Mohammad Allawi har falt, og utsiktene for en ny statsminister i Irak er ikke gode

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Den utpekte statsministerkandidaten Mohammad Allawi har falt på grunn av mangelen på parlamentarisk beslutningsdyktighet. Valget av den nye regjeringen, hans vanstyre i håndteringen av forskjellige politiske partier og hans nedlatende holdning, spesielt mot sunnier og kurdere, førte til at han kun fikk støtte fra 108 parlamentsmedlemmer i parlamentet sist søndag. Han trengte 165 av 329 parlamentsmedlemmer.

Allawis største feil var å regne med støtten fra Sayyed Moqtada al-Sadr, som hadde nominert ham i utgangspunktet. Moqtadas støtte gjorde Allawi overmodig; han klarte ikke å forhandle med andre politiske partier, og trodde Moqtadas støtte ville være nok til at han kunne styre. Sayyed Moqtada fikk virkelig ledelse av de irakiske gruppene etter USAs drone-attentat mot den iranske brigadegeneral Qassem Soleimani og den irakiske sjefen Abu Mahdi al-Muhandes og deres ledsagere. Den iranske og irakiske ledelsen erkjente Moqtadas ledelse i det øyeblikket for å forene Iraks sjiaer. Det var Moqtada som valgte Allawi, og de fleste sjia-grupper godtok valget den gangen.

På den tiden kokte den irakiske gaten og reiste seg mot korrupsjon, vanstyre og politiske ledere som delte makten seg imellom, og demonstrerte også mot mangelen på jobbmuligheter og dårlige offentlige tjenester. Sayyed Moqtada ble med i mengden og prøvde å adoptere gateprotestbevegelsen som om han hadde vært dens leder og initiativtager.

Virkeligheten er annerledes. Tidligere, da Nuri al-Maliki, Haidar Abadi og Adel Abdel Mahdi, styrte Irak, var Sayyed Moqtadas favoritthobby å oppfordre en million menn til å protestere på hans foretrukne beliggenhet, den grønne sonen i Bagdad. Moqtada ønsket å vise frem sin offentlige støtte både til statsministeren, utenlandske delegasjoner og regjeringens hovedkvarter. Moqtada spilte jevnlig dette spillet, særlig under forrige valg, da professor Sheikh Ali Smeism, en av Sadrist-lederne, styrte Moqtadas valgkamp. På den tiden var han i stand til å tiltrekke seg støtte fra mange grupper for å sikre 53 parlamentsmedlemmer i parlamentet.

Under Adel Abdul Mahdis presidentskap for Ministerrådet, håpet Marjaiyaen i Najaf at Moqtada al-Sadr ville la den nye statsministeren styre uten større protester i den grønne sonen i minst ett år. Sayyed Moqtada brøt løftet etter noen måneder og ba om demonstrasjoner mot Abdel Mahdi i den grønne sonen. Imidlertid har slike maktdemonstrasjoner nå slått tilbake på Muqtada. Han er nå selv en del av systemet og innehar det største antall varamedlemmer, ministre, daglige ledere og ambassadører. Derfor er folket på gaten ikke lenger under Moqtadas kontroll og krever at alle politiske ledere slutter å pålegge regjeringen deres vilje, og deler makten seg imellom.

Moqtada al-Sadr og hans gruppe – kalt “de blå hattene” – drev både angrep på demonstrantene og “beskyttet” dem samtidig. Ingen i Irak foruten Sayyed Muqtada våger å demonstrere foran offentlige bygg, eller å stå opp imot de store og mektige sjiamuslimske partiene. Dette er ikke fordi han har den mest innflytelsesrike organisasjonen, men fordi han ikke er hemmet av religiøse eller nasjonale hensyn som andre sjia-partier. Dette er grunnen til at alle grupper prøvde å unngå sammenstøt med Sayyed Moqtada i det første året etter den amerikanske okkupasjonen av Irak. Situasjonen har endret seg i dag, ettersom mange sjia-grupper er godt utstyrt og bevæpnet. Likevel foretrekker de å ikke kollidere med Moqtada, selv om han ikke lenger er så fryktet som han var før. Irakere kaller ham “surferen.”

Da generalmajor Soleimani (som ikke hadde gode forbindelser med den flyktige Moqtada) ble drept, fikk den iranske ledelsen Moqtada til å tro at han var “Rahbar” (leder) i Irak for å stabilisere hans inkonsekvente humør. Moqtada var rask med å foreslå Muhammad Allawi til å lede regjeringen. De fleste sjiamuslimske partiene gikk med på å støtte Allawi. Imidlertid startet problemene da Allawi ikke klarte å rådføre seg med hovedpartiene (sunnimuslimer og kurdere) i samlingen av kabinettet. Han ignorerte også andre sjiamuslimske organisasjoner i erobringskoalisjonen (Al-Fateh) fordi Hadi al-Amiri hadde lovet Allawi absolutt støtte.

Allawi ignorerte det faktum at Al-Sadr har mistet mye av sin prestisje og at mennesker og grupper ikke lenger er redd for å møte ham eller å være uenige med ham. På samme måte kontrollerer ikke Al-Amiri Al-Fateh (heller ikke Badr-organisasjonen). Al-Amiri er ærespresident, delvis respektert for historien om hans kamp mot Saddam Hussein.

Ved å sikre støtte fra al-Ameri og al-Sadr antok Allawi feilaktig at han ikke lenger trengte noen andre. Sadr sa til Allawi at han ville bringe alle representanter til parlamentet med makt, for å gi ham legitimitet. Allawi ignorerte forespørsler fra sunnimuslimske og kurdiske partier og behandlet dem nedlatende. Han har også provosert Nuri Al-Maliki, Faleh Al-Fayyad og andre sjiamuslimske partier.

Allawi presenterte sin regjering for alle uten å konsultere eller kommunisere med andre politiske partier, og dermed mistet han politisk støtte. Allawi ignorerte demonstrantene, som ønsker seg yngre ministre som forstår deres situasjon og ikke er bosatt utenfor Irak. Muqtada rir aldri på en tapende hest, selv om han har valgt den. Med støtte fra bare to personer (Al-Amri og Al-Sadr), klarte ikke Allawi å oppnå en enighet selv blant shiaene.

I dag har jakten på en ny kandidat begynt. Navn som Abdel-Wahab Al-Saadi nevnes. Han fikk stor popularitet under sin kamp i spissen for “Golden Division” mot IS, under frigjøringen av Irak. Al-Saadi har imidlertid ingen sjanse fordi han er hærens mann, og irakiske politikere har lovet å ikke støtte noen kandidater med militær bakgrunn som statsminister.

Andre navn som Mustafa al-Kazimi (etterretningssjef), Ahmed al-Asadi og Muhammad al-Daradji blir også foreslått, og dette er ikke slutten på listen. Men Moqtada Al-Sadr har ennå ikke nominert noen.

Når det gjelder Marjaiya i Najaf, vil den forbli taus, fordi det er sikkert at det ikke er håp om bedre styring så lenge kvoteprinsippet (som også tidligere har skjedd i libanesisk politikk) råder i irakisk politikk. Kravene fra gata kan ikke overvinne mentaliteten til de som er ved makten, de politiske partiene som kontrollerer Representantenes hus. Et tidlig parlamentsvalg ville være løsningen.

Det vil ikke være lett for Irak å oppnå politisk stabilitet. Det er mangel på enighet blant irakerne selv og en tilsynelatende mangel på besluttsomhet til å gjennomføre den vedtatte amerikanske tilbaketrekkingen fra landet. USA har bedt om en 14 måneders utsettelse for sin tilbaketrekning. Denne forespørselen ble avvist i påvente av dannelse av en ny regjering. President Barham Saleh har 15 dager på seg til å nominere en ny kandidat, fra og med i dag.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com  2020

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.