekspandere. Dette var da president Assad ba sine allierte om støtte. Irans IRGC-styrker kom til Damaskus og reisen for å frigjøre Syria startet. Syria, som Irak, tilbød en viktig forsvarslinje for Iran. Det var en annen plattform for å bekjempe – på ikke-iransk jord – en fiende som var i ferd med å migrere til Iran (dersom Syria hadde blitt beseiret). En mulighet som Iran ikke kunne gå glipp av på grunn av Syrias strategiske betydning.
Russland erkjente ikke disse truslene før i september 2015, da de våknet opp og grep inn i Midtøsten-arenaen, spesielt i Syria. I alle disse årene planla USA ikke å forlate noe sted for å hindre Russland i å opprette allianser, og forberedte seg på å overvinne Iran og landets allierte, “Motstandsaksen,” som står mot USAs hegemoni i Midtøsten. Alle Gulf-landene ga etter for amerikansk makt, og i dag er de vert for de største amerikanske militærbaseene i regionen. USA hadde distribuert titusenvis av tropper til disse basene og via dem oppnådd overlegen ildkraft sammenlignet med ethvert annet land i verden. Fortsatt var Iran og Levanten (Syria og Libanon) ugjennomtrengelige for USAs forsøk på fullstendig dominans.
Uten Irans allierte ville all USAs militære innsats ha vært konsentrert om Iran alene. USA ville flyttet fra sanksjoner til militært angrep med liten frykt for alvorlige konsekvenser. I dag må USA vurdere det ubestridelige faktum at hvis Iran blir angrepet, vil allierte i Palestina, Libanon, Syria og Irak åpne helvete for USA og dets allierte i Midtøsten. Førti år av iransk støtte for sine allierte skapte en mur av beskyttelse rundt landet, og et bånd der alle allierte slutter seg til skjebnen til Iran. Det finnes ingen allierte i verden noe land kan stole på for å ofre sine menn lettere og stå for en ideologisk motivasjon og felles mål, som disse. Iran investerer ikke bare i sine partnere, men investerer i sin egen sikkerhet og velferd. Iran er forberedt på å tilby de samme ofrene gitt av sine allierte for å støtte dem når det trengs.
Mange libanesere og irakere kjempet i krigen mellom Irak og Iran. Tusenvis av iranske, irakiske og libanesiske Hizbollah (og andre allierte) mistet livet i Syria for å beskytte dere syriske allierte og forhindre at landet falt i jihadistenes hender.
Mange iranere og libanesere (Hizbollah) ble drept i Irak for å støtte irakerne mot terroren fra ISIS. Iranere og libanesiske Hizbollah befinner seg idag i Yemen, og støtter dem mot de Saudi-ledede drapsmennene. Iran og libanesisk Hizbollah tok risikoen ved å støtte palestinerne og deres sak for å frigjøre landet sitt, etablere sin egen stat og stå for retten til å vende hjem. Ingen amerikanske allierte noe sted i verden er klare til å tilby sammenlignbar solidaritet med USA. Iran skapte dype allianser der USA ikke har klart det.
Iran angrep åpent den amerikanske militærbasen Ayn al-Assad etter det ulovlige attentat mot generalmajor Qassem Soleimani. Ingen andre land i verden har våget å angripe USA ansikt til ansikt og påføre flere titalls amerikanske soldater omfattende skader, mens de fortsetter å utfordre USAs hegemoni. Det var ikke behov for at Iran skulle be sine allierte om å opptre på deres vegne. Iran og landets partnere på slagmarken er forente mot de felles fiendene. USA ønsker et Iran uten raketter, uten væpnede droner, og uten tilgang til militær etterretning. Disse livsviktige våpenprogrammene har vist seg avgjørende for å beskytte landet og forhindre at det blir sårbart. Hvis Iran ikke hadde de allierte landet har i dag og rakettene det har produsert, ville USA ha gjengjeldt uten å nøle.
Krigen er langt fra over. Iran og landets allierte er fremdeles i hjertet av kampen, og USA og Israel sitter ikke passive på sidelinjen. Solidaritet mellom Iran og de iranske allierte er mer nødvendig enn noen gang. Spørsmålet om hvor mye av det årlige budsjettet Iran bruker på sine partnere er ikke relevant, selv om vanlige iranere kan klage og til og med utfordre prioriteringene. Offerånden som forener de allierte i gjensidig beskyttelse kan ikke begrenses til monetære hensyn. Den er ubetalelig.
Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.
Copyright © https://ejmagnier.com 2020
You must be logged in to post a comment.