Palestina: overgi seg eller forberede seg på en tredje intifada?

Hvordan Trump/Netanyahus Midtøsten-politikk hjelper Iran

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Gjennom sin mislykkede utenrikspolitikk har den amerikanske administrasjonen ubevisst og uvillig blitt den største støttespilleren for “Motstandsaksen” ledet av Iran. Sammen med Israel oppfordrer faktisk Washington globalt land til å gjøre opprør mot sin dominans. Israel bidro effektivt til etableringen av Hizbollah ved å invadere Libanon i 1982. USA bidro til opprettelsen av Hashd al-Shaabi i 2014 da de nektet å hjelpe Irak til å beseire ISIS. Både Israel og USA fremmet opprettelsen av syriske motstandsgrupper og presset president Bashar al-Assad til å bli med i “motstandsaksen” ved deres innsats for å opprette en mislykket stat i Levanten. Og da president Donald Trump tilbød de syriske okkuperte Golanhøydene, Jerusalem og Vestbredden til Israel, etterlot han ikke noe alternativ til palestinerne, enn å bli med Iran og bli fullt dedikerte til “motstandsaksen”. Er en tredje intifada på vei?

Til tross for tilstedeværelsen av mange senioreksperter i den amerikanske administrasjonen, sammen med en rekke strategiske studiesentre og tenketanker, demonstrerer Washington igjen og igjen sin begrensede kunnskap om dynamikk i Midtøsten og lokal kultur. Den ødeleggende effekten av USAs utenrikspolitikk er å forene mange land og grupper i Midt-Østen under Irans paraply for å slå tilbake mot USA-Israelske beslutninger og operasjoner.

Statsminister Benjamin Netanyahu har ved mange anledninger sagt at han var ‘consigliere’ til president Donald Trump i brudd på internasjonale lover og vanlig diplomatisk praksis. Netanyahu rådet Trump til å oppheve Atomavtalen med Iran (kjent som JCPOA) ulovlig, å tillate israelsk annektering av de syriske okkuperte Golan Heights, å anerkjenne Jerusalem som den “eneste hovedstaden i Israel”, å drepe den iranske brigadegeneralen Qassem Soleimani- og, senest for å tillate Israels “århundredes ran” (annekteringen av Vestbredden).

For å behage den mektige israelske lobbyen i USA og få stemmene fra amerikansk-israelske jøder, har Trump brutt alle internasjonale lover og gitt det som ikke var hans til Israel. Netanyahus mål er å styrke sitt svekkede image på hjemmefronten: Han blir beskyldt for korrupsjon og må i fengsel hvis han mister sin stilling som statsminister. Den israelske statsministeren bryr seg ikke om sikkerheten til israelerne og reaksjonene fra Iran, Syria og palestinerne, som i dag er mer samlet enn noen gang om sin felles fiende (Israel), men som fremdeles langt fra er forente seg imellom.

President Mahmoud Abbas suspenderer alle former for samarbeid med amerikanerne og israelerne, særlig om de mest sensitive sikkerhetsspørsmålene som er delt med CIA. Abbas nektet å snakke med Trump på telefonen fordi USA ikke lenger anses som noen form for partner for fred. Selv om dette er sent, kan dette trinnet peke mot en tredje intifada, og bringe den dagen Israel vil komme videre med å konfiskere mer palestinsk territorium på Vestbredden og utvise flere palestinere mot Gaza, Jordan eller mot Vesten. Denne datoen er ikke så veldig langt unna, og kommer sannsynligvis i sommer. Den palestinske myndigheten på Vestbredden lovet å undertrykke enhver (palestinsk) sivil oppstand, selv om samarbeidet med israelerne er suspendert. Men hvor lenge kan president Abbas holde tilbake folkets naturlige reaksjon på israelske ulovligheter?

Til og med den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) er nå klar på at Israel bare forstår maktspråket: Israel har ingen intensjoner om å gi noen stat til palestinerne. Faktisk planla Israel aldri å overlate noe jordstykke til palestinerne og forberedte en bro mellom Vestbredden og Gaza for å overføre innbyggerne på Vestbredden til Gaza: en andre Nakba. Israel vil uten tvil annektere Vestbredden, men trenger også å kvitte seg med palestinerne som bor der.

Den israelske «myke» overtagelsen av ytterligere palestinsk territorium tar sikte på å skape en ny Midtøsten-generasjon, kristne og muslimer, som ikke bryr seg om palestinernes rett til retur (Sikkerhetsråd-resolusjon 194) og retten til å gjenvinne sine forfedres territorier som ble erobret i 1948. For Palestinerne er det viktig å holde liv i historien i minnene fra alle generasjoner fordi det er millioner av palestinere som lever som flyktninger, uten identitet, i Jordan, Syria, Libanon og andre deler av Midt-Østen. Vesten har vært rask med å skaffe vestlige pass til palestinske flyktninger for å oppmuntre den nye generasjonen til å glemme Palestina og deres rett til å vende tilbake. Slik støtter Trump-Netanyahu den iransk-ledede “Motstandsaksen” og dens prosjekt for å gjøre opprør mot USAs hegemoni i Midt-Østen.

A British army officer and troops outside of the King David Hotel, which had been bombed by the underground Zionist group the Irgun, Jerusalem, July 1946

Når de blir konfrontert med deres inndragning av palestinske territorier, vrir israelere argumentene etter omstendighetene. Ben-Gurion, Haganahs far og Israels første statsminister, hevdet å ha tatt landet etter å ha blitt angrepet av de arabiske nasjonene. Israel bygde sin styrke ved hjelp av den første terrororganisasjonen, Irgun (1937-1948) som i 1946 begikk den første “terrorhandlingen” mot King David Hotellet og drepte 90 mennesker, og Deir Yassin-massakren i 1948 hvor de drepte 107 palestinske arabere. Irgun-terrorhandlinger er fordømt og dokumentert i terrorbekjempelsesstudier som “belønnet terrorisme som fungerer” fordi det (terrorisme) førte til opprettelsen av en stat på bekostning av palestinerne og deres etterkommeres territorier.

Kraftig israelsk medieinnflytelse over hele verden har klart å ødelegge verdens minner om grusomhetene begått i Palestina. Her er noen som ikke skal glemmes:

I desember 1947 brøt Haganah seg inn i Balad al-Sheikh (Tall Ghanan) og slaktet 600 sivile. Terrorgruppens ordre var å ‘drepe et maksimalt antall voksne menn’, sa Benny Morris, en israelsk professor i historie ved Ben-Gurion-universitetet i Negev. De fleste lik ble funnet i hjemmene sine. Fire måneder senere angrep Haganah Deir Yassin, ødela arabiske hjem og drepte rundt 360 palestinere, hovedsakelig eldre, kvinner og barn. Historikeren Ilan Pappe har dokumentert at Deir Yassin bare var en av mange palestinske landsbyer ødelagt på denne måten.

En måned senere, i januar 1948, ble landsbyen Abu Shusha angrepet av Haganah som drepte 30 til 70 palestinere. Tre måneder senere, i mai, angrep Iskandaron-brigade 33 Tantoura-landsbyen og drepte 90 mennesker som ble gravlagt i en felles massegrav som i dag er en parkeringsplass, sør for Haifa. Abu Shushas gjenværende innbyggere ble utvist. I samme måned i mai erobret den israelske Giv’ati 51. bataljonen Sawafir al Sharqiya og Sawafir al Gharbiyya. Benny Morris skriver at israelerne hadde en ordre: “Å utvise fienden fra landsbyene … å rense frontlinjen … for å erobre landsbyene, for å rense dem for innbyggere – kvinner og barn bør også bortvises – ta flere fanger og brenne størst mulig antall hus ”.

“Returning to Haifa”.

Negev-brigadenhetene gikk til angrep på Muharraqa og Kaufakha, sør for Burayr, og utviste innbyggerne. Beit Tima, nord for Burayr, ble angrepet av Negev Brigadenes 7. bataljon og 20 arabere ble drept. Negev-brigaden angrep Huj, syv kilometer sør for Burayr, selv om innbyggerne ble ansett som vennligsinnede og gjemte Haganah-mennene for den britiske leteaksjonen etter terrorister. Den samme Haganah fordrev innbyggerne, plyndret og sprengte deretter husene. Overalt var ordrene om å “drepe, utvise de som er i live og rive alle hus”. De samme ordrene blir gitt også idag; Israels etniske rensing har aldri opphørt.

I oktober 1953 angrep Ariel Sharon landsbyen Qibyah og sprengte alle hus mens innbyggerne gjemte seg i dem, og drepte 56 mennesker. I 1956 angrep Israel Qalqiliya og drepte 70 mennesker. I oktober samme år begikk Israel en massakre i Kafar Qassem i Tulkarem og drepte 49 palestinere. I november samme år ble Khan Younis angrepet sør for Gaza og 250 palestinere ble drept. Seks dager senere ble 275 palestinere drept i en annen angrepsbølge. I 1990 åpnet israelske soldater ild i den store moskeen i Jerusalem og drepte 21 sivile. I februar 1994 gjemte Baruch Goldstein seg bak søylene i helligdommen Abrahams gravkirke (al-Haram al-Ebrahimi) og drepte 29 (ytterligere 9 sivile ble drept av den israelske hæren som feilaktig trodde jøder var under angrep) og såret 28 blant dem som kom for å be før solen står opp. Goldstein blir minnet i Israel hvor hans grav nå er et hellig mål for pilegrimsferder.

Hver israelsk handling og angrep som ble utført hadde som mål å overtale palestinerne til å forlate sine eiendommer og land. I 1948 rømte 750 000 palestinere av frykt for å bli utryddet av israelerne, slik at forfølgerne kunne relokalisere jøder som kom til Palestina fra hele verden for å stjele palestinernes hjem og bygge nye hus over palestinsk eid land.

Palestinernes utvandring slutter ikke her: President Trump ga Israel det han ikke eier, og verdens medier tør ikke skrive sannheten i frykt for å miste jobben eller bli hardt angrepet av de velorganiserte og tilsynelatende allmektige israelske lobbyene rundt om i verden. Dette er bare fordi palestinerne på Vestbredden gikk med på å legge ned våpnene sine og ga opp væpnet motstand mot okkupasjonsstyrkene. Israelerne, som så nådeløst ble forfulgt og drept av europeerne under andre verdenskrig, utførte lignende forbrytelser mot palestinerne, eldre, kvinner og barn, under de ”blinde” øynene til det tilsynelatende impotente internasjonale samfunnet.

Dusinvis av FNs resolusjoner ble uttalt for å fordømme israelske handlinger i Palestina, men til ingen nytte. Dette er resolusjonene 57, 59, 101, 194, 237, 248, 265, 271, 317, 468, 469, 573, 592, 605, 607, 608, 611, 636, 641, 672, 673, 681, 694, 726, 799, 3414, 3516 og mange flere relatert til Palestina vedtatt mellom 1947 og 2016, alle sammen avvist av Israel. FN fordømte “vedvarende brudd på Genève-konvensjonen, israelsk politikk og praksis, annektering av deler av de okkuperte territoriene, etablering av bosetninger og overføring av fremmed befolkning, ødeleggelse og riving av arabiske hus, inndragning og ekspropriasjon av arabiske eiendommer, deportering, bortvisning, nektelse av returrett, massearrestasjoner, varetekt og mishandling av den arabiske befolkningen, plyndring av arkeologisk og kulturell eiendom, innblanding i religionsfrihet, ulovlig utnyttelse av naturressurser og endring av den demografiske sammensetningen ”. Likevel framstiller Israel seg selv overfor verden som den “mest demokratiske” staten i Midtøsten.

Israel bryr seg ikke om Camp David- eller Oslo-avtalene. Oslo-avtalen var i Israels favør siden den tvang PLO til å legge ned våpnene og sin væpnede kamp. Israel ønsker å okkupere hele Palestina – med unntak av Gaza hvor en motstand ble født og hvor palestinerne bestemte seg for å slå tilbake. Iran har nå flyttet inn for å støtte den palestinske saken ubetinget. Iranske tjenestemenn fortalte palestinerne at Teheran støtter all palestinsk innsats.

Palestinerne, særlig Hamas, mistet kursen i mange år under krigene i Irak og Syria. Mange Hamas-medlemmer sprengte seg selv i luften i Irak i kamp mot sjiaene, selv om de hadde blitt trent opp av Iran og landets allierte for å kjempe for frigjøring av sitt territorium. I Syria kjempet mange palestinere med den syriske hæren, men mange flere kjempet sammen med al-Qaida og den “islamske staten”, IS. Hamas støttet den syriske opposisjonen og sto ved Qatars side, landet som har vært en av de største kildene til finansiering av ’failed-state’ prosjektet i Syria.

Men med fallet av det “nye Midtøsten” og seieren til sentralregjeringen i Damaskus sammen med landets allierte, mislyktes Israel i målet om å gjøre IS til en dominerende styrke i Syria. Den palestinske ledelsen vurderte sine feil og bestemte seg for å fjerne de som hadde vært ansvarlige for å avlede kompasset fra Palestina til Syria og Irak.

Iran stoppet aldri sin økonomiske støtte til palestinske grupper som jobber for å gjenopprette sitt territorium og fokuserte på Palestina i stedet for Irak eller Syria. Iran forklarte palestinerne at tiden der noen grupper var “gun for hire” er over, og at tilbakekomsten til hovedstien i Palestina ikke kan ignoreres eller forandres. Palestinerne investerte tid, penger og tusenvis av menn i interne kamper og kriger i Jordan, Libanon og Syria.

I dag har Hamas og de fleste palestinske grupper som er til stede i Gaza, forent sine militære operasjonsrom for å kjempe sammen mot ethvert israelsk forsøk på å innføre en ny engasjementsregel. Det pålegges nå palestinsk avskrekking mot Israel: Tel Aviv vil bli bombet hvis Gaza blir angrepet eller kvelet for å true innbyggernes overlevelse. Ånden til befalene som kjempet mot okkupasjonen

 Izz ad-Din al-Qassam og Yahya A’yash er blitt gjenopplivet.

Dette har presset Israel til å vende seg mot den svakeste delen av Palestina, PLO på Vestbredden der presidenten, i motsetning til Gaza, ikke tror på væpnet kamp for å returnere det okkuperte territoriet. Dette er grunnen til at Israel ikke finner noen grunn til å tilby noen innrømmelser til PLO og vil tvinge palestinerne til å flytte ut av hjemmene sine, en praksis israelerne har mestret siden 1940-tallet. Israel kontrollerer sikkerheten, økonomien, byggetillatelsene, vannet og alt på vestbredden siden 1967. Koloniseringen har aldri opphørt, og Israel bryr seg ikke om de internasjonale reaksjonene fordi de hevder å dominere mainstream media over hele verden.

Da Imam Khomeini kunngjorde at den siste fredagen i den hellige måneden Ramadan skulle markere “Youm al-Quds”, “dagen for Jerusalem”, sa han “Palestina hører ikke til palestinerne eller til araberne eller muslimene eller de kristne. Det tilhører dem som er villige til å ta i bruk kampen mot urettferdighet og mot undertrykkerne.

Den eneste veien igjen for palestinerne er å overgi, eller å pålegge Israel det Libanon vant i år 2000: ubetinget tilbaketrekning (av Israel fra Libanon) etter 18 år med væpnet motstand. Prisen var høy, men høsten var rik og strategisk. I dag er palestinernes valg på Vestbredden svært begrensede: det er ikke noe poeng i å stole på at det internasjonale samfunnet eller FN skal endre Israels plan om å annektere Vestbredden og utvise palestinerne. Palestinerne må forlate sitt land alle mann, eller bli igjen og kjempe. En tredje intifada banker på døra, og Iran vil stå ved den og støtte den.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com 2020 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.