Hva ønsker Frankrike fra Libanon og Hizbollah, og vil de oppnå sine mål? 3/3

Skrevet av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Oversatt av Abu Huda

Fra Libanon har den franske presidenten Emmanuel Macron sendt beskjeder i flere retninger. Det er klart at USA ikke motsatte seg hans forsøk på å gripe inn direkte. Libanon er et veldig komplekst land, og Frankrike har ikke den nødvendige basen der for å få til de endringene de ønsker. Men Frankrike vil gjenvinne et sterkt fotfeste i Sedertreets land, med start fra havnen og avslutning med olje-, gass-, elektrisitets- og infrastrukturavtaler for å bygge en robust populær base, hvis landet lykkes i sitt prosjekt.
Det er imidlertid en annen grunn for Frankrikes tilstedeværelse i Midt-Østen, som den har vært fraværende fra i lang tid, og det er den tyrkiske tilstedeværelsen som utbygger faste baser i Libya, Irak, Syria, Libanon og Palestina. Etter havneeksplosjonen den 4. august kom den tyrkiske visepresidenten Fuat Oktay til Libanon i spissen for en delegasjon som også inkluderte utenriksminister Mevlut Cavusoglu, og uttrykte for president Michel Aoun “Tyrkias villighet til å gjenoppbygge havnen og de tilstøtende bygningene.”
Tyrkia stoppet ikke her, men kunngjorde at de var villige til å gi “tyrkisk statsborgerskap til alle som erklærer at de er tyrkere eller turkmenere og som ønsker å bli statsborgere.” Dette har enorme implikasjoner, fordi tilstedeværelsen av tyrkiske borgere i et nærliggende land i regionen gir ledelsen i Ankara en unnskyldning for å gripe inn direkte for å “beskytte innbyggerne” når den måtte ønske det. Den tyrkiske ekspansjonen i Libya, Irak, Kypros og Syria hindrer tydeligvis ikke president Recep Tayyip Erdogan – som besøkte det tyrkiske libanesiske samfunnet i den nord-libanesiske byen Kawasha, Akkar, i 2020 – fra å strekke armene ut mot Libanon.
Tyrkias fotspor dukket opp i Nord-Libanon gjennom bistand fra det tyrkiske samarbeids- og koordineringsbyrået (TIKA) i de nordlige regionene Denniyeh, Tripoli og Akkar. Bemerkelsesverdig aktivitet fra tyrkiske organisasjoner er registrert andre libanesiske steder, særlig i Ketermaya, Burj Al-Barajneh-leiren, Debbieh og andre palestinske leirer.
Det har vært praksis for statene bak nødhjelpsbyråene og ikke-statlige etater (NGO-er) å bane vei for å bygge et inkubatormiljø for de som finansierer disse byråene. Libanon har vært åpent for utenlandsk “innblanding” og hadde i flere tiår omfavnet flere utenlandske lands inngripen i sine innenrikssaker, særlig etter Syrias tilbaketrekning (i 2005), som hadde hatt en meget innflytelsesrik rolle i Libanon. Etter havneeksplosjonen i august 2020 ble flere hundre frivillige organisasjoner offisielt registrert for å kunne motta donasjoner fra hele verden, tilsammen $ 290 millioner, for å (tilsynelatende) distribuere pengene til de mest skadede områdene i Beirut.
Tyrkia har en interesse i å få etablert selskaper i Libanon for å lete etter gass og olje, og ser på Libanon som fruktbar jord med muligheter til å etablere seg mer robust i landet. De eksisterende og potensielle allierte i Tyrkia i Libanon er mer enn klare til å adoptere den tyrkiske linjen etter nedgangen i Saudi-Arabias innflytelse i dette landet spesielt og i Midtøsten generelt.
Videre er nedgangen i populariteten til tidligere statsminister Saad Hariri som pleide å nyte støtten fra flertallet av sunniene, og de skarpe forskjellene på den libanesiske sunniarenaen som er delt inn i flere seksjoner under et mangfold av ledere fra forskjellige bakgrunner, noe som utgjør et perfekt miljø for Tyrkia. Det er sterke tegn og visuelle indikasjoner på at den tidligere justisministeren Ashraf Rifi har byttet lojalitet fra saudiene