Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
I 2011 slo en betydelig koalisjon av vestlige og arabiske land seg sammen og investerte store beløp, mediestøtte og militære ressurser i et forsøk på å velte den syriske presidenten Bashar al-Assad. For dette formålet hadde alliansen etablert militære operasjonsrom der amerikanske, britiske, tyrkiske og arabiske etterretningstjenester ble opprettet i Nord-Syria, Jordan og Tyrkia for å forberede seg på scenariet post-Assad. Men denne presidenten hadde allerede nektet alle innrømmelser til USAs utenriksminister Colin Powell da han besøkte ham i 2003 etter okkupasjonen av Irak. To år etter begynnelsen av krigen ba den syriske presidenten sine allierte i Iran og Libanon (og senere Russland) om hjelp fra hver av dem for å bevare sine interesser, strategiske mål og forpliktelser overfor deres syriske partner. Den russiske militære intervensjonen kom i september 2015. Den skyldtes flere faktorer: mens de iranske og allierte styrkene dominerte bakken, var bidraget fra Moskva nødvendig for å dominere det syriske luftrommet, og dette endret scenariet totalt for den arabisk – internasjonale koalisjonen.
Har situasjonen endret seg i dag for president Assad, nå som de fleste deler av Syria har blitt frigjort? Hva ønsker Russland: kontroll over Levanten og fjerning av Assad?
President Hafez al-Assad og sønnen Bashar ga ikke innrømmelser på Golanhøydene, og nektet å forsones med Israel: De ville ikke gi fra seg syrisk territorium til gjengjeld for en fredsavtale. Mange år senere nektet president Bashar al-Assad å utlevere lederne for Hamas og “Hizbollah” slik han ble bedt om å gjøre av USA i 2003, 2008 og til og med 2018.
Under den syriske krigen meklet De forente arabiske emirater for en amerikansk delegasjon som besøkte Damaskus i et forsøk på å avslutte krigen og gjenoppbygge det som ble ødelagt i Syria, i bytte for å utvise Hizbollah, Iran og Russland fra Levanten.
Ved utbruddet av den syriske krigen i 2011 var Russland ikke klar til å komme ut av sin selvpålagte dvalemodus og sin internasjonale rolle og posisjon i Midtøsten på is. Den daværende russiske presidenten Dmitrij Medvedev tillot NATO å ødelegge Libya i 2011.
Imidlertid, når president Vladimir Putin var ved makten, ble skruene strammet til overfor Syrias allierte i det store syriske landskapet med utplasseringen av titusenvis av jihadister og militanter som ble finansiert og trent av dusinvis av vestlige og arabiske land. Den iranske generalmajoren Qassem Soleimani reiste til Moskva og var i stand til å overtale president Putin til å sende flyene sine til Levanten for å forsvare Russlands interesser (marinebasen i Tartous som jihadistene truet med å fjerne) og de syriske allierte.
Siden den datoen har ikke vestlige og arabiske medier sluttet å håne Russlands militære evner. Vestlige tenketanker håpet at Russland ville mislykkes, og spådde landets nedstigning i den syriske hengemyra. Da Russland beviste sin effektive luftoverlegenhet (Iran var forpliktet til å sikre bakkestyrker til å følge opp i etterkant av de russiske flyangrepene), hevdet analytikere med lite innsikt, i et speilbilde av USAs intensjoner, strategi og ønsketenkning at Russland ønsket å fjerne president Assad og pålegge hvem som helst det ønsket fordi Moskva hadde blitt den dominerende styrken i Levanten.
Og når denne teorien er oppbrukt, begynner en annen naiv tilnærming, at det er en amerikansk-russisk forståelse i Syria for å fortrenge eller marginalisere president Assad. Naturligvis er de – som har brukt ni år på å tro, fremme og forutse fallet til president al-Assad og regjeringen i Damaskus hver måned eller hvert år – i en permanent tilstand av ønsketenkning. De ignorerer hva den tidligere Qatar-statsministeren Hamad bin Jassem sa da han tappert innrømte nederlag: “den jagede har sluppet unna fellen, og tiden er inne for å erkjenne realiteten i vårt nederlag”, sa han.
Ledende kilder innen “Motstandsaksen” i Syria sa “det er ingen russisk-amerikansk forståelse, men en klar utfordring for Washingtons innflytelse i Midtøsten. Russland trakasserer amerikanske fly og nærmer seg disse på kritisk avstand. Russland tar sikte på å få Assads godkjenning til å utvide Hmeimim flyplass og Tartous marinebase, samt å skape mer statiske baser i Nord-Syria. Russland har bestemt at Midtøsten er en del av deres strategiske interesser for å konfrontere de amerikanske styrkene som er basert i Midtøsten og Europa. Det er bare mulig for Russland å overleve i Levanten hvis de oppretter et strategisk forhold til president Assad, Iran og deres allierte. Irans allierte benytter enhver anledning til å utfordre USAs myndighet i Midtøsten-regionen, noe som faller perfekt innenfor Russlands mål. “
Selv om Russland bestemte seg for å engasjere seg på den syriske arenaen, var ledelsen likevel bekymret for å falle i Midtøsten-hengemyra. Dermed har de vært avhengige av Iran og iranske allierte for å gjenopprette kontrollen til president Assad over alle de okkuperte områdene i Syria. Russland har ingen intensjoner om å tjene fiendtlighetene til sunnimuslimske jihadister i tillegg til å konfrontere sjiaer og alawitter i en uforutsigbar utmattelseskrig. Hvis dette skjedde, vil Russland møte en annen krig, som i Afghanistan i 1981, et “mål” i strid med Putins plan om å etablere seg i Midt-Østen. Det er viktig å legge til at Russland ikke kontrollerer landet eller trenger en hær for å spre, beskytte eller til og med starte en ny kostbar krig, etter å ha sett de militære evnene til Syria og de allierte bekreftet på slagmarken gjennom flere år i den syriske konflikten.
“Russland har lovet å modernisere det syriske flyvåpenet og de defensiv-offensive rakettkapasitetene til den syriske hæren. Videre vil Moskva investere i å gjenoppbygge en del av de syriske infrastrukturprosjektene, hovedsakelig innen energi. I bytte vil Russland utvide sin evne til å konfrontere USA og Nato. Den syriske presidenten har å gjøre med den russiske presidenten som en strategisk alliert, selv om Russland har allierte – som Israel – som er fiender av Syria. Russland har bestemt seg for å samarbeide med flere land i Midtøsten, og dette betyr at de ønsker sterke allierte i Syria, Libanon og Irak. Det kan bare være mulig gjennom forholdet til president Assad og Iran, og en sterk og innflytelsesrik posisjon i deres respektive land, “forklarte kilden.
President Putin har gitt Utenriks- og forsvarsdepartementene fullmakt til å forhandle med den syriske staten om å utvide den militære tilstedeværelsen og utplasseringen i andre baser fordi Russland absolutt ikke ønsker å flytte fra Midt-Østen. Amerikansk unilateralisme er en avsluttet epoke, og Russlands nye robuste posisjon i Syria og Libya har skapt et gap i NATOs innflytelsesområde. Russland er ikke lenger passivt, men har med sin posisjonering flyttet til konfrontasjonsfasen. Derfor har utvidelsen av den russiske strategiske posisjoneringen lite å gjøre med kontinuiteten til president Bashar al-Assad ved makten. Og Assad har bestemt seg for å holde det forestående presidentvalget til tross for det internasjonale forsøket, som inkluderer FN, for å forhindre tilbakekomst og stemmegivning fra de syriske flyktningene i nærliggende land.
Russland mener USA er svakt nå. Derfor bør den dra nytte av president Donald Trumps innenlandske kamp og utfordringen han står overfor de kommende månedene når valget banker på amerikanske dører. Russland vil benytte seg av denne muligheten til å komme videre i Midtøsten, og dermed etablere en robust posisjon i Middelhavet.
President Trump sliter innenlands på grunn av feil håndtering av “Coronavirus” -pandemien og det store antallet amerikanere som har blitt arbeidsledige. I mer enn en uke har han stått overfor en reell utfordring basert på hans provoserende respons på statsstøttet rasediskriminering. Han har vanskelige relasjoner overfor Kina og Russland. Han må svelge Irans utfordringer: ikke bare har de bombet den største amerikanske basen i Irak, men også brutt USAs sanksjoner mot Venezuela ved å sende fem oljetankskip og reservedeler for å reparere raffineriene. Den amerikanske presidenten viser alvorlig svakhet på flere fronter og har klart å trekke sammen den russiske bjørnen og den kinesiske dragen for å konfrontere ham. En ny og solid strategisk allianse – ikke en blind allianse – mellom Russland, Kina, Iran, Syria og dets allierte i Midtøsten, tar seg opp og utfordrer USAs hegemoni.
President Putin har utnevnt en spesiell utsending som et mellomledd mellom ham og president Bashar al-Assad, slik at det ikke er noen hindring mellom meldinger, avtaler og raske beslutninger som må tas eller for å fjerne hindringer så raskt som mulig. Det er epoken med partnerskap mellom allierte, ikke en tid med dominans og mobbing, i motsetning til stilen i USAs vanlige omgang med Midt-Østen. Midtøsten lever en ny epoke: det er skapt en balanse som har manglet i flere tiår.
Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.
Copyright © https://ejmagnier.com 2020
You must be logged in to post a comment.