Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
Ingen land i verden vil trolig bli skånet og hvert land bortsett fra kanskje Kina, Sør-Korea og noen asiatiske land, venter på å nå “eksplosjons” -nivået, toppen som representerer den høyeste dødsraten for COVID-19 “, kjent som Coronavirus, hvoretter kurven for nye smittede begynner å gå nedover. Det er da verdenslederne må ta beslutningen for de fleste samfunn om å gjenvinne normaltilstanden, selv om viruset fortsatt vil være i omløp mange måneder fremover. Forholdsregler med høye sanitærstandarder og sosial distansering vil fremdeles anbefales, spesielt blant eldre og de mest sårbare, men økonomien må før eller senere gå tilbake til sitt normale forløp til tross for det enorme tapet av liv.
10. mars besøkte den kinesiske presidenten Xi Jinping byen Wuhan, i provinsen Hubei, sentrum av koronavirusutbruddet, og erklærte at situasjonen var under kontroll: “suksess er oppnådd i å stabilisere situasjonen og snu tidevannet i Hubei og Wuhan ”, sa han. Den kinesiske presidenten sa aldri at viruset var utryddet, men at COVID-19 var under kontroll. Kina har akseptert sine skader og vil være i stand til å håndtere strømmen av nye tilfeller og vil ikke lenger være utsatt for at en flom av alvorlige tilfeller må akuttbehandles på sykehus og overvelde det medisinsk personellet.
Det er faktisk dette som europeiske ledere må bestemme mellom mai måned (for noen virksomheter som er mest avgjørende for økonomien) og juni måned (for alle andre). Det vil avhenge av hvilke land som når eksplosjonsnivået for Coronavirus og når de begynne å flate ut og snu kurven, for å nå et mye lavere nivå på dusinvis av nye tilfeller per dag i stedet for de tusenvis og hundrevis som forekommer i USA og Europa akkurat nå.
Regjeringer har ikke råd til uopprettelig skade på sine innenlandske økonomier og vil måtte be om å komme tilbake til normal produktivitet. Befolkningen har ikke råd til å være hjemme i så mange ukers karantene. Dette er den perioden befolkningen opprinnelig ble pålagt i starten og som fornyes regelmessig til smittefaren er redusert.
Inntektstapene til familier og enkeltpersoner er så langt estimert til å være mellom 860 milliarder dollar og 3,4 billioner dollar over hele verden. Tapene for reiselivsbransjen er estimert til mellom 30 til 60 milliarder dollar. Tap av handel med varer og tjenester vil utgjøre 320 milliarder dollar per kvartal.
Mange mennesker er avhengige av deltidsinntekter og har lite sparepenger, og ble overrasket over denne pandemikrisen. Men samfunn kommer gjerne tilbake til å forholde seg til COVID-19 i hverdagen og leve med det. Årsaken er enkel: ingen medisiner vil være tilgjengelige før utgangen av dette året 2020. Derfor vil det ikke være noe poeng å innføre en endeløs karantene som varer til det er funnet en løsning for koronaviruset – særlig når de fleste forskere estimerer at mellom 80 % og 85% av befolkningen kan være smittet av COVID-19, men er enten uvitende eller bare viser milde symptomer. Disse har et immunsystem som er i stand til å bekjempe viruset og kan komme tilbake til å være produktive i sine respektive samfunn. Etter å ha møtt og behandlet tsunamien av tilfeller som har blitt intensivbehandlet, vil det medisinske personalet, etter at det har redusert antall tilfeller, kunne tilby medisinsk hjelp til nysmittede.
Eldre og unge og personer med kritisk sykehistorie (overvekt, hjerteinfarkt, kolesterol, lungeinfeksjoner, høyt blodtrykk og utilstrekkelig immunforsvar) vil fortsatt bli bedt om å minimere bevegelsene sine. Familiene og vennene deres vil også bli anbefalt å ta nødvendige forholdsregler når de møter hverandre og de som er utsatt for viruset for å unngå å være bidragsytere som overfører viruset til dem. Regjeringer vil ha tid til å tilby tilstrekkelige tester for hele befolkningen og forbedre sine helsetjenester, utstyr og beredskapslagre for å unngå overveldede sykehus i framtiden, og utmattelse av medisinsk personell (som er det som skjer i dag i mange land som når eksplosjonen av viruset spredte seg).
Fjernundervisning og arbeid hjemmefra vil bli videreutviklet: verden vil sannsynligvis bli utsatt for andre, fremtidige virus eller tilbakekomst av COVID-19 før en motgift blir funnet. Å innføre karantene med hvert nytt virus ville bety at befolkningen tilbringer svært mye tid hjemme: økonomien ville aldri kommet seg.
Under spredningen av pandemien erkjente folk at deres kjære døde, eller ville dø, og at lite kunne gjøres for å beseire dette ukjente viruset. På grunn av frykten for sitt eget liv ble folk også tvunget til å akseptere det faktum at deres nasjonale helsesystemer hadde sviktet dem, selv i de mest avanserte vestlige samfunn (Europa, Canada, Australia og USA) eller på hvilket som helst annet kontinent. Befolkningen opplevde å ikke kunne være til stede på begravelser for å sørge over sine slektninger og begrave dem – av frykt for sine egne liv. Og president Donald Trump mener at utsiktene til 200 000 døde amerikanere som følge av Coronavirus, vil tilsvare “en godt utført jobb” som en evaluering av hans og regjeringens innsats for å begrense pandemien.
Når stormen har avtatt, vil folk ønske å avhøre sine egne ledere om deres innsats og manglende planlegging for en epidemi. Samfunn vil kritisere årsaksforklaringene som ble gitt under pandemien utbredelse, hvorfor ikke nok tester ble gjort tilgjengelig for alle mennesker til raskt å forhindre forverring av alle enkelttilfeller. Det er riktig at ingen land var forberedt på en tsunami: tusenvis av tilfeller med svakt immunforsvar ble sendt samtidig til sykehus. Ingen sykehus i verden kunne dessuten skaffe nok senger til å imøtekomme titusenvis av tilfeller. Det var mangel på respiratorer for så mange pasienter og mange liv gikk dermed tapt.
Disse handikapene måtte aksepteres under utbruddet av viruset. Imidlertid må mange ledere bli holdt ansvarlige og til og med fratre når panikken går over. Det er uakseptabelt at utviklede land bruker hundrevis av milliarder av skattepenger på krigføring, fører krig utenlands eller sender tropper til utlandet, men ikke klarer å utstyre, opprettholde og drive sine nasjonale helsevesen på en effektiv måte. Denne “økonomiske strategien” gjør dem ansvarlige for tusenvis av pasientdødsfall.
Europa forventes ikke å bli oppsplittet, men viruset har skapt tilleggsskader på samholdet. En lekse ble lært av EU-land som Italia, som ikke lenger kan se på Kina og Russland som fiender. I øyeblikk av nød hastet disse landene til, inkludert Cuba, for å hjelpe Roma, selv om den italienske regjeringen hadde innført sanksjoner mot Moskva. Den “mektigste nasjonen”, USA, klarte ikke å oppfylle sin rolle og svarte ikke på behovene til sine antatte allierte på de europeiske kontinentet før veldig sent. Frankrike og Tyskland ventet i mange uker før de støttet Italia, landet som ble mest rammet nest etter Kina og ble stående alene i stormens øye når de var mest i nød. Den italienske presidenten Sergio Mattarella ba EU om å korrigere oppførselen sin før det skjedde uopprettelig skade på EU-institusjonen, fordi Italia måtte stå alene i møtet med det eksplosjonsartede pandemiutbruddet.
Kina og Russland kommer begge ut som vinnere. Selv om bare noen få italienere meldte seg for å heve det kinesiske flagget og senke det europeiske flagget, tilbyr ikke Kina seg selv som en erstatning for USAs hegemoni, men som en strategisk partner. Russland siktet også, som Kina, mot befolkningens hjerter og har tilsynelatende ingen dominanspolitikk sammenlignbar med USAs. Kreml tilbød sin hjelp (100 virologer og flere tonn medisinsk utstyr ble tilbudt til Italia) uten betingelser, og Roma ble ikke presset til å heve sine sanksjoner.
Derimot nektet USA å hjelpe Europa i de første ukene av utbruddet av Coronavirus, innførte nye sanksjoner mot Iran midt i pandemien, og ga en belønning på 15 millioner dollar for den venezuelanske presidenten Maduro og truet med å føre krig mot de irakiske sikkerhetsstyrkene Kataeb Hizbollah. Det var ingen menneskelig medfølelse fra USA mot sine motstandere, som Iran, som var hardt rammet av en pandemi. Den nåværende amerikanske administrasjonen er ikke i stand til å endre eller uttrykke medfølelse med andre mennesker. De kan ikke se, forstå eller tilpasse seg det faktum at fienden er global og ikke gjør noen skille i menneskeheten.
En COVID-19-vaksine vil ikke være tilgjengelig med det første. Men det er liten tvil om at regjeringer verden over vil ta en annen tilnærming til medisinsk beredskap i fremtiden. Det er like sikkert at de allierte vil bli omstokket og at verdensdominansen ikke lenger vil være den samme når regjeringer gjenvinner kontrollen etter pandemien. Verden før COVID-19 vil ikke være den samme som etter COVID-19. Viruset vil leve blant oss og vente i stillhet i måneder og år fremover.
Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.
Copyright © https://ejmagnier.com 2020
You must be logged in to post a comment.