Irak, av Elijah J. Magnier,
Oversatt av Abu Huda:
Iran svarte på de amerikanske ekspansjonsplanene i Midt-Østen ved å forsterke sin støtte til den syriske regjeringen som ble ansett som en strategisk alliert, til militsen Hashd al-Shaabi i Irak, til Houthiene i Jemen, til Hizbollah i Libanon og til palestinerne i Gaza. USA dannet en ring av amerikanske militærbaser rundt “Den islamske republikk” og Iran dannet en annen større ring som var i stand til å slå USA og deres nærmeste allierte og partnere i Midtøsten. Iran lærte å dra nytte av tilstedeværelsen av de amerikanske styrkene i dusinvis av baser i Midtøsten ved å transformere trusselen til en mulighet, og legge disse amerikanske basene til i sin målbank. De amerikanske styrkene på hangarskipene som navigerte i Hormuz-sundet ble ‘sitting ducks’ for Irans presisjonsmissiler og væpnede droner i tilfelle krig. Den amerikanske marinen representerer ikke lenger en trussel mot Iran slik det pleide å være de siste årene. De amerikanske tiårene med amerikanske sanksjoner mot Iran var ekstremt harde. Imidlertid tvang disse sanksjonene Iran til å konsolidere forholdet til Kina og Russland og bli mer uavhengige og selvhjulpne i sin innenlandske produksjon, avhengig av egne evner på alle sivile og militære felt. Iran er ikke lenger avhengig av oljeproduksjon og salg i sitt årlige budsjett, verken av å importere de fleste av sine varer i motsetning til så mange land i Midt-Østen som er avhengige av import og ikke minst olje for den høyeste prosentandelen av budsjettet.
Iran er i posisjon til å levere varer, mat og olje til sine allierte i Libanon på grunn av den lille geografiske tilstedeværelsen til Hizbollah i forstedene til Beirut, Beqaa-dalen og sør for Libanon. Hizbollah åpnet lagre og supermarkeder med 30 til 35 prosent rabatt på alle varer og uttalte at de leverer matrasjoner til over 100 000 familier og er klare til å dekke mer. Iran har levert store mengder mat og medisinsk utstyr til sine allierte i Libanon til å bli brukt etter Hizbollahs skjønn. Derfor treffer den amerikanske finanspolitikken for å sulte ut Libanon, selv om den rammer de fleste libanesere, hovedsakelig de amerikanske allierte i landet.
Imidlertid er Iran ikke i posisjon til å opprettholde en kontinuerlig strøm av varer og finansiering til både den syriske og den irakiske regjeringen og til å oppfylle alle deres behov hvis Irak kommer under sanksjoner. Syria lider fortsatt under harde europeiske og amerikanske sanksjoner. Etter elleve års krig, selv om befolkningen sliter, har de imidlertid lært å leve med det strengt nødvendigste.
I Irak er tilnærmingen en annen. Den irakiske befolkningen har fortsatt minnet om de amerikanske sanksjonene mot Saddam Hussein (olje for mat-programmet) og er ikke klar til å etterleve disse sanksjonene igjen. Årsaken til at potensialet til sanksjoner mot Irak er nevnt her, er fordi USA truet irakiske tjenestemenn med å innføre sanksjoner hvis de amerikanske troppene noen gang blir tvunget til å forlate landet.
Irak er avhengig av olje i 90 prosent av budsjettet. Oljeinntektene går gjennom Bank of New York, og tillater USA full kontroll over hvem Irak kan betale sine egne penger: det krever amerikansk godkjenning, spesielt for Irak å betale tilbake det 7 milliarder dollar store lånet til Iran, for strømforsyningen Teheran leverer til mange irakiske byer.
Irakiske tjenestemenn fra alle etniske grupper, sunni, sjia og kurder, anser at fallet til statsminister Adel Abdel Mahdi skyldtes hans mange milliarder dollar-avtale med Kina i utgangspunktet, og hans anmodning til parlamentet og til den amerikanske regjeringen om å trekke kampstyrker fra Irak. Videre truet de amerikanske tjenestemennene irakiske tjenestemenn om at enhver forretningsavtale mellom Irak og europeiske, russiske eller kinesiske selskap ville utløse USAs misnøye og mulige sanksjoner mot disse avtalene.
Frykten for den amerikanske reaksjonen legger psykologisk press på irakiske tjenestemenn, som prøver å finne måter å unngå USAs vrede på. Dette var grunnen til at politiske grupper, selv de som sto nær Iran, kom på ideen om et “europeisk NATO” som fortsatt var klar over at USA vil bli kamuflert under en annen merkelapp, men ville forbli i Irak. Vil Iran godta og overholde disse irakiske bekymringene? Hva er posisjonen til den irakiske motstanden?
Irakiske politikere som står Washington nær anser at parlamentets bindende beslutning om å be om alle utenlandske styrkers avreise fra Irak ikke var konstitusjonell, fordi det var regjeringen som opprinnelig og tidligere hadde signert en avtale med de amerikanske styrkene om å bli i Irak. De henviser tilbake til de tidligere utenriksministrene Hoshyar Zebari (2004-2014) og Ibrahim al-Jaafari (2014-2018) som ba om USAs inngripen under to forskjellige omstendigheter, slik regjeringen ba om.
Imidlertid gjemmer irakiske politikere hodet i sanden: de husker ikke lenger at tidligere statsminister Adel Abdel Mahdi i sitt brev til parlamentet ba om parlamentets godkjenning for å søke tilbaketrekning av alle utenlandske styrker. Faktisk sendte Abdel Mahdi, etter parlamentarisk godkjenning av regjeringens anbefaling, et brev til den amerikanske kommandoen der han ba om tilbaketrekning av deres kampstyrker fra landet. Derfor, uavhengig av hvordan irakiske politikere ser på saken, er anmodningen fra regjeringen og parlamentet lovlig og bindende. Av 329 parlamentsmedlemmer stemte 173 parlamentsmedlemmer (165 er nødvendig i henhold til grunnloven) for de amerikanske styrkenes avgang. Dette var Sjia-flertallet, noen få sunnier og andre minoriteter. Uavhengig av hvem som stemte, er det demokratiske resultatet bindende. Denne konflikten er kjernen i den innenlandske og internasjonale debatten, og skaper frykt og ustabilitet i landet. Irak vil unngå å være en boksering der Iran og USA utgjør motstanderne.
For første gang siden president Joe Biden tok makten, holdt Irak og USA et møte for å bli enige om en tidsplan for å trekke tilbake amerikanske kamptropper. Den felles uttalelsen ble diplomatisk og nøye formulert. Den indikerer hvordan USA vil hjelpe Irak med å gjennomføre energiprosjekter og forbedre strømnettet, prosjekter som Kina har tilbudt, men USA sørger for at det ikke er plass i Irak for selskaper som ikke er amerikanske. Det skal bemerkes at USA, under Donald Trump, opprettet en kobling mellom Irak og Jordan og Saudi-Arabia, slik at de importerer strøm til Irak og erstatter den iranske elektrisiteten, og forhindrer at Iran får økte inntekter.
Subscribe to get access
Read more of this content when you subscribe today.
Møtet mellom USA og Irak klarte ikke å etablere en tidsplan for USAs tilbaketrekning, og forsikret om at de amerikanske styrkene er i Irak “på invitasjon fra den irakiske regjeringen”, da Abdel Mahdi-regjeringen faktisk ba disse styrkene om å dra, en avgjørelse bekreftet av parlamentet. Videre tillater den felles uttalelsen en stor fleksibilitet for de amerikanske styrkene til å bli i Irak fordi den har gitt disse styrkene mandatet til å “omplassere, med tidspunktet som skal fastsettes i kommende tekniske samtaler”. Det er tydeligvis uforenlig med den forrige regjeringsbeslutningen, parlamentet, den irakiske motstanden og Iran.
Det er liten tvil om at parlamentsmedlemmernes opprinnelige avstemning kom som en reaksjon på det amerikanske mordet på begge kommandørene Qassem Soleimani og Abu Mahdi al-Muhandes på Bagdad flyplassvei. Det er også mulig å si at hadde irakerne ventet i flere uker på å stemme, og ikke umiddelbart etter den amerikanske attentatet, kan det ha vært vanskelig å oppnå et flertall av parlamentsmedlemmene som stemte til fordel for USAs tilbaketrekning. Imidlertid ville ikke noe politisk parti i Irak våge å be parlamentet om å stemme på nytt om denne saken. Poenget er at avstemningen ble gjort, og nå er irakiske grupper som står nær Iran fast bestemte på å se USA forlate landet, i motsetning til de fleste politikere. Dermed er de forskjellige politiske gruppene ikke samlet om dette målet og strategien man bør vedta i forhold til de amerikanske styrkenes tilstedeværelse, av forskjellige grunner. De er fanget i sine egne forskjeller.
Den andre bekymringen for irakiske tjenestemenn er den mulige tilbakekomsten av “den Islamske stat”, IS, til den irakiske scenen og økning av terroraktivitet i større skala. Irakere anklager USA for å stå bak støtten til IS. Feilaktig eller riktig er det den amerikanske oppførselen i Irak som har ført til denne troen. Den amerikanske generalen Michael Flynn avslørte at etterretningsdirektoratet han ledet i 2010 var klar over IS sine planer og utvidelsesaktiviteter, men valgte å forbli passiv. Han beskyldte tidligere president Barack Obama for å nekte å handle mot gruppen før den hadde spredt seg mot Syria. Dessuten støttet de hundrevis av millioner dollar USA brukte på treningsprogrammer i Syria faktisk jihadistiske Takfiris i praksis, som enten kjemper for IS eller al-Qaida.
Irakiske tjenestemenn prøver å unngå en konfrontasjon med amerikanerne og leter etter måter for styrkene å forbli, kanskje under en annen paraply. Mange ber om at kampstyrkene skal reise, men at de amerikanske instruktørene kan forbli i Irak. Imidlertid har den amerikanske hæren ikke vært effektiv: de trente de irakiske sikkerhetsstyrkene i 2003 til 2014, da den irakiske hæren ved den første konfrontasjonen med IS var desorientert og spredt. Dette viste at amerikansk opplæring ikke er tilstrekkelig for å stå imot en ideologi som IS mobiliserer på, og at Irak trenger sikkerhetsstyrker med en sterk ideologi for å konfrontere jihadistene. Denne kampmotivasjonen kan ikke leveres av USA eller noen annen vestlig hær, men den ble levert av Iran på et tidspunkt da Hashd al-Shaabi var den eneste styrken som IS sto overfor og forhindret den fra å okkupere hovedstaden Bagdad i 2014.
Videre står Irak overfor en alvorlig økonomisk situasjon og har behov for dusinvis av milliarder dollar for å starte økonomien på nytt. Irak er overbevist om at bare USA, dets allierte og de som befinner seg i deres bane (Verdensbanken) kan hjelpe Irak økonomisk. Hvis regjeringen i Bagdad insisterer på USAs tilbaketrekning, mener irakere at konsekvensene er større enn noen regjering kunne anta.
Irakerne tør ikke engang å gjenopplive multi-milliard-avtalen med Kina av frykt for å forstyrre USA. Mustafa al-Kadhemi-regjeringen er langt fra å implementere den irakisk-kinesiske avtalen, som nå forventes å bli utsatt i det minste til dannelsen av den neste regjeringen en gang neste år. Det er vanskelig å se for seg et parlamentsvalg i år, og det vil sannsynligvis bli utsatt til neste vår, 2022.
For Irans del er stabiliteten i Irak viktig. Den irakiske regjeringen er ikke fiendtlig overfor Iran (absolutt ikke overfor USA heller) og lar varer strømme mellom de to landene. Iran fortsetter å forsyne Irak med gass og elektrisitet som trengs i mange byer, selv om regjeringen i Bagdad fremdeles ikke er autorisert av USA til å anvise beløpet de skylder (7 milliarder dollar) til Iran.
Alt det ovennevnte kan ikke tas i betraktning av den irakiske motstanden så lenge USA demonstrerer sin passiv-aggressive politikk i Midt-Østen ved å okkupere deler av Syria og ved å holde fast i Donald Trumps tøffe sanksjoner mot syrerne, samt opprettholde de harde sanksjonene overfor Iran, og “utarming” av den libanesiske økonomien. Imidlertid, selv om atomavtalen mellom Iran og USA ikke er knyttet til de andre porteføljene i Midtøsten, indikerer en tilbakevending til Atomavtalen/JCPOA en de-eskalering i Midt-Østen og kan føre til en forsinkelse for USAs tilbaketrekning fra Irak. Ellers kan Irak forvente en kraftig økning i angrep mot de amerikanske styrkene for å anspore disse til opptrapping og en bredere konfrontasjon. De kommende månedene vil avgjøre hvilken retning Midtøsten vil ta. En de-eskalering i månedene som kommer er langt fra sikker.
You must be logged in to post a comment.