Irak befinner seg mellom barken og veden: et valg mellom Iran og USA   

I måneden som kommer, like etter Eid al-Adha, vil Irak være i et dilemma. Den føderale domstolen har bekreftet resultatene fra den manuelle omtellingen av valget i mai med ubetydelige endringer i de tidligere annonserte resultatene. Det er nå den største irakiske koalisjonen som totalt har over 165 plasser i parlamentet, må velge navnet på den nye lederen i landet. Den som er valgt som statsminister, uavhengig av om han er pro-USA, pro-Iran eller til og med en nøytral type, vil ikke kunne redde Irak fra de rådende alvorlige forholdene og vanskelige år framover. Men dette valget vil definitivt  ha en stor effekt på Mesopotamias (Irak) økonomi, og kanskje til og med på sikkerhetssituasjonen.

Den irakiske regjeringen blir vanligvis dannet etter en avtale mellom en eller flere av gruppene med det største antall parlamentsmedlemmer, hvoretter flere mindre irakiske partier (shia, sunni, kurdere og andre minoriteter) også slutter seg til. Når dette blir den største koalisjonen, er den deretter berettiget til å velge fremtidig statsminister innen en måned etter de har erklært regjeringsdannelsen. Iløpet av denne tiden må denne koalisjonen internt diskutere maktfordelingen: oppnevne statsminister, parlamentsleder, president og alle andre maktposisjoner (visepresidentene, viseministrene og de ulike statsrådspostene i regjeringen).
Den foreløpig siste formasjonen er nå offisielt annonsert av Sayroon (Moqtada al-Sadr), al-Nasr (Haidar Abadi), al-Hikma (Ammar al-Hakim) og al-Wataniya (Saleh al-Mutkaq). Disse gruppene er fortsatt langt fra å nå det nødvendige antall parlamentsmedlemmer for å kunne velge statsminister. Og dette betyr at Irak risikerer å måtte vente i flere måneder før en ny statsminister tar makten.
Irak-Iran grensen er 1.458 km lang fra Shatt al-Arab-deltaet i Persiabukten til Kuh e-Dalanper i nord. Dette faktum, og den omfattende handelen mellom de to landene (over 12 milliarder dollar per år), pålegger et spesielt strategisk forhold mellom Teheran og Bagdad. Videre forplikter den religiøse turismen mellom landene (for pilegrimer som besøker Imam Reda i Iran og mange andre profeter og Imam- helligdommer i Irak) landets ledere utover kortsiktige politiske forskjeller. Majoriteten i Irak og Iran er sjia-muslimer, men de irakiske sjiaene er ikke primært bundet til Iran av religiøse bånd, landets nasjonale interesser dominerer over alt annet.
Dermed er Marjaiyaen i Najaf (Sjia-lederne), ledet av den høyeste religiøse myndighet i Irak (og resten av Sjia-verdenen), stor-ayatollah og iraner Sayyed Ali al-Sistani, imot iransk innblanding i irakisk politikk. I motsetning til det spekulative og feilaktige narrativet om rivaliseringen mellom de to teologiske skolene i Najaf (Irak) og Qom (Iran), sto Marjaiyaen i Irak fast mot Irans valg av statsminister i 2014, og nektet å fornye tilliten til tidligere statsminister Nuri al-Maliki, selv om konstitusjonen ga ham den juridiske retten til å bli Iraks leder siden han ledet den største parlamentariske koalisjonen.

Under min tilstedeværelse i Bagdad og Najaf dengang, prøvde Irans general Qassem Soleimani først å tvangsinnsette al-Maliki og deretter eks-statsminister Ibrahim al-Jafaari, men uten å lykkes. Det var ikke en religiøs men en politisk konflikt, der Sayyed Sistani sto fast og nektet å la en uønsket person lede landet.

Likevel finner Irak seg  “fanget” mellom barken og veden på grunn av dw amerikanske sanksjonene mot Iran. Hvis en irakisk statsminister slutter seg til de ensidige sanksjonene mot Iran, vil han bli korsfestet som en amerikansk håndtlanger og vil få både pro og anti-iransk opinion mot seg. Faktisk er et av USAs ukloke politiske trekk da de lot kunngjøre at de ‘blir i Irak så lenge det er nødvendig”, til tross for Bagdads anmodning om å redusere antall amerikanske soldater i landet med 5000. Dette oppfattes av irakere som en direkte utfordring. Det tolkes av folk på gaten jeg snakket med, og av beslutningstakere i både Bagdad og Najaf, som et uttrykk for USAs sterke og kraftfulle vilje til å pålegge landet en statsminister, særlig Haidar Abadi.
Den iranske ledelse må holde seg i ro og se på fra avstand at det kommer interne irakiske reaksjoner mot den amerikanske beslutningen om å pålegge landet Abadi for en andre periode. Faktisk sa kilder i den irakiske regjeringen at «statsministeren forsøkte å overbevise politiske ledere om å akseptere tilstedeværelsen av de amerikanske styrkene i Irak fram til en ikke angitt dato». Dette betyr for irakerne at det er en forståelse mellom Abadi – ivrig etter å beholde makten – og USA – ivrig etter å se Abadi ved makten videre – at amerikanerne forblir i Irak, selv om landet har blitt befridd  fra IS i alle byer eller landsbyer. (IS er tilstede som opprørere, og forbrytere som gjemmer seg).

Det som både Abadi og de amerikanske styrkene er uvitende om, er tilstedeværelsen av en sterk populær stemning blant befolkningen. Den kjempet mot ISIS og er klare til å kjempe en langvarig motstandskrig  mot de amerikanske styrkene i Irak, uten å be om Irans støtte, hjelp eller veiledning.

Den feilslåtte amerikanske politikken (og ikke bare i Irak) har til og med tatt til orde for en koalisjon mellom Sayyed Moqtada al-Sadr og Haidar Abadi for å danne et parlamentarisk flertall som er stort nok til å velge en ny statsminister. Noen analytikere går enda lenger og ber Washington om å invitere Moqtada al-Sadr til Det hvite hus for å holde Irak vekk fra Iran. Disse analytikerne overser at Sayyed Moqtada vil lede den første gruppen som blir bedt om å kjempe mot amerikanske styrker i Irak hvis de bestemmer seg for å bli lenger i Mesopotamia og å pålegger landet en leder.

Kilder i Sayyed Moqtadas indre sirkel fortalte meg at : «Sayyed Moqtada avviser implementeringen av eventuelle sanksjoner mot Iran som ble avtalt av Abadi, og vil ikke godta en ny statsminister som rir inn i den grønne sonen på toppen av en amerikansk tank».

Andre styrker i Irak sies “å følge de amerikanske troppebevegelsene tett i alle militærbasene i Irak”. “Hvis de har dårlige hensikter (å forbli i landet), skal vi gripe inn for å overbevise disse styrkene om å forlate Irak,” sa en høyt plassert irakisk kilde i de populære væpnede styrkene PMU, som kjempet mot IS over det meste av Irak.

Ingen irakisk embetsmann har forklart for folket hva fordelene og ulempene med å gjennomføre USAs ensidige sanksjoner mot Iran er. Ingen har forklart for folket hva som er risikoen, hva ville være reaksjonen på USAs skritt og hva ville være Plan B. Hvem ville kompensere den enorme forventede skaden på Iraks økonomi om sanksjoner ble akseptert eller avvist? Irakere har lidd i mer enn 11 år med sanksjoner under Saddam Husseins epoke og vil ikke være villige til å gå gjennom dette igjen. Men det er deres valg, ikke en enkeltpersons valg, Abadi- som egentlig ikke fikk et flertall i noen provins i parlamentsvalget.

Irak har ingen politisk enighet om strategiske beslutninger: Den ensidige avgjørelsen tatt av statsminister Haidar Abadi krever parlamentarisk godkjenning, slik at det irakiske folks representant kan ta ansvaret for å ta landet mot det ukjente. Det irakiske utenriksdepartementet har avvist Abadis ensidige avgjørelse, og det gjorde også de fleste irakiske politiske grupper med ministre i regjeringen. Den irakiske visepresident Nouri al-Maliki, Abadi’s Da’wa-parti, og mange andre, avviste statsministerens skritt mot Iran og til fordel for USA. Mange sa rett ut  at «Irak vil absolutt ikke være en del av den amerikanske planen om å ramme  Iran».

Shia-gruppene er ikke i harmoni – mange avviser Abadi for en annen periode. Sunni-gruppene er heller ikke enige om den nye parlamentslederen (Anbar guvernør Mohammad al-Halbusi versus visepresident Usama al-Nujeifi). Kurderne venter på å se hvem som danner den største koalisjonen før de blir med og fremmer sine krav, fordi de vil være de som tipper den politiske balansen mot eller imot Abadi.

Håndbaken mellom Iran og USA manifesterer seg i hele Midtøsten og spesielt i Syria, Libanon og Irak. I dag besøker den iranske general Qassem Soleimani og den amerikanske spesialpresidenten Brett MacGurk begge to irakiske embetsmenn og leder av grupper for å forsøke å påvirke de irakiske avgjørelsene. Det er avgjørende for både Iran og USA å få valgt en statsminister som er på deres side, og begge ser tilsynelatende bort fra konsekvensene for irakerne hvis denne siden eller den andre siden vinner sin ønskede kandidat.

Det er ikke så mye et spørsmål om å ha en leder med visjon, men en leder klar til å påta seg et nesten umulig ansvar. En annen krig i Irak (mot USAs styrker) eller en økonomisk krig (mot Iran): begge banker på døren til Mesopotamia.