Iran er klar til å angripe igjen: Vil de amerikanske styrkene trekke seg fra Irak?

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Irak forbereder seg på demonstrasjoner med en million demonstranter, utkalt av den irakiske sjia-lederen Sayyed Moqtada al-Sadr, som en demonstrasjon på solidaritet blant irakere som insisterer på umiddelbar tilbaketrekking av den USA-ledede koalisjonen og alle utenlandske styrker som er stasjonert i landet. Forberedelser er gjort for at sivile, familier, militsmedlemmer og væpnede ledsagere av sjefen for de populære mobiliseringsstyrkene (PMF) Abu Mahdi al-Muhandes skal marsjere i gatene for å sende en melding til utenlandske styrker under utenlandsk kommando. Dette er et fredelig budskap, det første i sitt slag. Det er imidlertid usannsynlig at påfølgende meldinger vil være veldig fredelige. Vil den USA-ledede koalisjonen la Irak være i fred?

I følge en høytstående offiser innen “Motstandsaksen” har “Iran sverget å hevne sine offiserer som ble drept på flyplassen i Bagdad. Dette er generalmajor Qassem Soleimani og hans ledsagere brigadegeneral Hossein PourJafari, oberst Shahroud Mozaffarinia, major Hadi Taremi og kaptein Vahid Zamanian. Dette angrepet var et skikkelig slag i trynet. Iran forventet ikke at USA skulle erklære åpen krig mens president Donald Trump var i ferd med å starte sin valgkamp. Iran forutså ikke USAs feilvurdering av konsekvensene av en slik krigshandling. Nå har Iran gjort rede for situasjonen, kommet til rette med tapene sine og forbereder seg på å sikre at drapene på deres offiserer vil bli husket i USA i mange år.”

Hvilke alternativer er tilgjengelige for amerikanske styrker i Irak? Hvordan vil irakerne håndtere disse styrkene, som snart blir betraktet som en okkupasjonsmakt, og dermed legitimere væpnede motstandsangrep mot USA? Forbereder Iran seg på en “krig via sine allierte”?

Alternativene er faktisk enkle: Enten forblir amerikanske styrker i Irak og kommer under angrep – eller de forlater landet permanent. De amerikanske styrkene kan ikke oppholde seg i områder under sjia-kontroll. Det kan være mulig å administrere et kort opphold i den vestlige al-Anbar-ørkenen, nær den syriske grensen, eller få en avmarsj til irakiske Kurdistan til å fungere.

Amerikanske baser i Kurdistan er ikke isolerte fra potensielle iranske represalier. Den iranske bombingen av Ayn al-Assad og den amerikanske basen i Erbil var en melding til Trump om at ingen base i Irak er sikker. Iran har venner og allierte i irakiske Kurdistan og kan gjøre situasjonen for amerikanske styrker svært vanskelig.

Ethvert amerikansk forsøk på å splitte Kurdistan fra Bagdad vil bli møtt med harde tyrkiske og iranske reaksjoner. Det vil også tvinge Bagdad til å stoppe sin økonomiske støtte til regionen, noe som vil ha innvirkning siden oljerike Kirkuk er under kontroll av irakiske regjeringsstyrker og ikke lenger er en del av den irakiske regionen Kurdistan.

Alle militærbaser i Irak er okkuperte av to forskjellige styrker samtidig: den ene delen er under irakiske styrkers kontroll, og den andre delen under amerikansk kontroll. Den irakiske statsministeren vil ikke ha noe annet valg enn å beordre tilbaketrekking av alle irakiske styrker fra baser der amerikanske styrker er forlagt, når de amerikanske styrkene formelt er utpekt som en okkupasjonsstyrke og nekter å trekke seg. Dette vil gjøre det mulig for den irakiske motstandsbevegelsen å angripe basene uten å risikere irakiske tap.

Videre er det nå blitt for farlig for USA å gjennomføre militære treningsprogrammer. Amerikanske styrker kan angripes under treningsøkter av irakere som vil at disse styrkene skal forlate landet. Vennene til brigadene 45 og 46, de to brigadene som ble angrepet av USA på de syrisk-irakiske grensene, og de som er trofaste mot deres kommandør Abu Mahdi, vil vente på den første tilgjengelige muligheten til å slå til USAs servicepersonell.

Dessuten kan ikke noe amerikansk oljeselskap bli i Irak: Amerikansk personell risikerer å bli myke mål for kidnapping eller drapshandlinger fra lokale irakere. Ingen styrke kan beskytte de amerikanske selskapene, og Irak vil ikke ha tungt for å la Kina (kineserne har allerede uttrykt sin beredskap til å erstatte utenlandske selskaper som er villige til å forlate landet) ta deres plass. Konsekvensene av målrettede attentat vil være alvorlig for USA generelt.

Iran har levert presisjonsraketter til irakerne, som er ivrige etter å hevne sin drepte øverstkommanderende Abu Mahdi al-Muhandes ved å bortvise USA fra Mesopotamia. Iran vil gjerne levere de nødvendige presisjonsmissiler for å fylle opp irakiske lager og se antall amerikanske skader øke rett før USAs kommende valgkamp. Det er lite håp for Trump om å avslutte årene som president uten amerikansk havari i Irak og Syria.

I Syria er amerikanske styrker til stede rundt oljefeltene, men uten noen reell fordel for USA. Trump sa at han “ikke trenger oljen fra Midt-Østen”, idet han hevdet at hans beslutning om å bli værende er knyttet til et annet mål: å glede Israel.

Israel drar fordel av USAs tilstedeværelse i al-Tanf og i det nordøstlige Syria for å angripe mål i Syria ved å krenke det irakiske luftrommet. Israel gjemmer seg bak USAs nærvær for å skremme Iran og landets allierte, og avskrekke dem fra å gjengjelde for de hundrevis av angrep som ble utført i løpet av det siste årene. Trump vil finne det svært vanskelig å rettferdiggjøre amerikanske personellskader på grunn av okkupasjonen av syriske oljeområder. Den amerikanske tilstedeværelsen representerer en legitim grunn for syrerne og deres allierte til å slå tilbake på okkupasjonsstyrkene som med tvang erobrer syrisk olje og ikke lenger kjemper mot ISIS.

Ethvert forsøk på å mobilisere i gatene med protester og brenning av kontorer og statlige institusjoner vil ikke lenger bli tatt lett på av den irakiske Motstandsaksen, hvis det finnes bevis for USAs engasjement bak kulissene (noe som er tilfelle).

Sayyed Moqtada al-Sadr har tatt ledelsen i motstanden mot USAs tilstedeværelse i Irak. Han er nå anerkjent som leder av denne motstanden, og samler under sine vinger alle grupper som kjempet mot ISIS i Irak og i Syria. Dette er en passende posisjon for Sayyed Moqtada så lenge han fyller denne rollen og opprettholder den.

Sadrist-tilhengere kan lett skape store problemer for de amerikanske styrkene. Moqtada al-Sadrs lange erfaring med å bekjempe USA er ikke ukjent for Washington. Hvis han nøler, vil andre ledere dukke opp. Iraks allierte innen “Motstandsaksen” er også tilstede i Irak, klare til å bistå. Det vil ikke gå lang tid før USA innser konsekvensene det vil få å ha provosert med sine kriminelle attentat og brudd på Iraks suverenitet, og sin virtuelle krigserklæring mot Iran.

Kortene ligger nå på bordet. Trump og Iran kjemper en ikke-erklært krig. De amerikanske styrkene på bakken er veldig godt kjente for Iran og Irans allierte, der de kan bevege seg mer fritt enn amerikanske styrker. Irak først, og Syria i annen rekke er de valgte slagmarkene.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com  2020

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.