Er oppdeling av Libanon nå på bordet?

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translation by: Abu Hedda

Etter slutten av borgerkrigen i Libanon i 1975 ble Taif-avtalen (en av de dårligste avtaler i manns minne) inngått mellom krigsherrene. Avtalen overrakte landet i hendene på borgerkrigs-lederne som i dag styrer Libanon sammen med sine barn. Siden den gang har de vært frenetisk opptatt med å stjele offentlig rikdom, vanstyre landet og tilby innbyggerne svært dårlig utbygget infrastruktur. De skjuler seg bak de religiøse lederne, som er opptatt av å tilby disse herrene beskyttelse, så lenge de vokter den regjeringsposisjonen som er tildelt hver av de 18 libanesiske religionene, i følge et konfesjonelt system som er fjernt fra demokrati eller til og med nasjonalisme. Og faktisk var den franske presidenten, Emmanuel Macron, nøye med å si da han var på besøk i Libanon på sitt møte med de samme krigsherrene: ”Det er ikke en fransk presidents oppgave å skrive historien på dine vegne. Det er du som må gjøre det. ”
Macron avviste ideen om et tidlig parlamentsvalg og ba om at disse krigsherrene skulle forene seg i ”én samlet regjering” – noe som betyr internasjonal backing for de samme politikerne som var ansvarlige for den libanesiske krisen og det storstilt tyveriet i flere tiår! Men befolkningen gikk på gata dagen etter Macrons avreise, og framhevet poenget at en sekterisk konfrontasjon ikke lenger kunne utelukkes. Er det mulig å dele Libanon, etter nok en sekterisk krig? Hva ville være reaksjonen fra de mektige spillerne? Det er på høy tid at denne libanesiske regjeringen går av. Hva nå?
Tiden er inne for den libanesiske regjeringens avgang, anført av doktor Hassan Diab. Diab, en sunnimuslim, er ikke en politisk leder og tilhører ingen parti. Han er en intellektuell og en universitetsprofessor som ble forhindret fra å implementere reelle endringer og sette en stopper for det lenge etablerte korrupsjonsmønsteret. Libanesiske krigsherrer samlet seg mot ham innenlands og tok seg bryet med å reise utenlands og ba verdensledere om å avstå fra å støtte den nåværende regjeringen. Til og med parlamentspeaker Nabih Berri prøvde å rokke ved Diab og hans regjering, selv om Berri har to ministre i samme Diab-kabinett, og har bidratt til at de har mislyktes. Berris statsråder avviste til slutt ideen om å fjerne sentralbanksjefen og igangsette rettssak for hans vanstyre av offentlige midler og for hans spektakulært mislykkede økonomiske strategi.
Statsminister Diab sa at han “gir det to måneder” – sannsynligvis vil han ikke vare så lenge – for å la krigsherrene møtes og bestemme hva de skal gjøre videre siden det er de som forhindrer regjeringen fra å komme videre. Han sa også at han er villig til å arrangere et tidlig parlamentsvalg, et forslag som absolutt vil bli avvist av de mektige politikerne og kanskje vil føre til Diabs egen fratreden.
Faktisk ville sunnimuslimene og de kristnes mektige parlamentariske grupper ta mest skade av et tidlig valg. Både sunnimuslimene (Saad Hariri) og de kristne (Gebran Bassil) har skadet sin folkelige base og ville definitivt miste mange av setene de har i dag. Druserne (Walid Jumblat) og shiaene (Nabih Berri/Amal og Hizbollah) har stabile plasser og veletablert folkelig støtte.
Det internasjonale samfunnet ber om en samlet front av alle politikere, ikke urimelig – som boikottet den nåværende regjeringen – i den kommende regjeringen for å unngå intern flikking og at alle krigsherrer skal påta seg sitt ansvar for å føre landet fremover. Libanon tilbyr en lindring av den maritime konflikten med Israel relatert til søke-blokkene 8 og 9. Dette oppmuntrer det internasjonale samfunnet til å støtte eller belønne Libanon økonomisk (siden Israel vil bli fornøyd). Støtten er imidlertid begrenset til humanitære aspekter (mat og medisin) uten noe alvorlig økonomisk bidrag for å bringe mer stabilitet til finansmarkedene eller gjenoppbygge den libanesiske infrastrukturen.

Macron mener USAs økonomiske press mot Hizbollah skader den libanesiske befolkningen, inkludert vennene til Frankrike og USA. Dessuten, jo mer USA øker presset på Libanon, desto mer vil landet vende seg mot Iran, Kina og Russland. Da har man enda ikke begynt å telle antall flyktninger som vil strømme til Europa. USAs “maksimale press” på “motstandsaksen”, hovedsakelig Iran, Syria og Hizbollah, har ikke oppnådd det ønskede resultatet. USA har mislyktes i sitt forsøk på å kue Libanon og har klart å presse sine allierte, hovedsakelig europeiske, til å finne flere måter å distansere seg fra USAs dominans.
“Problemet med Libanon er det faktum at det er for mange land rundt”, og som ønsker å dominere det. Dette sa den franske presidenten. Han beskrev en realitet som libaneserne er farlig uvitende om, og hvor oppdeling av landet forblir et farlig spøkelse.