Israel rammer Iran i alle kanaler. Vil Teheran svare?

Av Elijah J. Magnier, oversatt av Abu Huda:

Israel har angrepet tolv iranske tankskip, inkludert flere som fraktet olje til Syria, og skadet dem, selv om dette ikke forhindret dem i å følge planlagt rute og levering av lasten i de fleste tilfeller. Hva prøver Israel å gjøre? Og vil Teheran svare? I så fall hvordan?

De indiske sikkerhetstjenestene beskyldte Iran for å stå bak eksplosjonen som ikke rammet sivile og fant sted nær den israelske ambassaden i New Delhi i januar i fjor. En “håndskrevet melding” ble funnet på åstedet, med at man tok ansvar for eksplosjonen som svar på drapet på generalmajor Qassem Soleimani og den iranske forskeren Mohsen Fakhrizadeh.

Israel kunngjorde også at de hadde sendt en sikkerhetsdelegasjon til Dubai for å undersøke det israelske skipet “Helios Ray” som fikk flere hull i skroget forårsaket av en mine som var magnetisk festet til den mens de seilte fra Dammam til Singapore 26. februar. Israel beskyldte de iranske styrkene for å stå bak eksplosjonen som heller ikke forårsaket noen tap. Teheran har nektet noe ansvar for hendelsen.

Israel har flere ganger angrepet Iran i Syria siden 2018, med over tusen raid som Tel Aviv har gjort krav på gjennom sine militære og politiske ledere. Videre kunngjorde Israel forrige uke at de hadde angrepet minst tolv iranske tankskip og et skip som fraktet last og seilte i Middelhavets farvann mot Syria, siden 2019. Statsminister Benjamin Netanyahu har sagt at han vil ramme Iran hvor som helst.

Imidlertid er Israels angrep i internasjonale farvann farlige fordi statsminister Benjamin Netanyahu har lagt en strategi som er vanskelig å opprettholde. Iran grep et britisk skip som gjengjeldelse for at London beslagla en iransk oljetanker i Gibraltarstredet. I begynnelsen av året stoppet Iran et koreansk skip som seilte i Hormuz-sundet uten eksplisitt å erklære at denne handlingen var direkte relatert til de 9,5 milliarder dollar som Seoul beslagla, på grunn av de amerikanske sanksjonene som forhindret retur av iranske midler uten Washingtons godkjennelse.

Flere saudiske, norske og emiratiske skip har blitt utsatt for sabotasjeoperasjoner i Hormuz-stredet siden 2019. Videre har USA besluttet å forberede seg på overføringen av Central Maritime Commands operasjoner til å omfatte havnen i Yanbu og basene i Tabuk og Taif fordi Hormuz-stredet

Subscribe to get access

Read more of this content when you subscribe today.

 betraktes som et teater for fiendtlige og farlige operasjoner, spesielt i tilfelle en fremtidig krig med Iran.

Iran har bevisst utviklet avanserte marine missiler – produsert av egen industri – og etablert underjordiske rakettbaser i Hormuzsundet. Iran viste også fram droner som utførte overvåking av amerikanske krigsskip så vel som israelsk-eide skip. Dette er metoden som Iran bruker for å pålegge avskrekking og bevise sin kontroll over Persiabukten for å «forhindre» et mulig krigsutbrudd. Ved å vise fiendene hva de vil møte på slagmarken, har Iran til hensikt å unngå en potensiell krig.

Iran avstår fra å svare på de israelske angrepene på sine lasteskip nylig og de siste to årene av flere grunner. Iran ønsket å unngå å bli dratt inn i en kamp hvis timing ble pålagt av Israel mens Donald Trump var ved makten. Iran mente at den tidligere amerikanske presidenten kanskje hadde ventet på en mulighet til å angripe “den islamske republikken” og ville ha støttet Netanyahu med all den amerikanske militære slagkraften som allerede var tilstede i Midtøsten.

Imidlertid svarte Iran med å bevæpne sine allierte med et kvalitativt våpen som forstyrrer Israels balanse og de amerikanske styrkene stasjonert i Midtøsten. Den iranske revolusjonsgarden (IRGC) bevæpner og skjenker i økende grad sine allierte de mest sofistikerte våpnene de produserer, uten grenser så lenge de tjener disse allierte, og tar i betraktning utfordringen deres allierte står overfor og fiendens evner. Iran reagerer også på andre arenaer, som Jemen og Irak. Likevel reagerer landet sjelden direkte og reaktivt, bortsett fra i noen få tilfeller, slik som etter attentatet mot Qassem Soleimani og den iranske reaksjonen etter bombingen av amerikanske styrker på deres base i Ain al-Assad, i fjor.

Israel ser ut til å prøve å presse Iran inn i en konfrontasjon med den nye amerikanske presidenten, Joe Biden, som snakker om å gå tilbake til atomavtalen som Israel og deres allierte ikke ønsker. Og hvis Iran reagerer direkte, vil de ødelegge alle muligheter for en amerikansk-iransk avtale en eller annen dag. Følgelig vil Iran ikke la Israel dra den amerikanske oksen på slagmarken over på sin side.

Iran anser at angrep på deres oljetankskip i Middelhavet er det minste av  problemene landet har. Det israelske angrepet kan forårsake oljesøl som vil utgjøre en økologisk katastrofe for israelske strender og havområder. Anta at angrepet skjer utenfor de marine grensen som er kontrollert av Israel. I så fall får den iranske kapteinen beskjed om å flytte tankskipet tilbake i territorialvannet utenfor det israelske kontrollerte farvannet, for å reparere skipene som følge av israelske miner. Derfor, og siden skipets rute er parallell med strendene i okkuperte Palestina, er havstrømmene tilstrekkelige til å skape en miljøkatastrofe som Israel hadde forårsaket mot seg selv. Israel forsto den iranske meldingen og ba om at fiendtlighetene til sjøs skulle opphøre.

De israelske angrepene påvirker ikke lenger kapasiteten til “Motstandsaksen” fordi Iran har sluttet å sende spesifikke våpen og erstattet dem med lokale fabrikker for alle allierte. Iran har overført kunnskapskompetansen og levert råvarene som trengs for å produsere de ønskelige missilene lokalt. Følgelig er det veldig risikabelt for Israel å vedvarende bryte maritime lover, og å gamble på denne marine arenaen som tillater Iran å cashe inn sine ubetalte regninger. USA er ikke lenger høyt ansett i Midtøsten; de har mistet sin prestisjetunge posisjon som en pålitelig partner, og motarbeides av Iran og deres allierte, som er bedre forberedt enn før på direkte eller til og med totale angrep på de amerikanske styrkene som er stasjonert i Midt-Østen.

Etter det siste irakiske motstandsangrepet mot Balad og Ain al-Assad militærbaser der amerikanske styrker er utplassert, svarte den amerikanske forsvarssekretæren Lloyd Austin ved å bruke det velkjente svaret lenge brukt av “Motstandsaksen”: “Vi vil slå til hvis det er det vi syns vi må gjøre, på et tidspunkt og et sted vi velger. ” USA begynte å forstå at disse angrepene ble orkestrert for å trekke landet inn i en mer omfattende og utmattende konfrontasjon. Dermed er “Motstandsaksen” mer klar for en militær konflikt for å utvise USA fra Vest-Asia. Denne bestemte posisjonen, som det ser ut til, vil gjenspeiles i alle USAs allierte, spesielt Israel, som har en åpen konto med “Motstandsaksen”, som er ivrig etter å reagere, men venter på riktig tid og sted for å gjøre opp regning.

Advertisements
Advertisements
Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.