Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
For mer enn førti dager siden myrdet en amerikansk drone generalmajor Qassem Soleimani, leder for den iranske revolusjonsgarden (IRGC) – Quds-Brigaden og leder for “Mostandsaksen”. Han ble drept etter midnatt på flyplassen i Bagdad mellom andre og tredje januar sammen med sine allierte kamerater. Har “motstandsaksen” blitt svekket av dette, og hva har den oppnådd siden den gang?
På den syriske fronten, med en enestående framgang, frigjorde den syriske hæren sammen med sine allierte fra Zoul-fi-Qar-brigaden og andre partnere Damaskus-Aleppo-veiens 432 km for første gang siden 2012. Den utvidet sikkerhetsomkretsen på byens vestre flanke. De strategiske byene Saraqeb, Rashedeen og Khan al-Asal er blitt frigjort sammen med høydedraget El-Eiss, et sted som generalmajor Soleimani alltid ønsket å frigjøre. Hizbollah mistet 23 soldater som er gravlagt der, og ønsker å bringe dem hjem igjen.
Med den russiske kommandoen sitter “Motstandsaksen” i et operasjonsrom i Aleppo som koordinerer med andre i Damaskus og Hmaymeem. Disse styrer fremgangen i kampen mot jihadistene og tilbyr nødvendig etterretning og luftstøtte. Den syriske hæren greide å skape en enorm buffersone langs M5-veien (Damaskus-Aleppo) som Tyrkia hadde lovet – men ikke lyktes – å sikre siden oktober 2018. Disse fremskrittene indikerer en strategisk rute som er avhengig av mål og ingen spesifikke ledere. Målet i Syria, et essensielt medlem av “motstandsaksen”, er å frigjøre hele landet, uansett hvilke ledere som blir drept på veien. Mange prominente syriske generaler er drept i løpet av disse ni årene av krig, men Syria er fortsatt frigjort.
Iran og Russland snakker med Tyrkia for å opprettholde dialogen med Syria, til tross for konsekvensene av den pågående kampen. Tapet av generalmajor Soleimani vil ikke endre deres mål.
I Irak kunne ikke generalmajor Soleimani ha drømt om en politisk beslutning om å be USA og alle utenlandske styrker om å forlate landet. Dette er en viktig avgjørelse Irak har tatt, og omgjort den juridiske statusen til de amerikanske styrkene til en okkupasjonsmakt når man er enige om avgangsplanen, men den ikke overholdes.
Irak må beholde et lite antall NATO-tropper i landet med det formål å trene og sikre reservedeler, fordi Irak kjøpte mange våpen fra NATO-land. Regjeringen i Bagdad kan imidlertid ikke tilby noen sikkerhet for disse Nato-offiserene, på grunn av det utbredte hatet som USA skapte etter at den høytstående og populære irakiske sjefen, Abu Mahdi al-Muhandes, ble drept i USAs ulovlige attentatangrep på Bagdad flyplass. Den nyvalgte statsministeren forventes å danne en regjering med en plan for USA-avgang øverst på dagsorden.
Dessuten har den irakiske motstanden aldri hatt en enkelt leder i Iraks historie siden okkupasjonen i 2003. Moqtada al-Sadrs oppfordring om å demonstrere på gatene mot USA har brakt ham stor popularitet. Til tross for den første uenigheten fra Nuri al-Maliki og Sayyed Ammar al-Hakim, aksepterte al-Sadr valget av Allawi som statsminister. Moqtada al-Sadr var en kilde til bekymring da generalmajor Soleimani levde. Den iranske generalen var ikke enig i Moqtadas kontinuerlige endringer av politisk stilling. Dessuten var Sadrist-lederen imot Hashd al-Shaabi, selv om han har en brigade på egenhånd, 313-brigaden, og ba om nedrustning av alle irakiske grupper som tilhører “Motstandsaksen”. Moqtada jobber nå side om side med disse gruppene, noe generalmajor Soleimani ikke klarte å oppnå.
I Libanon er det dannet en ny regjering under Hassan Diab, uten USAs nærmeste allierte i Libanon. «Motstandsaksen» klarte å presse frem regjeringsdannelsen og støttet Diab i å løse mange problemer på hans vei til å danne den faktiske regjeringen. Diab godtok forslag fra «Motstandaksen» når han dannet sin regjering, og garanterte legitimiteten til Hizbollah for å forsvare landet mot utenlandsk aggresjon.
Det libanesiske parlamentet ga Diab tilliten han trengte for å begynne sitt mandat. «Motstandsaksen» klarte å forhindre et maktvakuum eller spredning av kaos i Libanon. I dag kontakter mange land statsministeren for å støtte ham i hans vanskelige oppgave med å bringe landet ut av sin verste økonomiske krise siden uavhengigheten i 1945. I Libanon i dag fortsetter Hizbollah-militanter å motta sin fulle lønn, i amerikanske dollar, til tross for ” maksimalt press ”mot Iran og sanksjonene mot Hizbollah.
I Palestina ble partene forent mot “århundrets avtale” presentert av den amerikanske administrasjonen. Alle avviste den, inkludert president Mahmoud Abbas, som i realiteten har avsluttet Oslo-avtalen og alle former for sikkerhetssamarbeid med Israel og USA. Palestinere fra alle samfunnslag insisterer på deres rett til å vende hjem og avviste “avtalen” som tar bort alle ferskvannsressurser, tilgang til Dødehavet og 30% av land på Vestbredden. Det var sjelden å se lignende enhet blant alle palestinske grupper opp mot én enkelt sak.
I Afghanistan anerkjente USA den uvanlige aktiviteten til Taliban siden begynnelsen av året. General Franck McKenzie, sjef for alle amerikanske styrker i Midtøsten, erkjente at “det har vært en økning i iransk aktivitet i Afghanistan som utgjør en risiko for amerikanske og koalisjonstropper der. Iran ser kanskje en mulighet til å ramme oss og koalisjon her gjennom deres stedfortredere ”. McKenzie hevdet å se en “bekymringsfull trend med ondartet iransk innblanding”.
Taliban skjøt ned et amerikansk fly brukt av CIA. Pentagon erkjenner dødsfallene til to offiserer om bord, men avstår fra å dele tilleggsinformasjon.
I Yemen avslørte talspersonen for de Jemen-væpnede styrkene, general Yahya Saree, detaljer om den mest vågale militære operasjonen mot den Saudi-ledede koalisjonen i Naham, Ma’reb under navnet “Buniyan al-Marsus”. Han hevdet at 17 brigader ble angrepet og de jemenittiske styrkene klarte å gjenerobre et stort område i provinsen. Dessuten utvikler Yemen sine militære evne mer enn noen gang, og rammer dybden i Saudi-Arabia og landets oljeressurser.
Framgangen til “motstandsaksen” virker ustoppelig til tross for attentatet mot generalmajor Soleimani. Fødselen av en ny motstand nordøst i Syria, i al Hasaka-provinsen, indikerer en spontan ny tilnærming som “motstandsaksen” kan bygge videre på. Den fruktbare jorden i landsbyen Khirbet Ammo fremmet en ny bølge av motstand i et nytt område, mot amerikanske okkupasjonsstyrker som har som mål å stjele syrisk olje, slik president Donald Trump kunngjorde. Ubevæpnede menn sto mot en fullt bevæpnet amerikansk konvoi, og ba dem om ikke å vende tilbake. Dette er en mentalitet og et mål som har blitt dyrket opp gjennom årene og har blitt robust blant medlemmene i “Motstandsaksen”.
Disse hendelsene viser at individuelle ledere er irrelevante; de beste lederne vet at de vil bli drept på denne måten. Martyren Qassem Soleimani oppnår enda mer enn generalmajoren gjorde.
Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.
Copyright © https://ejmagnier.com 2020
You must be logged in to post a comment.