Irak, av Elijah J. Magnier:
Oversatt av Abu Huda.
USA sitter igjen med to alternativer for sin Iran-politikk. Det første er å beholde de harde sanksjonene Donald Trump iverksatte og se på at Iran oppnår en militær atomkapasitet og styrker sine allierte, uten grenser. Til tross for sin ikke-skjulte overlegne militære makt, er ikke USA i stand til å forhindre Iran fra å bombe dusinvis av amerikanske militærbaser spredt rundt “Den islamske republikk” og innen rekkevidde for deres langdistansepresisjonsmissiler. Iran kan også lukke det strategiske og vitale stredet i Hormuz og nå Rødehavet, som er alternativet USA og landets allierte ser for seg vil være tryggere i tilfelle krig med Iran. Videre har Irans allierte gitt uttrykk for at enhver fremtidig krig mot “Den islamske republikk” betyr at “Motstandsaksen” vil bli involvert. Dette indikerer at militærteatret vil utvide seg til en stor del av Midtøsten. Derfor er denne muligheten for krig mot Iran utelukket, og har vært det som sådan siden Iran bombet USAs største militærbase i Irak, Ayn al-Assad, uten å utløse et amerikansk svar.
Subscribe to get access
Read more of this content when you subscribe today.
Det andre alternativet er å oppheve alle sanksjoner og nedskalere spenning i Midtøsten på alle fronter. Den nåværende amerikanske administrasjonen kan være klar til å starte sanksjoner for å unngå akselerert iransk hastighet mot en militær atomvåpenkapasitet. President Joe Biden og teamet hans er imidlertid nølende og kan ha andre prioriteringer å takle, til tross for kommentarene fra tjenestemennene om at diplomati er den eneste løsningen for atomavtalen.
Iran venter absolutt ikke på at USA skal bestemme seg. De vil fortsette sin kjernefysiske vei og stole mindre på oljeenergi (under sanksjoner) som sin primære inntekt, slik det faktisk er tilfelle for de fleste arabiske stater (Irak, Saudi-Arabia, Emiratene og Bahrain). Iran gjorde det klart at atomavtalen ikke er knyttet til andre spørsmål som bekymrer USA i Midtøsten, selv om Teheran sa at de var klare til å holde separate samtaler om alle saker når alle sanksjoner oppheves. Dette er bare oppnåelig hvis USA kommer tilbake til full samsvar med atomavtalen i 2015 som tidligere president Donald Trump opphevet ensidig i 2018.
President Joe Biden viste at han ikke var klar til å forlate Syria og Irak og at han ikke har en klar og strategisk politikk for noen av landene. Dermed forventes det at han opprettholder status quo. Det betyr at hvis en front, den kjernefysiske, avkjøles, vil spenningen mellom Iran og USA fortsette på andre arenaer, muligens med en lavere frekvens. For Iran virker det som den beste arenaen å bekjempe USA på, selv om den ikke utelukker andre, er Mesopotamia, der Iran har mange sterke allierte, klare til å fortsette å kjempe og trakassere de amerikanske styrkene uavhengig av deres mulige tap.
Etter det siste angrepet på de amerikanske styrkene reagerte president Biden uventet overfor angriperne. Hans forsvarssekretær falt ikke i fellen og avsto fra å angripe irakiske militsmål. Det ser ut til at det amerikanske militæret lærer å hoppe over gjengjeldelse og unngå «øye-for-øye» som den angripende militsen utfordret på. Hvor lenge vil Pentagon tåle å motta treff på høyre kinn og tilby det andre? Vil president Joe Biden insistere på å beholde alle styrkene sine i Irak?
Sannsynligvis ikke. En delvis eller fullstendig amerikansk tilbaketrekking av tropper kan være et alternativ for USA så lenge de amerikanske styrkene opprettholder andre former for styrker i Irak. Mange irakiske tjenestemenn, hovedsakelig sjiamuslimske politiske ledere, inkludert de som står nær Iran, annonserer for et skifte av flagg (fra amerikanske styrker til NATO) som ligger på bordet. Imidlertid vil denne irakisk-amerikanske “kosmetiske kirurgien”, selv om det er mulig i begge siders fantasi (bare), ikke aksepteres av Iran og landets allierte i Irak. Forskjellen mellom politikere og motstandsbevegelsen er enorm. Det forventes at irakiske væpnede grupper griper enhver anledning til å minne amerikanerne om at de bør forlate landet ved å angripe amerikanske logistikk-konvoier som beveger seg mellom irakiske provinser.
For Teheran betyr en “europeisk NATO-styrke” utvilsomt en amerikansk kommando- og kontrollstyrke under europeisk dekknavn. Dette indikerer også for “Den islamske republikk” at den amerikanske trusselen mot Iran vil vedvare. Hva er de irakiske valgene i denne saken? Hvorfor synes USA og Iran det er utfordrende å møtes på felles grunnlag og risikere at hatet vil forbli?
You must be logged in to post a comment.