Syria “Cæsars lov”: Hvem retter den seg mot, og hvordan vil den påvirke president Assad? 1/3

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

I midten av juni eskalerer de amerikanske sanksjonene mot Syria, med iverksettelsen av “Cæsars lov”, sanksjoner som er ment å “forfølge enkeltpersoner, grupper, selskaper og land som har forbindelser med Damaskus-regjeringen.” Denne loven – angivelig oppkalt etter en syrisk hæroffiser som smuglet ut tusenvis av bilder av tortur utført av den syriske hæren i fengsler – er utformet for å forhindre at selskaper og land åpner diplomatiske kanaler med Syria, og for å forhindre dem i å bidra til gjenoppbygging, investering, og levering av reservedeler til energi- og luftfartssektorene i Syria. Sanksjonene berører også den syriske sentralbanken, og fryser eiendelene til enkeltpersoner som handler med Syria og ugyldiggjør ethvert visum til Amerika. Hvem vil overholde denne loven, og hva er dens konsekvenser for Syria, Libanon og landene som støtter Syria?

Tortur er en vanlig praksis i mange nasjoner rundt om i verden. Syria praktiserte tortur (saken om Maher Arar) på vegne av USA og Bush-administrasjonen. Minst 54 land (Midtøsten og afrikanske nasjoner, men også vestlige land som Australia, Østerrike, Belgia, Canada, Tsjekkia, Danmark, Finland, Tyskland, Hellas, Polen, Portugal, Romania, Spania, Sverige, Storbritannia og mer) støttet USAs ”extraordinary rendition”-prosjekt i 2001 og hemmelige interneringer under president Barack Obama. Washington mangler således moralsk autoritet til å kreve motstand mot tortur som grunnlag for sin politikk. I løpet av de siste tiårene har USA blitt beryktet for å tillate grusomme former for tortur, strippe folk for deres mest grunnleggende rettigheter og generelt krenke menneskerettighetene i strid med Genève-konvensjonen og fremfor alt FNs konvensjon fra 1984 mot tortur. James Mitchell, en CIA-ansatt psykiater som hjalp til med å utarbeide og utføre “forbedrede avhørsteknikker”, avslørte flere metoder godkjent av den amerikanske administrasjonen for å torturere fanger som er satt i varetekt på “svarte steder” utenfor USA, ulovlig, men med offisiell autorisasjon. Bilder av tortur i fengslene i Abu Ghraib viste verden at USA brukte tortur og ulovlige forhørsmetoder mot internerte i Irak.

Dermed kan ikke amerikanske sanksjoner mot Syria indikere USAs bekymring for menneskelige verdier og motstand mot maktmisbruk. Dessuten er den amerikanske administrasjonens overholdelse av sin egen grunnlov i tvil, gitt sikkerhetsstyrkenes reaksjon mot demonstranter i Amerika som svar på utbredt rasediskriminering og rasemotiverte politiangrep.

Disse nye amerikanske sanksjonene kan på ingen måte tilskrives noe moralsk grunnlag, men snarere skyldes at USA, Israel og flere vestlige og arabiske land ikke har klart å felle Syrias regjering og deres manglende evne til å erkjenne nederlag. De fortsetter å prøve, og forestiller seg i dette tilfellet at de gjennom harde sanksjoner mot Syria og landets allierte kan oppnå det de ikke har oppnådd gjennom mange års krig og ødeleggelse.
På 1990-tallet innførte USA sanksjoner mot Irak (olje-for-mat). Hundretusenvis av irakiske borgere døde som et resultat av amerikanske sanksjoner mot Irak uten at Saddam Husseins regime og tilhengere ble påvirket. Følgelig kan vi forutsi at USAs sanksjoner generelt først og fremst rammer befolkningen og ikke lederne.

USA klarer ikke å innse at de ikke lenger er den eneste supermakten i verden, og spesielt i Midtøsten. Russland har gjort det mange trodde var umulig og albuet seg inn i Levanten for å forbli i Syria og konfrontere NATO ved grensene. Kina har fulgt som en økende økonomisk stormakt for å komme seg inn i Midt-Østen, hovedsakelig Irak og Syria. Iran har allerede en sterk tilstedeværelse og mektige allierte i Libanon, Syria, Irak og Palestina. Disse tre landene, sammen med Syria, spiller en ledende rolle i aktivt å eliminere USAs hegemoni i denne delen av verden.

I Beirut kan ikke regjeringen vedta og følge “Cæsars lov” og stenge portene for Syria. Libanons eneste landegrenser er gjennom Syria, siden Israel anses som en fiende. Enhver nasjonal økonomisk plan for å revitalisere den rikelig lokale jordbrukssektoren og eksportere til Syria, Irak eller andre land i Golfen, ville mislyktes hvis “Cæsars lov” ble satt i verk. Enhver regenerert industri eller import / eksport fra landene i Midtøsten må gå gjennom den syriske porten. Dessuten risikerer den nåværende libanesiske regjeringen å falle hvis den implementerer USAs sanksjoner. Washington yter ikke økonomisk støtte til den libanesiske økonomien i krise, og har tydeligvis ikke til hensikt å tilby nødvendig og øyeblikkelig hjelp til den forkrøplede libanesiske økonomien. USA har, som har blitt normen, forsøkt å innføre sanksjoner og betingelser for nasjonene som oppfattes som lite medgjørlige, men tilbyr lite til gjengjeld for de berørte landene. Når det gjelder Libanon er budsjettunderskuddet nær 100 milliarder dollar etter flere tiår med korrupsjon og vanstyre.

Regjeringen til statsminister Hassan Diab er teoretisk sett en teknokratisk og ikke-politisk regjering. Den anser ikke USA som en fiende, men det er heller ikke sannsynlig at den følger USAs diktat, siden den støtter seg til «8. mars-alliansen» hvis sterkeste medlemmer ikke er USA-vennlige. Derfor er den eneste løsningen for denne regjeringen eller en fremtidig regjering å se østover mot Kina, Russland og Iran. Amerika vil sannsynligvis tape i Libanon, med deres allierte «14. mars-alliansen» gjort stemme- og maktesløse.
Det er ingen tvil om at det kristne partiet i «8. mars-alliansen» vil bli utfordret og påvirket av USAs sanksjoner. Disse har internasjonalt relasjoner å ivareta og vedlikeholde så vel som eksterne bankkontoer. Uansett kan ikke “Cæsars lov” implementeres i Libanon, uansett konsekvensene av eventuelle brudd mot den.

Når det gjelder Iran, har landet allerede vært utsatt for “maksimalt press” og harde sanksjoner som har økt år etter år siden den islamske revolusjonen i 1979, for å våge å avvise USAs hegemoni. Derfor har Iran overhodet ingen bekymring for den amerikanske “Cæsarsloven”. Videre er Iran absolutt ikke misfornøyde med at USA blokkerte tilbakekomsten og gjenåpningen av Gulf-landenes ambassader – som ikke tør å gå imot USAs ønsker – i Syria. Gulf-selskaper er dermed ikke lenger i feltet som konkurrenter for Irans gjenoppbyggingskontrakter relatert til prosjekter innen industri, handel og energi. Iran har allerede utfordret USAs og EUs sanksjoner mot Syria ved å sende oljetankskip til Damaskus. Teheran sendte også fem tankskip til Venezuela, et annet land som lider under knallharde amerikanske sanksjoner. Gulfstatene og de europeiske landene – USAs allierte – mister dermed muligheten til å returnere til Syria, for å være involvert i gjenoppbyggingen, og gjenvinne fotfestet i Levanten.

Når det gjelder Russland, har de nettopp inngått en avtale med den syriske regjeringen om å utvide sine militære flyplasser i Hazaka og Homeimem, samt marinebasen i Tartous. Videre forsyner russerne Syria med moderne militær teknologi og ruster opp den syriske hæren for at den skal komme tilbake til full kapasitet. Russland forsynte Syria med skvadroner av de oppdaterte MiG-29-jagerflyene denne måneden i en klar melding til USA og “Cæsarloven” -sanksjonene.

Når det gjelder Kina, er de nå i en “kald krig” -situasjon i forbindelse med USAs beskyldninger om at Beijing er ansvarlige for utbruddet av COVID-19. USA søker å forhindre Beijing i å gjøre forretninger med det europeiske markedet, og særlig å forhindre at Europa omfavner Kinas 5G-nettverk og teknologi. Den amerikanske administrasjonen presser også Israel til å begrense handelen med Kina og å avlyse sine kontrakter på flere milliarder dollar som er inngått med landet, for å unngå å “skade forholdet til USA”. Dessuten fikk det irakisk-amerikanske forholdet et alvorlig tilbakeslag da den tidligere statsministeren Adel Abdel Mahdi skrev under på en avtale med Kina om olje for gjenoppbygging, pålydende 20 milliarder dollar. Dermed vil heller ikke Kina, som allerede er involvert i forskjellige prosjekter i Syria, overholde “Cæsars lov”.

Når det gjelder Syria, vil de aldri godta sult eller bøye seg på grunn av USAs økonomiske beleiring. President Bashar al-Assad rekonstruerer de frigjorte områdene under regjeringsstyrkenes kontroll. Han bygger om infrastruktur for den syriske befolkningen som er til stede i hjemlandet, med unntak av områdene som er forlatt av flyktninger som flyktet fra landet, hvor mange ikke vil komme tilbake. Den syriske regjeringen lider ikke under fraværet av de fem til syv millioner flyktningene i Idlib, i flyktningleirer utenfor regjeringens kontroll eller i nærliggende grenseland. Disse flyktningene blir finansiert og ivaretatt av det internasjonale samfunnet og FN. Dette avlaster sentralregjeringen betydelig økonomisk.


Følgelig trenger ikke Syria å rekonstruere flyktningenes hjem eller gi dem olje, strøm, skoler, infrastruktur og subsidier så lenge vestlige land ønsker at de skal holde seg utenfor Syria. Det internasjonale samfunnet ønsker at disse flyktningene skal holde seg borte fra den sentralregjeringens kontroll og gjør alt som er i deres makt for å forhindre at de kommer tilbake for dermed å kunne avvise et fremtidig presidentvalg – der Bashar al-Assads seier er garantert.

President Assad vil samarbeide med Iran, Russland og Kina for å sikre landets behov. Iran har trosset USA-europeiske sanksjoner ved å sende oljetankskip til Syria gjennom sundet i Gibraltar to ganger. Iran bygger blant annet farmasøytiske fabrikker i Syria, og jobber også med andre prosjekter som de deler med Russland og Kina. Syria er på vei mot øst, ikke mot vest, siden det er det eneste gjenværende alternativet som er igjen. Dette er den etterlengtede drømmen om “motstandsaksen”. Libanon, Syria og Irak ser til Asia for å reversere de Amerikansk-europeiske sanksjonene mot dem og deres allierte i Midt-Østen. Ved å innføre ytterligere uoverkommelige sanksjoner mot Syria, hjelper USA Levanten med å komme ut av USAs innflytelsesfelt og tilstedeværelse.

Iran, Russland, Kina og Syria forenes som allierte med et integrert prosjekt mot USAs hegemoni. Ingen stat dominerer en annen i denne samlingen av nasjoner fordi det kreves solidaritet for å hjelpe Syria, for eksempel ved å framstå som et trygt og pålitelig land for å konfrontere USA. Styrken deres vokser etter hvert som USAs svakhet blir tydeligere, i en tid der president Donald Trump sliter innenlands og hans verdensinnflytelse svekkes. Washington innfører ensidige sanksjoner mot nasjoner og befolkninger, og tvinger noen allierte til å følge dem, men tvinger dem også til å vurdere fremtidige valgmuligheter svært nøye for å løsrive seg fra denne tunge “navlestrengen.”

Den amerikanske “Cæsarsloven” har som mål å underkaste og undertrykke den syriske nasjonen og folket, slik Washington har forsøkt med Iran og Venezuela, og så langt mislykkes stort. Denne politikken kan ikke lenger være effektiv fordi den russisk – kinesiske – iranske alliansen nå har blitt viktig for mange land i Midtøsten. Innflytelsen fra denne alliansen strekker seg nå til Det karibiske hav. “Cæsars lov” vil vende seg mot arkitektene: “den som tilberedte giften, vil ende opp med å spise den.”

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com 2020 

Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.