Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
Den demokratisk valgte irakiske statsministeren Adel Abdel Mahdi har falt. 240 ettårige parlamentsmedlemmer stemte for hans fratredelse, etter forespørselen fra Marjaiya-rådets leder i Najaf, Stor-Ayatollah Sayyed Ali Sistani, om at han avslutter sin periode mye tidligere enn forventet som svar på den dårlige håndteringen av det sivile opprøret.
Abdel Mahdi er ikke ansvarlig for den langvarige korrupsjonen i Irak der det politiske systemet, som i Libanon, styres av “hvaler”, politiske partier som kontrollerer det styrende regimet og deler formuen seg imellom. Som sjef for sikkerhetsstyrkenes leder er han imidlertid ansvarlig for drapet på et stort antall demonstranter. De fleste av disse demonstrantene skylder ikke Iran, USA eller noe annet land i regionen sin lojalitet. De er den nye Midt-Østen-generasjonen, uvillige til å akseptere underdanighet fra foreldrene og forfedrene til et dominerende, urettferdig og korrupt styringssystem, over lang tid.
USA frigjorde Irak fra Saddam Hussein, men begikk alvorlige feil, fra starten av deres styre i Mesopotamia. Iran økte sin innflytelse i Irak da et vakuum oppsto, men Iran gjorde også feil. Marjaiya-rådet i Najaf ble involvert i den politiske prosessen etter frigjøringen av Irak fra Saddam Hussein; rådet ble direkte involvert i parlamentarisk politikk. Marjaiya-rådet trakk seg ut av politikken da den innså umuligheten av å navigere innenfor Iraks korrupte politiske system og tok avstand til demonstrasjonene som nylig foregikk. Iraks kultur skiller seg fra andre land i Midtøsten; den er mer utsatt for rykter og manipulerte mobber. I dag overtar irakerne gatene med en agenda: å endre alt og alle. Moqtada al-Sadr og andre regionale og internasjonale aktører (hovedsakelig USA og De forente arabiske emirater) søker å manipulere denne protestbevegelsen. Hvor er landet på vei? Hvilke roller vil USA og Iran spille i Iraks fremtid?
Både USA og Iran søker en vennligsinnet regjering i Bagdad som ikke vil true deres strategiske planer i Midtøsten. USA vil ikke ha irakisk demokrati. President Donald Trump, som spøkefullt kaller Egypts al-Sisi sin “favorittdiktator”, vil være fornøyd med et sympatisk autoritært regime i Bagdad. USA vil gjerne se Bagdad oppføre seg like underdanig som Erbil i irakiske Kurdistan, som fungerer som en permanent base for amerikanske tropper, amerikanske investorer og er også vennlige overfor Israel. Irans mål er å bryte USAs sanksjoner, opprettholde kvasi-statlige aktører i Irak i harmoni med iransk ideologi i tilfelle regjeringen i Bagdad blir fiendtlig, og til slutt se amerikanske styrker forlate Irak.
Den irakiske befolkningen har en annen agenda. Til tross for det skjøre, men demokratisk valgte parlamentet og regjeringen i landet, gikk hundretusener av demonstranter ut i gatene i mange byer, hovedsakelig, men ikke utelukkende sjia-majoritetsbyer. Demonstrantene krever ikke en endring i det demokratiske systemet, men slutt på regjeringens dårlige forvaltning av landet, at korrupte politikere blir arrestert, innføring av et nytt valgsystem som lar folk velge ledere direkte i stedet for fra de store politiske partiene, nye jobbmuligheter og dyptgripende konstitusjonelle reformer.
Den brutale responsen fra sikkerhetsstyrkene etterlot seg over 432 drepte og tusenvis av sårede. «Caretaker»-statsministeren Adel Abdel Mahdi – hvis fratredelse ble godtatt av parlamentet sist søndag – er ansvarlig for angrepene på de mange ungguttene i gatene. Som sjef for sikkerhetsstyrkene hadde han bedt sine militære befal om å forhindre sperring av hovedveier, avslutte angrepene på offisielle institusjoner og politistasjoner fra noen demonstranter, og om å anholde demonstranter. Hans ordre ble utført slik de ble forstått av den militære kommandoen. Etter å ha sett resultatene ba han imidlertid om at befalene han sendte for å stoppe uroen skulle bli satt for krigsdomstoler (for eksempel brigadegeneral Jamil al-Shim’ari og general Mohammad Zidan i Dhi-Qar-provinsen). Det fikk både gatene til å surne og økte mistilliten fra sikkerhetsoffiserer som følte seg ubeskyttet mens de oppfyller kommandantens ordre. Selv om Abdel Mahdi var nær Marjaiya-rådet, trengte han å betale prisen for at han ikke klarte å styre protestene og de trege reformene for å imøtekomme kravene fra gatas parlament.
USA var alltid fjerne for Abdel Mahdi: selv om amerikanerne dro til Erbil, nektet president Trump og hans visepresident Mike Pence å dra til Bagdad for å møte den irakiske statsministeren og presidenten da de angivelig besøkte Irak, av “sikkerhetsmessige årsaker”. Både Trump og Pence landet på en militærbase kontrollert av amerikanske styrker i Ain al-Assad, Anbar-provinsen. Disse samme føringene gjaldt tydeligvis ikke da den amerikanske forsvarsministeren, Mark Esper, besøkte Bagdad forrige måned.
Meldingen ble mottatt i Bagdad. USAs holdning blir oppfattet som et svar på flere av Abdel Mahdis handlinger. Disse handlingene inkluderer: hans anklager mot Israel for landets angrep på flere mål i Irak; han signerte kontrakter med flere milliarder kroner med Kina; hans beslutning om å åpne grensen mot Syria ved Al-Qaim; hans avslag på å innføre amerikanske sanksjoner mot Iran; og til slutt: at han avviste å oppløse de irakiske sikkerhetsstyrkene som ble kjent under navnet Hashd al-Shaabi, de populære mobiliseringsstyrkene som ble opprettet i 2014 for å beseire den “islamske statens” terroristgruppe.
Iran har gjort alvorlige feil i Irak. Brigadegeneral Qassem Soleimani, ansvarlig for Irans forhold til Irak, har ikke stoppet sin støtte til flere grupper som opererer utenfor regjeringens kontroll. Soleimani blir kritisert selv av sine nærmeste støttespillere i Irak for hans hjelp og vanstyre overfor ikke-statlige aktører. I følge godt posisjonerte kilder i Najaf provoserer noen grupper Marjaiya-rådet og opptrer som banditter i mange områder. Iran har et utmerket forhold til Irak som stat og trenger derfor ikke uavhengige aktører i Irak som Hezbollah i Libanon. PMU, som spilte en nøkkelrolle i nederlaget til ISIS i Irak, er allerede integrert i Iraks hær. Etterlignelse av en bevegelse som libanesiske Hizbollah er ikke mulig i Mesopotamia på grunn av forskjellige omstendigheter, kulturelle forskjeller (selv om begge er sjia) og geopolitiske forskjeller.
Marjaiyarådet i Najaf krevde en grunnlov fra det irakiske parlamentet under den første amerikanske okkupasjonen av Irak; USA ønsket å utsette formuleringen av en grunnlov. Etter å ha spilt en vesentlig rolle i dannelsen av “United Iraqi Alliance” (555) under parlamentsvalget i 2005, sendte Stor-Ayatollah Sistani en utsending for å føre tilsyn med parlamentets oppførsel, men klarte ikke å utvikle en MP-koalisjon som ville vise seg lojal i det lange løp; Sayyed Sistanis utsending ble faktisk angrepet av hans egne politiske partnere.
På det tidspunktet trakk Marjaiya seg fra parlamentarisk politikk, etter å ha innsett korrupsjonen og inkompetansen til irakiske politikere. “Hvor får vi en kvalifisert leder?” Sayyed Sistani spurte meg om dette opp gjennom årene underveis, og etter dannelsen av hver irakisk regjering. Marjaiya var klar over ikke bare lederskapets inkompetanse, men også kontrollerende innflytelse fra de store politiske gruppene (Sadr-tilhengerne, Badr, Da’wa, Al-hakim og Fadilah) og fordelingen av mektige posisjoner seg imellom.
Sayyed Sistani ba Abdel Mahdi om å trekke seg for de mange ofrene som falt i de siste dagene av protestene, for den langsomme reaksjonen fra regjeringen på grunn av de store politiske partienes manglende samarbeid med statsministeren, og i frykt for å bli angrepet selv hvis han ikke tok demonstrantenes side. Sayyed Sistani antydet gjentatte ganger nødvendigheten av å holde Iran, USA og regionale land (Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater) borte fra Irak. Til tross for hans tilsynelatende prestisje, lytter ikke irakiske politikere, hovedsakelig sjiapolitikere, alltid til Stor-Ayatollahens-ønsker. De gjør det bare når det passer dem.
Irak er ikke et land under USA eller iransk kontroll. Når en statsminister prøver å flytte balansen mot den ene eller den andre siden, er det vanskelig for ham å styre. Irak er i hendene på folket nå. Landet er sterkere enn noen gang til tross for uro i mange byer som gir inntrykk av smittsomt spredning av kaos og ISIS har benyttet anledningen til å angripe Hashd al-Sha’bis sikkerhetsstyrker i Salahoddine og Dyala. Å utnevne en ny statsminister kan imidlertid ikke være nok og ingen lett oppgave, og heller ingen garanti for å roe ned demonstrantene. Den største koalisjonen må nominere den nye lederen for landet der alle store politiske partier må være ansvarlige for deres forestående valg. Når den nye statsministeren er utnevnt, forventes den å vare i mer enn ett år før det arrangeres et nytt valg med endringer av grunnloven. Vil demonstrantene vente?
This article is translated free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.
Copyright © https://ejmagnier.com, 2019
You must be logged in to post a comment.