Israel bombet Syria nok en gang. Hvor lenge kan dette foregå?

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Den syriske presidenten Bashar al-Assad og Russland mener krigen mot terror er overodnet alle israelske provokasjoner. Syria og Russland ønsker nødvendigvis å unngå en ‘krig mellom kriger’, et begrep som Israel bruker for å snike seg inn og treffe et fiendemål som ikke er tilstrekkelig viktig til å utløse en helt krig. Å bekjempe jihadister på Aleppo-Idlibfronten er langt mer kritisk for Syria enn å svare på israelske angrep på den syriske hærens militære kapasitet og ødeleggelse av syriske militære lagre. Israels militære overkommando forstår Syrias prioriteringer og drar nytte av situasjonen. Israel har utført hundrevis av angrep i Syria på forskjellige mål i forskjellige syriske byer, uten å endre balansen mellom krefter og kapasitet. Men å stoppe Israels arrogante brudd på syrisk suverenitet vil bli en enkel oppgave når Damaskus etterhvert er klar til å rette våpnene mot Israel.

Til tross for over 400 israelske angrep på Syria siden begynnelsen av krigen i 2011, har den syriske hæren nå frigjort det meste av Syria, med unntak av nordlige deler, okkupert av tyrkiske og amerikanske styrker. Den syriske hæren har forflyttet seg nordover og banket på portene til Idlib i en måned. Israelske angrep har ikke undergravd den syriske hæren, som har vist sin slagkraft i harde kamper ved Ghouta (øst for Damaskus), i Deir-ezzour (nord-øst) og i nord, og ryddet en stor sikkerhetsomkrets rundt Aleppo.

IDF-doktrinen består i fordypning og studier av militære anliggender, men er ikke avhengig av erfaring fra slagmarken. Iran og dets allierte er sterkt avhengige av erfaring, utdanning, trening og kreativ fornyelse av deres militære lære.

I kamp etter kamp har den syriske hæren utnyttet sin kamperfaring, åpenbare overlegenhet på slagmarken, intens ildkraft som rydder veien for infanteriet før ethvert angrep, effektiv militær planlegging, bruk av avansert militært utstyr og dyktig koordinering med sine partnere og den russiske hæren. Den syriske hæren og de syriske allierte har beseiret IS i de fleste deler av Syria. Bare i nordøst spilte amerikanske styrker en rolle i å beseire ISIS; USA tillot ikke Damaskus sine styrker å krysse Eufratelven.

Den syriske hæren beseiret også al-Qaida og jihadistgruppens mange veltrente, velutstyrte og ideologisk motiverte fremmedkrigere, og alle de andre jihadistgruppene som kjemper under forskjellige navn, blandet med lokale syrere (Hayat Tahrir al-Sham, Ansar al-Sharia, Ahrar al-Sham et al.). De amerikanske styrkene deltok ikke i noen kamp mot al-Qaida og de andre jihadistgruppene i Syria, men begrenset seg til målrettede attentat via droner. Det ble overlatt til den syriske hæren og allierte å eliminere al-Qaida og gruppens jihadistiske allierte i Syria.

Israel har aldri kjempet langvarige kriger, mens Syria, Iran og Hizbollah har gjennomlevd mange år med krig, og konfrontert alle slags fiender ved bruk av forskjellig taktikk. Syria, Iran og deres allierte har kjempet i fjellet, åpne områder, drevet urban krigføring, gjennomført spesialoperasjoner bak fiendens linjer – og konfrontert mer enn en fiende om gangen. Denne erfaringen er uvurderlig og uten sidestykke.

Iran brakte ballonger og krysserraketter til Syria og overførte teknologien for å produsere dem lokalt. Israel mener de har ødelagt mange av disse presisjonsmissilene, noe som er sannsynlig. Men Israel klarte ikke å frata Syria alle landets presisjonsraketter, de har kun ødelagt utskiftbare raketter og væpnede droner.

Den israelske militære doktrinen er hovedsakelig avhengig av et luftvåpen, som demonstrerte begrenset effektivitet i den siste israelske krigen mot Libanon i 2006. Men det er lett å motvirke det israelske luftforsvaret: ifølge en høytstående kilde innen «Motstandsaksen» kan en enkel stridsregel (ROE) sette det israelske luftforsvaret på bakken for alltid. Etter et israelsk luftangrep vil Syria og landets allierte møte angrepet, med tiden, med presisjonsmissiler og krysserraketter med høyeksplosive stridshoder, nok til å skremme Israel og skape en balanse mellom rakettoppskyting og luftangrep.

Den pensjonerte generalmajoren Amos Yaldin, direktør for INSS, har uttalt i sin årlige vurdering at sannsynligheten for krig øker. Men “motstandsaksen” mener krig er svært usannsynlig fordi alle parter er godt bevæpnede og kan skade hverandre betydelig. Israel innenlandsfronter er skjøre og er ikke vant til massiv bombing fra langdistanseraketter med over 700 kg sprengstoff, og krysserraketter som treffer flere utvalgte mål med høy presisjon. Selv om presisjonsraketter reduserer sivile tap ved avfyring mot militære mål, kan de om nødvendig skytes mot høysensitive mål. Israel har ikke lenger eksklusiviteten til å skade nabolandene. For øyeblikket drar Israel fordel av Syrias konsentrasjon av den militære innsatsen mot jihadister, ved å bombe Syria uten å lide under betydelig gjengjeldelse. Når tiden er inne og den syriske nordfronten er frigjort, vil den syriske gjengjeldelsen komme.

Den russiske tilstedeværelsen i Levanten vil med stor sannsynlighet stoppe enhver mulighet for at konflikten blir en storkrig i regionen. President Putin er ikke den samme som president Dimitry Medvedev, som i 2011 ga NATO en fri hånd til å ødelegge Libya. Israel og Russland har gode relasjoner, men Russland vil ikke tillate en israelsk-syrisk krig å ødelegge planene de har om å stabilisere regionen.

Russland har allerede lidd under israelske angrep og beskyldt Tel Aviv for å ha skutt ned sitt Ilyushin IL-20 overvåkningsfly med 15 offiserer ombord i september 2018. Som svar forsynte Russland Syria med S-300-raketter. Nyere rapporter indikerer dessuten at russiske Su-35-er har forfulgt israelske jagerfly og tvunget dem til å forlate det syriske luftrommet.

Det ble oppnådd en avtale mellom Israel og Russland der ingen israelske jetfly ville krenke det syriske luftrommet, med fare for å bli nedskutt. Russland har kontroll over hele luftrommet over Syria med unntak av øst for Eufratelven. Dette er grunnen til at Israel måtte krenke det irakiske luftrommet da det bombet mål (Althiyas Military airbase, også kjent som T4) øst for Homs under dekke av de amerikanske militærbaseene i Irak, og det okkuperte nord-østlige Syria. Ellers bomber det israelske flyvåpenet mål i Syria når de flyr over de okkuperte Golanhøydene eller Libanon. Dessuten krever Russland at Israel informerer på forhånd om ethvert angrep på Syria, for å unngå å bli fanget i kryssild, samt advare sine partnere i Syria for å avverge alvorlig skade og fjerne sensitive våpen fra lagrene.

Iran bevæpner kontinuerlig Syria og landets allierte i Levanten. Israel er oppmerksom på dette og kan gjøre veldig lite for å stoppe det. Israel er også klar over at angrepene mot Syria vil komme til ende når Syria frigjør sitt territorium. Det er til Israels fordel å avslutte sitt valgkamp-show ved å bombe slike ikke-strategiske mål. Den iranske tilstedeværelsen i Syria er et faktum som verken USA, Russland eller Israel kan endre. Syria trenger et land som Iran for å stå imot USAs hegemoni og forsvare landet når det er nødvendig. Iran har uttrykt sitt tette forhold til Syria gjennom de ni krigsårene, og vist sin beredskap til å stå opp mot USA når det trengs, som i rakettangrepet på den amerikanske militærbasen i Ayn al-Assad. Tiden vil komme da Israel ikke lenger vil kunne bruke sine luft-, sjø- og infanteristyrker fritt overfor Syria. Presisjonsraketter har endret maktbalansen markant og innført radikalt nye stridsregler.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com  2020