Libanon på randen av stupet

Subscribe to get access

Read more of this content when you subscribe today.

Russland en delegasjon ledet av Hizbollah-parlamentarikeren Haj Mohamad Raad til Moskva, hvor han møtte utenriksminister Sergei Lavrov og andre embetsmenn.

Det er også viktig å merke seg at Hizbollah har 131 utplasseringspunkter i Syria. Iran har 115, og Russland har 95, unntatt Hmaymeem militære flyplass og Tartus’ militære marinebaser (under Russlands kontroll). Derfor ble koordinering og et strategisk forhold mellom Hizbollah og Russland uunngåelig, spesielt siden de amerikanske etterretningstjenestene anerkjenner Hizbollah som en regional makt og til og med anklager gruppen for å ha blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget.

Den katastrofale økonomiske situasjonen i Libanon har imidlertid rammet de fleste libanesere hardt, inkludert Hizbollah. De amerikanske sanksjonene mot Iran (siden 1979) som nådde det høyeste nivået i 2020, har blitt opprettholdt av president Biden, og forhindret Iran fra å være sjenerøs mot sine allierte, men uten å stanse regelmessig økonomisk støtte. Iran anser sine allierte som en del av sin nasjonale sikkerhet. Selv om de alliertes trivsel er avgjørende, ble alt overskudd tatt bort, og den økonomiske forsyningen ble redusert til det nødvendige minimumsnivået. For Hizbollah er lønnene de samme og betales regelmessig. Imidlertid mottar de bare 20% til 25% lønnene sine i amerikanske dollar, hvis verdi hoppet fra 1.500 til 13.000 libanesisk lira til dollar. En stor del av Hizbollah-medlemmene mottar ingen lønn eller får betalt i lokal valuta. Hizbollah-ledelsen har opprettet et internt veldedighetsfond kalt “Muwasat” (trøstemidler). Hizbollah-medlemmer betalt i amerikanske dollar vil ha friheten til å støtte andre ulønnede medlemmer og andre familier i nød.

Forverringen av den økonomiske situasjonen i Libanon har flere årsaker. Tiårene med korrupsjon siden 90-tallet var avgjørende for å dollarisere den libanesiske importen, og nøytraliserte dermed lokal produksjon. De siste årene spilte den amerikanske krigen mot regjeringen i Damaskus og USA-EU-sanksjonene mot nabolandet Syria (Cæsarloven) en rolle i å belaste den libanesiske økonomien. Innenlands var uttørking av dollar fra det libanesiske markedet utført av dårlig forvaltning av den USA-kontrollerte libanesiske sentralbanksjefen og USAs innflytelse over de oljerike Gulf-landene, og at de forhindret disse i å støtte Libanon økonomisk, ble de siste spikrene i kisten. Alle disse elementene samlet seg i en nasjon og forårsaket sult i befolkningen, at medisin ikke lenger er tilgjengelig, allestedsnærværende matmangel og forverring av den lokale valutaen, noe som skapte skyhøy inflasjon og gjorde det nesten umulig for en stor del av befolkningen å overleve.

Mat og medisin er kanskje ikke en grunn til å utløse en militær konfrontasjon. Iran kunne forsyne Libanon med relativt nødvendig medisin, mat (de bidrar allerede), og Irak forpliktet seg til å levere drivstoff til strøm og transport. Sikkerhetsspørsmålet er imidlertid det mest kritiske, særlig når mange grupper som tilhører den amerikanske leiren stenger hovedgater i forskjellige byer, og kutter forbindelsen mellom sjiaene i hovedstaden og forstedene, Bekaa-dalen og sør for Libanon. Blokadene kalles forstyrrelse av “Forsyningsveien” til motstanden, en utilgivelig og farlig handling som Hizbollah seriøst kan vurdere som en krigshandling.

Skyggene fra mai 2008 (da Hizbollah grep deler av Beirut fra den USA-støttede regjeringen) svever fortsatt over landet da den pro-amerikanske regjeringen bestemte seg for å legge ned Hizbollahs kommunikasjonssystem, en handling som da ble ansett som en krigserklæring overfor Hizbollah. Målet var å lamme Hizbollahs lukkede kretsløp og fiberoptiske kommunikasjonssystem som er viktige i kampen for å holde kommandoen og kontrollen i kampledelse. Under krigen i 2006 ble Hizbollahs angrepsordrer koordinerte og opphørte aldri selv da Israel prøvde å ødelegge det, til ingen nytte. Alternativet ble frivillig av regjeringen til den tidligere statsministeren Fouad Siniora, en anti-Hizbollah og en pro-amerikansk pro-saudisk politiker anklaget for korrupsjon, men reddet av den avdøde statsministeren Rafic Hariri, som utnevnte ham til finansminister for å beskytte ham fra lovlig forfølgelse (bare i Libanon).

Ifølge velinformerte kilder i Libanon, i løpet av de siste ukene, støttet statsminister Saad Hariris demonstrasjoner, med unnskyldning for den skarpe devalueringen av valutaen Lira, veien til Saadnayel som forbinder sjiaene i Bekaa-dalen og hovedstaden Beirut. Alay-veien ble også stengt av den pro-amerikanske druselederen Walid Jumblat, og forhindret sjiaene fra å nå Beiruts forsteder. Veien til Jiyeh som fører til sørlige Libanon ble stengt av Druse og Hariri-støttespillere. Alle disse bevegelsene ble koordinert, noe som førte til konklusjonen om at det var et scenario som tjente til å forberede landet på et større koordinert anslag og teste Hizbollahs reaksjon på dette.

Videre hadde den libanesiske hærens ledelse bidratt til å forverre situasjonen da sjefen for generalsjef Josef Aoun nektet flere ordre fra president Michel Aoun om å åpne veiene og tillate demonstranter ved siden av veien. General Joseph Aoun er kandidat for presidentskapet og ser ut til (feilaktig) å tro at USAs støtte er nok til å tilfredsstille hans politiske ambisjoner.

For over seks måneder siden ble en lignende situasjon med å stenge alle veier som ble brukt av “Motstandsaksen” til Bekaa-dalen og sør for Libanon implementert. Etter gjentatte, men unyttige advarsler, oppfordret Hizbollah over 1000 menn fra mobiliseringsstyrkene som bodde i områdene der demonstranter stengte veiene for å forberede seg på å rydde veien med makt. I siste øyeblikk grep den libanesiske hæren, hvis ledelse ble informert, inn og ryddet veien for demonstranter manipulert av pro-amerikanske politiske partier.

Det samme scenariet er i ferd med å reproduseres: å lukke forsyningslinjen til motstanden er ikke tillatt. “Motstandsaksen” anser denne krigshandlingen som direkte støtte til Israel. Det anslås at det er behov for mellom 24 og 48 timer for å rydde alle veier, uavhengig av antall mennesker i gaten og hvor godt disse er bevæpnet.

Det er ikke tillatt for Libanon å leve i fred så lenge lederne ikke er klare til å gi opp en del av sine olje- og gassrike maritime grenser til Israel, og så lenge Hizbollah ikke blir avvæpnet for å behage Israel. USA presser Libanon mot konkurs der landet ikke får støtte fra Irak, Kina og Russland, men USA er heller ikke klare til å kompensere. Innenlandske stemmer – hovedsakelig de libanesiske kreftene som er pro-USA og den israelske befolkningen – ber om at Hizbollah avvæpnes og beskriver Sayyed Hassan Nasrallah som “Snackslederen” (en video distribuert på sosiale medier).

Hizbollah vil ikke gi bort våpnene sine og vil prøve å unngå borgerkrig, men ikke en kamp om nødvendig. Hizbollah konsoliderer sin gruppe som er en del av samfunnet og vil fortsette sine militære forberedelse for ethvert mulig scenario med krig innenlands eller på sine grenser. De har flyttet det meste av driften under jorden, der byene er bygget for å møte fremtidige utfordringer mot Israel og USA.

De amerikanske styrkene vil fortsette å samarbeide med Israel for å svekke Hizbollah. Den amerikanske sentralkommandoens (USCENTCOM) generalsjef Kenneth McKenzie besøkte Libanon flere ganger det siste året. Hans siste besøk forrige uke var det viktigste, med seks helikoptre levert av den libanesiske hæren, som utforsket området Ghazzee-Mazraat Deir al Ashayer sammen med et team av etterretningsoffiserer og topografieksperter. General McKenzie besøkte den libanesiske hærens sjef General Joseph Aoun, men møtte ikke presidenten eller noen annen politisk leder eller et medlem av regjeringen.

Kilder mener at USA utforsker det strategiske området med utsikt over de libanesisk-syriske grensene som bare ligger flere titalls kilometer fra den syriske hovedstaden Damaskus og kan tjene som en libanesisk hærbase (som en fasade) under amerikansk kontroll. Det er også området som forbinder Bekaa-dalen med sørlige Libanon og er svært nær Hermon-fjellet, hvor det antas at Hizbollah har mange baser for sine strategiske missiler. Den amerikanske ambassaden i Beirut sa at USCENTCOMs øverstkommanderende “innviet en USAID-finansiert vannpumpe” som allerede hadde vært i bruk de siste to årene, og leverte vann til en halvtom landsby. Det er ikke klart om innvielse av en USA-finansiert vannpumpe er en del av McKenzies generelle ansvarsområde, selv om den amerikanske sentralkommandoen er en av de to kommandoene for krigsbekjempelse hvis hovedkvarter ikke er fysisk lokalisert i deres reelle ansvarsområde, men i Florida.

Ingen brukbar fremtidig løsning for Libanon er i sikte, det er et land som beveger seg på kanten av avgrunnen. Golflandene, USA og Israel, har bestemt seg for å bryte ned Libanon og få president Michel Aoun og hans allierte Hizbollah til å bøye seg. Vil imidlertid disse landene sammen klare å tippe balansen til deres fordel? De har mislyktes i Syria, Jemen og Irak. Israel mislyktes i 2006-krigen, og 10 milliarder dollar investert for å motvirke Hizbollah utløste ikke en revolusjon eller en borgerkrig. Hizbollah har innført en avskrekkelsesbalanse innenlands og overfor Israel. Hizbollah er imidlertid ikke villige til å sitte på toppen av staten og samtidig bo i et land der politikere er redde for å irritere USA. Den libanesiske regjeringen og de pro-amerikanske politikere er redde for å be  om Østens støtte. De er underlagt nølingen til den nye amerikanske presidenten og hans administrasjon, som opprettholder status-quo for den forrige Trump-administrasjonen. USAs passivitet og trusler skyver Libanon mot kanten og mot avgrunnen