Israel rammer Syria for å beholde USA i Levanten. 20 år etter ubetinget israelsk tilbaketrekning fra Libanon: hva er oppnådd? (2)

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Etter nederlaget i den andre krigen mot Libanon oppdaget Israel at den eneste måten å undertrykke Hizbollah på ville være å stenge forsyningslinjen mellom Libanon og Syria. Dette kunne bare oppnås ved å fjerne president Bashar al-Assad fra makten, og dermed forstyrre “motstandsaksen” som strekker seg fra Teheran til Bagdad, Damaskus, Beirut og Gaza. Men Israel og USA, støttet av Saudi-Arabia, Qatar, Emiratene, Tyrkia, Europa og mange andre land, klarte ikke sammen å nå sine mål om å gjøre Syria til en mislykket stat. President Assad oppfordret sine allierte hvis egen nasjonal sikkerhet var i fare. Hvis Syria falt, ville jihadister fra al-Qaida og den “islamske staten” slåss i gatene i Beirut, Bagdad og Teheran. Jihadistene ville også være mektige nok til å fjerne Russland fra deres syriske marinebase og til å eksportere krigen utenfor Levantens grenser. Så Israel og USA klarte ikke å ødelegge Syria og sette Hizbollah på sidelinjen. Tvert imot, Hizbollah har blitt sterkere enn noen gang. Motstandsaksen har høstet seieren, og har blitt en beslutningstaker med viktige institusjoner i Libanon.

Israel søkte å ødelegge Hizbollah fordi gruppen er en hindring for Israels ekspansjonistiske planer i Libanon, nemlig å stjele Libanons vann og noen av landområdene, for å framtvinge en fredsavtale med ubetinget overgivelse, for å bryte Libanons allianse med Iran og frata Teheran deres sterkeste allierte i Midtøsten. I løpet av de siste førti årene, siden den “islamske republikken” tok makten i Iran ledet av Imam Ruhallah Khomeini, som slo USAs fullmektige hersker, sjahen, har Washington innført sanksjoner, fordi Iran har nektet å underkaste seg USAs makt og fordi Iran støtter sine allierte i Midt-Østen, hovedsakelig Palestina, Libanon og Syria, for å stå imot Israel.

I 2006 var USA involvert i planleggingen av Israels krig mot Libanon. På G8-toppmøtet i 2006 beskrev president George W. Bush forholdet mellom Hizbollah, Iran og Syria som en av hovedårsakene til “ustabilitet”: “Verden må håndtere Hizbollah, med Syria, og fortsette å arbeide for å isolere Iran. ” (Roshandel J. & Lean C.N. (2011) Iran, Israel og USA, ABC-CLIO, CA, s. 109).

USAs sekretær Condoleezza Rice nektet å megle en våpenhvile med mindre “forholdene er gunstige”, og trodde Israel ville vinne krigen. Hizbollah ble ikke bare stående på egen hånd for å møte USA og Israel, men libanesiske USA-Saudi-fullmektiger (statsminister Fouad Siniora og Druse-lederen Walid Jumblat) støttet USAs og Israels stilling, og argumenterte for at det ikke var noe poeng i våpenhvile. ” (Wilkins H. (2013). The Making Of Lebanese Foreign Policy: understanding the Hezbollah-Israel War, Routledge, Introduction).

Da Israel ikke klarte å nå sine mål, gikk USA med på å megle en slutt på krigen. Forhandlingene konsentrerte seg om å avslutte alle fiendtligheter (ikke våpenhvile) mellom de to landene. Tel Aviv og Washington klarte ikke å få til utplassering av FNs styrker i Libanon, UNIFIL, på grensen til Syria. USA prøvde å imøtekomme Israel i sitt forsøk på å oppnå ved å forhandlinger det de ikke klarte å oppnå ved å bruke sin enorme krigsmaskin i 33 dagers-krigen i 2006. “Israels mål var aldri realistisk”, sa den israelske utenriksministeren Tzipi Livni.

Da forsøket på å kontrollere de libanesisk-syriske grensene mislyktes etter nederlaget i 2006-krigen, hadde Israel ett gjenværende alternativ til å motvirke Hizbollah: stenge veien via Damaskus og finne en måte å hindre Hizbollahs forsyningslinje. Dette forutsatte krig mot Syria.

Siden det ikke lenger var et alternativ å konfrontere Hizbollah ansikt-ansikt, ble Syria det neste målet i kampanjen for å isolere Iran, slik president Bush erklærte. Motivene bak krigen i Syria er feilaktig beskrevet av mange forskere og analytikere over hele kloden, som har skildret krigen som utfallet av en “arabisk vår” mot et diktatorisk regime. Likevel er Saudi-Arabia, Bahrain og andre Gulf-land styrt av diktaturer og de samme familiemedlemmer i flere tiår og regnes faktisk av vesten som deres nærmeste oljerike partnere!

Faktisk startet krigen mot Syria like etter al-Qaida 9/11-angrepet på USA. Firestjerners-generalen Wesley Clark avslørte Washingtons plan da han fikk vite den i dagene etter 9. september: “okkuper Irak, Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutt med Iran.” Bare noen måneder etter USAs invasjon av Irak besøkte USAs utenriksminister Colin Powell president Bashar al-Assad og advarte ham om at USA ville invadere Syria hvis han nektet å avbryte støtten til de anti-israelske organisasjonene, Hizbollah og palestinske grupper: Den syriske presidenten ville dele den samme skjebnen som den irakiske presidenten Saddam Hussein.

Invasjonen i Irak i 2003 var langt fra en dans på roser. USAs okkupasjon genererte ny motstand blant både sunnimuslimer og sjiaer. Dette oppmuntret president Assad til å avvise USAs trussel, uvitende om hva fremtiden hadde i vente for Syria. Dusinvis av stater, inkludert Saudi-Arabia, Qatar, Jordan, Tyrkia, Emiratene, Europa og USA støttet alle en regimeskifteoperasjon via Takfiri-proxyer. Konsekvensene av destabilisering av Syria ga en unik mulighet for al-Qaida til å blomstre i Syria, og en mer dødelig gruppe dukket opp, den “islamske staten” IS. President Assad oppfordret sine få allierte, Iran, Russland og Hizbollah, til å stå imot den massive koalisjonen som var samlet for å opprette denne mislykkede staten i Syria. Den syriske krigen som fulgte, ga den syriske hæren enestående erfaring, fødte en ny syrisk motstand og tilbød unik krigføringskunnskap til Hizbollah, med en base for Iran som Teheran aldri kunne drømt om å ha i Levanten.

Hizbollah hadde tvunget ubetinget tilbaketrekning fra Israel fra Libanon i år 2000 og utfordret alle de israelsk-amerikanske planene for et “nytt Midtøsten” etter den andre israelske krigen mot Libanon i 2006. Og de ni lange krigsårene i Syria tvang Hizbollah til å avgrense taktikk og våpen, og ga Hizbollah en enestående seier. Akkurat som Israel hadde styrket etableringen av Hizbollah, lærte den denne halvstatlige aktøren alle slags ferdigheter og tvang den til å skaffe seg mer trening og våpen for å avvise kriger og demontere fiendens mål. Israels tidligere stabssjef og statsministerkandidat Benny Gantz mener at Hizbollah har blitt en av de sterkeste irregulært organiserte hærene i Midtøsten, i stand til å innføre sine stridsregler og sin “avskrekkingsbalanse” overfor den sterkeste ordinære hæren i Midtøsten.

“Vis meg fire eller fem stater med mer ildkraft enn Hizbollah: de er USA, Kina, Russland, Israel, Frankrike og Storbritannia,” sa Gantz da han holdt tale på Herzliya-konferansen 2014.

Det var Israels vurdering i 2014. Seks år senere, i februar i fjor, sa Israels forsvarsminister Naftali Bennet: “For hver konvoi du treffer, bommer du på fem konvoier, og sakte samler Hizbollah den kritiske massen av raketter som truer oss.”

Hizbollah er blitt sterkere enn flere hærer i Midt-Østen. Hizbollah er ikke lenger organisasjonen som kolliderer med israelerne på en høyde eller i bakhold med en patrulje i en bakgate. Snarere i Syria og Irak har gruppen erfart forskjellige krigsscenarier med hell. De har skaffet seg mange avanserte våpen og blitt en strategisk trussel mot Israel hvis de noen gang hadde tenkt å føre en direkte krig mot Libanon og Syria.

Israel satte som mål å felle Assad i Syria og skille ut Syria fra “motstandsaksen.” Den israelske forsvarsminister Moshe Ya’alon sa at “Israel foretrekker IS på sine grenser fremfor Assad.” Men Israel, Amerika, Europa, Saudi Arabia, Qatar og Emiratene har tapt krigen. Israel har nå valgt å opprettholde konflikten fordi den frykter at Amerika vil gi slipp. Dette er grunnen til at Israel rammer hundrevis av mål i Syria, mesteparten av tiden uten noen strategisk verdi overhodet.

Kilder i “Motstandsaksen” i Syria sier at “Israel bombet det iranske hovedkvarteret på flyplassen i Damaskus (en bygning med grønne vinduer hvor Israel ødela to etasjer). Dagen etter restaurerte Iran den og den er tilbake i drift. Israel har gjentatte ganger målrettet lager med iranske våpen, men også et forlatt treningssenter i Kiswa-området som har stått tomt i mange år. Målet deres er å signalisere til USA at Israel er truet og at de amerikanske styrkene vil utgjøre en trussel for Israels nasjonale sikkerhet. Det er faktisk for sent for israelske jetfly å utgjøre noen forskjell for Syrias militære evner. Iran eksporterer ikke våpen, men produserer dem. Hvis det tok Israel 9 år og 300 bombeangrep å ødelegge iranske lagre i Syria, tok det Iran bare ett år å erstatte og utstyre den syriske hæren med mye mer sofistikerte presisjonsraketter – alle strategiske missiler er i underjordiske lagre. “

Iran har bare noen få hundre rådgivere og offiserer i Syria, men koordinerer titusenvis av allierte fra Libanon, Irak, Pakistan, Afghanistan og syriske støttetropper som ligner uregelmessige organiserte militære formasjoner.

I Syria var Hizbollah i stand til å operere i et område som var ti ganger så stort som Libanon, noe som ga dem en unik opplevelse enhver hær i verden ville ønsket. De ble også utsatt for angrep fra et NATO-medlem, Tyrkia, som brukte væpnede droner på slagmarken. Det ga Hezbollah en mengde erfaring og lærte dem noen lekser som har blitt integrert i læreplaner på militære skoler og høyskoler i Iran med Hizbollah og deres allierte.

President Assad sier ikke at det er på tide at hans allierte (spesielt Hizbollah) forlater Syria. Snarere sier han – ifølge denne kilden – at “Syria har gjeld til Hizbollah. Uansett hvor Hizbollah vil være, vil det også være det Syria jeg ønsker. ” Amerika og Israel opprettet en uknuselig allianse mellom Syria, Iran og Hizbollah.

I Libanon har Hizbollah begynt å høste gevinstene. Hizbollah var i stand til å nominere republikkens president, general Michel Aoun, til tross for gjentatt motstand fra Saudi-Arabia og USA, taperne i den syriske krigen. Libanon forble uten president i flere måneder til general Aoun overtok presidentskapet.

Hizbollah avviste flere tilbud fra forskjellige land ved å gi parlamentets presidentskap til andre enn president Nabih Berri, leder for Amal-bevegelsen, som har sittet på denne tronen i flere tiår. Hizbollah har den virkelige makten – om ikke hele – i Libanon, til å be om utnevnelse av republikkens president og parlamentets speaker.

Når det gjelder statsminister, kan den ikke tre i kraft uten Hizbollahs godkjenning av kandidaten. Hizbollah har tilstrekkelig politisk tyngde i Representantenes hus og republikkens presidentskap til å nominere eller godta nominasjonen eller lede utnevnelsen av en statsminister. Tidligere statsminister Saad Hariri sørger for at hans daglige vennlige kontakter med Hizbollah opprettholdes fordi han veldig gjerne vil tilbake til makten. Hariri vet at døren til statsministerposten går gjennom den ene porten: Hizbollah.

Dette betyr ikke at Hizbollah ønsker å ta kontroll over Libanon som helhet. Hizbollah-lederne er klar over at druse-lederen Kamal Jumblatt, den sunnimuslimske lederen Rafic Hariri, den maronittiske kristne lederen Bashir Gemayel og palestinerne alle har mislyktes i å kontrollere Libanon og gripe landet. Hizbollah ønsker ikke å bukke under for de samme feilene og ønsker ikke å kontrollere hele Libanon. Dette betyr at andre lands kontra-påvirkning eksisterer og er godt forankret i Libanon. Den amerikanske ambassadøren i Beirut truer for eksempel den libanesiske regjeringen med en advarsel om ikke å fjerne sentralbanksjefen Riad Salama. USA fjernet også en libanesisk-israelsk agent, Amer Al-Fakhouri, via et fly som fraktet han til den amerikanske ambassaden uten å ta hensyn til den libanesiske suvereniteten. USA støtter den libanesiske hæren og interne sikkerhetsstyrker for å opprettholde sin dominans over visse nøkkelinstitusjoner.

Syria har gitt generalsekretæren for Hizbollah, Sayyed Hassan Nasrallah, makt i Libanon som han ikke ville ha fått uten inngrepet fra Israel og landets allierte i Syria. Hizbollah har klart å bevare sin militære pipeline via Syria ved å beseire Takfiri-grupper (al-Qaida og IS) og har forhindret dem fra å etablere et “islamsk emirat” i Libanon og Syria.

Hizbollah seier kommer til en pris: tusenvis av martyrer og tusenvis av sårede. Imidlertid er avlingen de høster så rik og strategisk at de libanesiske sjiamuslimene nå nyter mer makt i Libanon og Bilad al-Sham enn de har gjort siden år 661, da den fjerde kalifen Imam Ali bin Abi Talib ble drept.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com 2020 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.