Ekstraordinære internasjonale utfordringer venter Moqtada al-Sadr i Irak 3/3

Skrevet av – Elijah J. Magnier,

]versatt av Abu Huda.

Det vil ta litt tid før de nye realitetene fra det nylig avholdte irakiske parlamentsvalget blir tydelige og avdekker et kart over allianser som kan definere den neste statsministerens mål. Sadrist-lederen Sayed Moqtada al-Sadr har imidlertid et veikart som langt fra er oppnåelig. Disse utfordringene representerer en alvorlig byrde for Sayed Moqtada. De neste fire årene, og bare hvis han klarer å lede en koalisjon med det nødvendige antall parlamentsmedlemmer, er kanskje ikke nok til å løse de nasjonale og internasjonale utfordringene. Dessuten oppsto mange stemmer nylig, som utfordret valgresultatet uten nødvendigvis å be om å anse alle resultatene som null. Likevel vil Iraks regionale og globale utfordringer ikke komme særlig langt, uavhengig av den offisielle beslutningen om å anerkjenne resultatene og gå videre til valg av statsminister.

De eksterne utfordringene som venter Irak er forvirrende, og resonansen høres i Bagdad og nabobyene, i påvente av resultatet av de kommende konsultasjonene. Dette gjelder tilbaketrekning av alle amerikanske kampstyrker, de tyrkiske okkupasjonstroppene i Kurdistan-Irak, jakten på solide forbindelser med Saudi-Arabia og Iran og å finne den nødvendige balansen i forholdet til de kritiske krigførende landene som har innflytelse i Irak.

Men det sentrale spørsmålet kommer til syne: Forstår lederne i Midtøsten og Vesten lederens politikken til den dominerende parlamentariske sadristbevegelsen? Vil vestlige ledere stole på sin omgang med Sayed Moqtada hvis og når han blir kongemakeren i Irak?

Al-Sadr vil ikke danne en ny regjering uten en allianse med de andre sjia-gruppene, inkludert hans politiske fiender eller sunniene og kurderne. Dette er virkelig hans ønske og planer om å forene seg med grupper som holder flertallet av parlamentsmedlemmene for å oppnå 165 seter, selv om valgene hans ikke er lett tilgjengelige. Faktisk, hvis han samarbeider med sjia -gruppene, vil hans posisjon overfor sunniene og kurderne være mye kraftigere, men han må oppfylle deres ønsker. Ellers, hvis han dropper Sjia-gruppene, mister Sadrist-lederen den sjia-paraplydekningen han trenger hvis han danner en regjering med bare sunnimuslimene og kurderne. Disse vil sikre flertallet som trengs for å opprette en regjering (pluss et dusin parlamentsmedlemmer fra andre mindre grupper). Imidlertid ville Sayed Moqtada bli tvunget av begge alternativene, i motsetning til det han allerede annonserte. Han måtte isåfall myke opp sine synspunkt på viktige spørsmål, inngå kompromiss og innta en mer fleksibel tilnærming overfor sine nye partnere, sunnimuslimene og kurderne eller (ved forhandlinger med sjia -gruppene) for å redusere kravene.

Da Representantenes hus i januar 2020 utstedte et dekret som ga regjeringen mandat til å søke total tilbaketrekking av amerikanske styrker, stemte den sunnimessige parlamentspeakeren Muhammad al-Halbousi til støtte for dette, med et flertall på 183 stemmer, etter mordet på Revolusjonsgardens leder Qassem Soleimani og Hashd al-Shaabi kommandøren Abu Mahdi al-Muhandis. Imidlertid sa al-Halbusi den dagen at “det var en sjia-avgjørelse, ikke en irakisk avgjørelse.” I motsetning til Sayed Moqtada al-Sadr, som etterlyste en millionsterk demonstrasjon for å fordømme USAs attentat mot Soleimani og Al-Muhandis, er sunnimuslimene langt fra å støtte USAs tilbaketrekning fra Irak. Derfor er en allianse mellom al-Halbousi og al-Sadr mulig, men det vil være basert på motstridende mål knyttet til de amerikanske styrkene.