Beirut-eksplosjon: Hvem er ansvarlig?

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Tirsdag 4. august forårsaket en eksplosjon ved den libanesiske havnen i hjertet av hovedstaden Beirut store menneskelige tap og materiell ødeleggelse. Over 140 mennesker døde øyeblikkelig, 80 er fremdeles savnet under steinmassene, og over 5000 ble såret. Mer enn 300 000 hjem ble ødelagt og mange flere ble skadet. 2.750 tonn Ammoniumnitrat /AN (tilsvarer 1.000 tonn TNT) antent på en eller annen måte, utløste den største eksplosjonen siden andre verdenskrig. Mange teorier, som anklager Israel eller Hizbollah eller CIA, sirkulerer som en gressbrann i den libanesiske hovedstaden. Hva er sannheten? Cui bono?
Rhosus, et skip som fløy et moldavisk flagg, skulle seile fra Georgia til Mosambik og fraktet blant annet 2.750 tonn ammoniumnitrat med destinasjon til Fabrica de Explosives, en forsendelse betalt av Banco Internacional De Mozambique. Skipet stoppet i Beirut 20. september 2013 for å laste av landbruksmaskiner og ble forventet å laste opp varer fra Libanon for Jordan på vei tilbake til Mosambik. En inspeksjon konkluderte med at skipet var uegnet til å seile, og lokale libanesiske myndigheter hindret Rhosus i å seile. Libanesiske havnemyndigheter overførte lasten til havnelager nr.12 og konfiskerte senere lasten på grunn av regninger som ikke ble betalt av rederen.
Ammoniumnitrat har mange egenskaper, spesielt som en komponent i eksplosiver (Mellor, 1922; Elvers 1989, Suslick 1992). Ren AM er veldig stabil og skal oppfylle spesifiserte kvalitetskrav som skal brukes i produksjonen av industrielle eksplosiver. I følge European Fertilizer Manufacturer Association er AN spesielt vanskelig å detonere. AN trenger en betydelig stimulans for å detonere. Det må oppbevares i et tørt, godt ventilert og forseglet lagringsområde. Dessuten må enhver elektrisk installasjon i lagerområdet være motstandsdyktig mot ammoniakkdamp.
I over seks år forble de 2.750 tonnene med AN i det libanesiske lageret uten planer om å flytte det eller selge det på nytt. Dessuten er lagringsområdet underlagt det skiftende været i det libanesiske klimaet, inkludert kvelende varme om sommeren. Lageret var laget av metall og uten skikkelig ventilasjon.
I fjor ringte kaptein Naddaf som jobber ved havnen under Nasjonal sikkerhetstjeneste, sin overordnede for å informere ham om tilstedeværelsen av en “farlig last på lager nr. 12.” Hans overordnede offiser, general A. påla den unge offiseren å gi en skriftlig rapport og ta bilder av lageret og innholdet. Lageret hadde et brudd i veggen stort nok til å få en mann igjennom, noe som gjorde det lettere å komme inn eller stjele fra lageret.
Den libanesiske havnen kontrolleres av en slags lokal mafia sammensatt av høytstående offiserer, tolldirektører, administratorer og sikkerhetsfunksjonærer. Hver ansvarlig person er utnevnt av en politisk leder som tilbyr sine menn immunitet og beskyttelse. Havnen produserte enorme mengder penger og bestikkelser er det daglige brødet til alle som kjører showet. I møte med slik korrupsjon, teller vitenskapelig ekspertise om hva som skjer med lagret AN og forholdene der de 2.750 tonnene er lagret. Egentlig er det mange offiserer som ikke har kompetanse for jobbene sine og utnevnes på grunnlag av favorisering og politiske forbindelser. Dette er også tilfelle med tolldirektøren og hærens etterretning, general S., som er ansvarlig for aktivitet på havna, og mange andre individer. Men når det oppstår et problem eller en katastrofe, som på tirsdag, vil det være veldig vanskelig å finne de virkelig ansvarlige. Hvordan oppstod forholdene for AN-eksplosjonen?
Klokka 15 lokal tid ble en sveiser bedt om å lukke hullene i lagerets vegger for å forhindre potensiell smugling av innholdet. Smeden ble ikke informert om farlig innhold på lageret, og han fikk heller ikke beskjed om å ta de nødvendige forholdsregler for å forhindre spredning av metallpartikler som produserer fragmenter og kan utløse brann. Han jobbet ikke lenger enn noen centimeter fra AN-posene som lå på gulvet med et klart stoff som lakk ut fra dem. Når jobben var gjort, mellom klokka 16:30 og 17:00, så man røyk komme fra lageret.
Brannmenn ble tilkalt for å håndtere den potensielle brannen. Klokken 18:08 ble den første eksplosjonen hørt, etterfulgt av den andre et drøyt minutt senere. Etter den første eksplosjonen ble en brann antent inne i lageret. Brannen genererte mer varme, nok til at hele lageret av AN kunne sprenge og skape et vakuum (undertrykk). Trykkbølgen fra eksplosjonen forårsaket de mange skadene over hele byen.
Hvem ringte sveiseren og bevilget budsjettet for det? Ble han informert om faren for sveising ved siden av AN? Hvorfor ble de 2.750 tonn AN igjen i mer enn seks år i uprofesjonell lagring uten god grunn?
Hvem hadde godt av eksplosjonen? Det berørte området tilhører hovedsakelig folk som ikke er generelt vennlige overfor Hizbollah. Derfor ville det ikke vært i Israels interesse og heller ikke i USA å bombe og forårsake så mye skade på eiendommer og forretninger til vennligsinnede parter. Å ødelegge denne delen av Beirut for å innføre et ”nytt Midtøsten” eller et ”nytt Libanon” er ikke fornuftig, fordi opinionen mot Hizbollah er svakere enn noen gang og ikke er i stand til å konfrontere Hizbollah. Frankrike og USA er ikke i bedre posisjon til å påvirke befolkningen slik de ønsker.
Hizbollah venter for øyeblikket på at spesialetterforskeren for gjennomgang av attentatet mot den tidligere statsministeren Rafic Hariri skal kunngjøre sin dom. Slik prøver USA å behage Israel å dempe Hizbollahs innflytelse i Libanon – til ingen nytte. Faktisk har USA og Israel prøvd alt som står i deres makt i Syria, i Irak og i Libanon, men mislyktes i deres forsøk. USA innfører harde sanksjoner mot Syria og Libanon (hindrer Gulf- og europeiske land for å hjelpe i den alvorlige libanesiske finanskrisen), men utfallet er fortsatt det samme: Hizbollah vil ikke trekke seg.
Spekulasjoner om Hizbollahs våpenlager på lager 12 er latterlig fordi stedet var under overvåking av kameraer kontrollert av sikkerhetsstyrkene. Hizbollah ville ikke lagre våpen i et fiendtlig område som ikke var under deres egen kontroll.
De mange konspirasjonsteoriene stemmer ikke overens med fakta om denne ulykken. Uvitenhet, inkompetanse, favorisering og byråkrati er årsakene til tapet av så mange liv og ødeleggelsen av en hovedstad der folk ikke har lært å stå sammen. Det er en nasjonal tragedie. Libanesere investerer midlene sine i eiendom i fremmede land, i vest og øst. De har ingen sans for å tilhøre et land der de folkevalgte politikere har tatt all landets formue, hamstret makten og gitt den videre til sønnene.