Hvem styrket Qassem Soleimani’s image og bidro til økt iransk påvirkning i hele Midtøsten?

1018972275

Av Elijah J. Magnier – @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

 Hvem var det som hjalp den iranske generalen, leder av al-Quds-brigaden, Qassem Soleimani, til å utvide sin innflytelse og sin krets av allierte i Midtøsten? Hvordan ble navnet hans så kjent og hans omdømme sprengt ut av alle proporsjoner?

 Bak Soleimani suksess finner vi for det første de amerikanske myndighetene, og for det andre Europa og Saudi-Arabia. Den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 innebar at hodet til Irans verste fiende, Saddam Hussein, ble servert på et fat, noe som skapte rom for Iran til å gjenopprette sine forbindelser med Mesopotamia. Videre førte krigen i Syria forholdet mellom Teheran og Damaskus til nye høyder da president Assad ba om støtte fra Den islamske republikken for å hindre at regimeendringsforsøket som var fremmet, finansiert og foreslått av USA og Europa skulle lykkes (med full støtte fra Saudi-Arabia Arabia, Qatar og Tyrkia). Så vasket sammenstøtene i Gaza bort forskjellene mellom mostandsaksen og Hamas, og igjen forbedret dette Soleimanis posisjon. Og sist men ikke minst presset Saudi-krigen i Jemen Houthiene inn i armene til det eneste landet som støttet dem, og ga dem verktøyene for å motstå nesten fire års folkemordskrig: Iran. Hva mer kan Soleimani be om? Er han faktisk den sterkeste mannen i Iran, som Vesten tror?

I motsetning til hva noen eksperter synes å tro, er Soleimani ikke den mektigste general i Iran. Soleimanis direkte overordnede offiser er brigadgeneral Mohammad Ali Jafari. Soleimani er en del av IRGC (Revolusjonsgarden) og det er ikke styrker under hans direkte kommando i Iran. Han implementerer politikken som er diktert for ham og er en del av sitt lands sikkerhetsapparat, med et team assistenter som hjelper ham med å håndtere Irans allierte, hovedsakelig ikke-statlige aktører. 

Det er mange militære personligheter og andre sikkerhetsorganer som er viktigere enn Soleimani i den islamske republikken Iran. Likevel, fordi han er leder av al-Quds-brigaden, ansvarlig for finansiering, trening og organisering av allierte utenfor Iran, har Soleimani blitt kjent og omtalt. Mange år etter den amerikanske invasjonen av Irak, hadde få mennesker, selv blant Irans allierte, møtt Soleimani eller hørt navnet hans. Men irakere finner diskresjon vanskelig, og navnet og bevegelsene hans har derfor spredt seg i utlandet. Faktisk startet det bredere forholdet med ulike irakiske grupper etter slaget ved Najaf i 2004.

Det er bare i det siste tiåret at Iran begynte å sende åpenbare meldinger til de amerikanske myndighetene, noe som skaffet Soleimani medieoppmerksomhet. Generalen ble avbildet overalt for å si “Iran er her”. I Libanon, når Soleimani besøker en offentlig skikkelse, er et lag livvakter spredt over hele området og på toppen av bygninger. Dette er ikke tilfellet i Irak eller Syria, der tilgangen til den iranske generalen er mindre komplisert.

Vesten elsker å ha ett navn, et bilde og en målrettet person å tilskrive alt til. Det er et spørsmål om merking i stedet for kunnskap. Dette er hva Vesten gjorde med Imad Mughnniyah på 80-tallet, som tilskrives ham, og han alene, ansvar for oppgaver som selv Supermann ikke kunne ha utført alene. Imad ble kjent etter sitt besøk i Frankrike for å forhandle om skjebnen til noen franske gisler som dengang ble holdt i fangenskap i Libanon.

Hvor har Soleimani lyktes, og hvor har han sviktet?

Den iranske generalens mål er å se på tilstanden til “motstandsaksen” og å styrke denne aksen (i Libanon, Syria, Irak, Palestina og Jemen). Soleimani er imidlertid en del av en organisasjon innenfor rekkene til den iranske Revolusjonsgarden, og har ikke et eget prosjekt eller planer. Hans berømmelse skyldes ulike faktorer, men fremfor alt amerikanernes mislykkede politikk i Midtøsten – og Irans betydelige evne til å ri den amerikanske hesten og dra nytte av dens feil.

I Libanon adopterte sjiaene palestinernes sak på 70-tallet og bekjempet den israelske invasjonen i 1982, før Soleimani kom til makten. Det var mange iranske grupper som opererte i Libanon, og ledet forskjellige oppsplittede fraksjoner. Det var ikke før 1992, da Sayyed Hassan Nasrallah tok ledelsen, at Hizbollah ble forent. Det iranske utenriksdepartementet, det iranske Ittilat-departementet, IRGC (Iranske revolusjonære vaktkorps) og den iranske nasjonale sikkerhetsorganisasjonen var alle involvert i å støtte Irans allierte (de undertrykte er alltid villige til å gå sammen med den islamske revolusjonen!). Hizbollah-prosjektet var en suksess i Irans øyne. Libanons sjiaer er blitt de beste soldatene i Midtøsten, og de har fått all sin trening fra Iran. De har imidlertid også samlet stor erfaring fra de forskjellige israelske gruppene  (Shayetet 13, OZ-brigaden, SayeretvMatikal 269, Mossad …) som har operert i Libanon mot dem – og også fra deres syv år med kamperfaring i Syria, pluss noen år fra Irak . Den libanesiske Hizbollahgruppen regnes i dag for å være Irans ‘mesterverk’.

 I Irak trodde Soleimani at han kunne skape en Hizbollah-Libanon ‘lookalike’ da Moqtada al-Sadr sto imot den amerikanske okkupasjonen av sitt land. Han tok feil fordi han ikke klarte å ta hensyn til faktoren personlig stolthet. Selv om Moqtada var  enig om å danne Asaeb Ahl al-Haq og sendte sine offiserer for å bli opplært i Iran og Libanon, avviste Moqtada selv alle ordre fra Soleimani.

 Den iranske generalen hadde en mulighet: å danne flere grupper som var villige til å splittes fra Moqtada og fortsette motstanden mot amerikanske okkupasjonsstyrker. Moqtada sank ned, spesielt etter arresteringen av hans løytnant Kais al-Khazali, uvillig til å fortsette den væpnede kampen mot amerikanerne. Soleimani mottok med åpne armer Sheikh Akram al-Ka’bi, Khazalis assistent, for å fortsette angrepene mot amerikanske styrker og senere å danne en uavhengig gruppe kalt Harakat al-Nujaba.

 I 2011 ble Irans innflytelse svekket i Irak. Irakiske politikere var opptatt med å kjempe om makten i Bagdad, og befolkningen var opprørsk, og manglet dekning av grunnleggende behov og infrastruktur. Irakerne beholdt navlestrengen med Teheran for å danne den neste regjeringen, siden irakerne ikke klarte å enes uten megling utenfra. Teheran ønsket en åpen grense med Irak på grunn av USAs sanksjoner og Mesopotamia tilbød dette til Persia … til den dagen da ISIS (den islamske statens gruppe) okkuperte Mosul.

 USA så på at ISIS vokste og betraktet det som en “amerikansk strategisk ressurs”, slik at den kunne trives i Irak og utvide seg mot Syria. De holdt seg våkne de første månedene. Den irakiske hæren var redd og på flukt: et ideellt scenario som kunne la USA dele opp Irak (Kurdistan i nord, Sunnistan i Midtøsten og Shiistan i sør).

 Iran flyttet raskt og sendte sine instruktører, våpen og ammunisjon til staten i Bagdad og til Erbil (Kurdistan). Den irakiske statsministeren Nuri al-Maliki kontaktet Hezbollahs generalsekretær Sayyed Hassan Nasrallah og ba ham sende sine mest erfarne instruktører. Nasrallah, ikke bare en troende i Welayat al-Fakih, men også i Sayyed Ali Khaminei som sin Marja ‘al-Taqleed, ba om en religiøs velsignelse for hans beslutning om å sende krigere til Irak (og Syria) ikke fra Soleimani, men fra en religiøs autoritet . Faktisk, ifølge islam, burde ansvaret for dødsfall eller skade på et muslimsk Hizbollah-medlem falle på en høy religiøs autoritet (uavhengig av nasjonalitet) i stedet for en iransk militærkommandør.

 Storayatollah Sistani ba om Jihad (Jihad Kifa’ei) og avfødte Hashd al-Shaabi, den populære mobiliseringsstyrken. Han gjorde dette alene, uten tilknytning til Iran, siden han har den religiøse autoritet til å uttale en slik dom, og det var opp til befolkningen – eller hans etterfølgere – å følge kallet eller ikke. Denne Hashd-styrken består hovedsakelig av frivillige og gruppemedlemmer med litt kamperfaring. Iran trådte frem for å utruste og trene dem sammen med Hizbollah. Dette var Sayyed Ali Khameneis beslutning og ikke Soleimanis.

 ISIS ble stoppet ved portene til Bagdad og Karbala (knyttet til Anbar-provinsen, en ISIS-høyborg). Først da bestemte USAs ledelse seg for å gripe inn. Det amerikanske målet om å dele opp Irak tjente Irans interesser, fordi økningen av ISIS ga Iran muligheten til endelig å trene mange irakiske Hizbollah-lignende grupper og bli mer involvert i Irak.

 Teheran akkumulerer suksessene sine på frakkeslagene til den mislykkede amerikanske politikken i Midtøsten, og registrerer en seier etter den andre. I mellomtiden klager USA på iransk innblanding i Levanten og Mesopotamia, og krever at de trekker seg tilbake. Irans framganger er suksessen til et land, et system og en politikk i stedet for til en enkelt manns framganger.

 I Irak ble Soleimani behandlet dårlig, undergravd og noe ydmyket gjennom hele embedsperioden til statsminister Haidar Abadis. Abadi nølte ikke med å kritisere Soleimani åpenlyst, via media, og anklaget ham for å lyve om seire mot ISIS, og avviste påstanden om at den iranske generalen sto bak den vellykkede innlemmelsen igjen av Kirkuk under statlig irakisk kontroll.

 Riften mellom de to mennene startet i 2014 da Soleimani jobbet hardt – men mislyktes – i å gjøre en annen kandidat til statsminister. Det var Grand Ayatollah Sistani som forpurret Soleimanis planer og insisterte på å presentere sine to favorittkandidater Nuri al-Maliki og Ibrahim al-Jaafari for stillingen. Sayyed Sistani har alltid vært imot Irans innflytelse (og Hizbollahs) i Irak. Selv om han har møtt Soleimani og Hizbollahs representant, har han aldri avgitt noe av sin myndighet til Iran, i Irak.

 En annen begivenhet (blant mange andre) som jeg har observert direkte, var da Soleimani spurte sin hovedallierte i Irak, Hadi al-Ameri (leder av BADR-gruppen som kjempet under den iransk-irakiske-krigen blant IRGC-rekkene, en Farsi-taler, respektert av det iranske politiske og militære lederskapet) for å bli med statsminister Haidar Abadi i en koalisjon for valg av et nytt parlament (en president og en statsminister). Al-Ameri, inkludert hele al-Fateh-koalisjonen (som bare inneholder Irans nærmeste allierte), avviste Soleimanis forespørsel, og dette til tross for hans sinne og trusler.

 Det var først da statsminister Abadi på en uvettig måte frivillig fulgte opp USAs ensidige sanksjoner mot Iran, at Teheran igjen fikk opp dampen i Irak og vant støtte fra de fleste grupper, både sjia og ikke-sjia. Det var slutten på Abadis karriere og en velsignelse for Soleimani som, som en fugl føniks, dro nytte av Iraks faste stilling. Faktisk sto det irakiske folket og politikerne med Iran mot de amerikanske sanksjonene og ikke med Soleimani. Irakere har selv lidd seg gjennom grufulle amerikanske sanksjoner (mat for olje-programmet på 90-tallet) hvor hundretusener døde, og de nekter å se deres nabo, Iran, gå gjennom de samme vanskelighetene nå da Mesopotamia ikke lenger er underlagt diktaturet til Saddam Hussein eller underlagt amerikansk hegemoni.

 I Syria steppet Iran hurtig inn for å stoppe regimeendringsforsøket. Sayyed Nasrallah besøkte igjen Iran for å søke Sayed Ali Khameneis religiøse samtykke. Hizbollah og Iran kjempet side ved side. Iran tildelte et stort budsjett for Hizbollah til å operere i Syria. Iran har også investert titalls milliarder i Syria for å betale for hæren og ulike institusjoners lønn og gi olje til den syriske regjeringen, og leverer både våpen og menn. Det var ikke en manns beslutning, men den islamske republikken stod sammen med sin syriske allierte. Iran med sine allierte triumferte, og de som sammen pønsket ut planene om regimeendring mislyktes. Nå krever USA og Israel omgående tilbaketrekking av de iranske styrkene fra Syria, og forsøker å diktere betingelser selv om det er de som har mislyktes og dermed skapt denne muligheten for at Iran skal flytte inn i Levanten som den har gjort i dag.

 Det ville derfor være feil å tro at en mann, Soleimani, står bak suksessen til “Motstandsaksen” i Libanon, Irak, Syria, Jemen og Palestina. Vesten har gjort Soleimani kjent, og den iranske ledelsen har spilt spillet, og satt Soleimani som en frontfigur mot den amerikanske statssekretæren Pompeo og til og med president Donald Trump. Det er en frekk og subtil persisk beskjed, en måte å si til verdens mektigste president og til hans statsminister “Dette er ditt nivå: en militærkommandør i IRGC-korpset! Du er bare ikke kvalifisert til å bli snakket til av en av våre ledere. “Da Trump slettet den amerikanske kjernefysiske avtalen med Iran og andre land, sa Revolusjonsgarden til president Hassan Rohini:” Svar ikke den mannen (Donald Trump). Han er ikke på ditt nivå – han er en nattklubb-vanker, uten moralske standarder. La oss håndtere ham! “

If you read this reporting and you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.