Iran-Saudi-Arabia: det er på tide å gjøre opp regnskap om forskjellene mellom landene

Av Elijah J. Magnier, oversatt av Abu Huda:

Iran og Saudi-Arabia holdt sitt første offisielle møte på svært lenge den 9. april i Bagdad, etter mekling organisert av Iraks statsminister Mustafa al-Kadhimi. På den saudiske siden var det seks rådgivere og offiserer ledet av den saudiarabiske etterretningssjefen Khalid Bin Ali al-Humaidan. På iransk side var det offiserer fra den nasjonale sikkerhetstjenesten (overvåket av admiral Ali Shamkhani), etterretningstjenestene og utenriksdepartementet. Begge sider ble enige om å møtes igjen denne uken i Bagdad etter at de har skapt grunnlaget for påfølgende møter.

Ifølge en beslutningstaker i Bagdad ble møtet beskrevet i svært positive vendinger av begge sider. Ingen inngående detaljer ble diskutert angående noe land spesielt. Det ble imidlertid avtalt at det mest avgjørende trinnet ville være å gjenåpne konsulater og ambassader i begge land. Når forholdet er gjenopprettet, vil det være mulig å diskutere Libanon, Syria, Irak, Bahrain og Jemen. Kilden sa at den iransk-saudiske tilnærmingen forventes å ha positive effekter i hele Midt-Østen-regionen så lenge disse møtene finner sted.

Etter fem år uten diplomatiske relasjoner, forventes en iransk-saudisk avtale å hjelpe regionen å komme ut av tunge sekteriske sammenstøt på flere fronter. Kilden bekreftet at dette møtet ikke ville skjedd uten samtykke fra amerikanerne, som under president Joe Biden er mindre interessert i Midtøsten og regionens 

Subscribe to get access

Read more of this content when you subscribe today.

komplikasjoner.

Etter at USA ikke klarte å konstruere et “nytt Midt-Østen” og forsøkte å okkupere Syria, dele Irak, underkaste Afghanistan, ødelegge libanesisk Hizbollah og beseire Houthiene i Jemen, ser den nye amerikanske administrasjonen ut til å ta et skritt tilbake. Videre indikerer den amerikanske avgjørelsen om å trekke ut kampstyrker fra Afghanistan og overholde den iranske atomavtalen, opphevet av Donald Trump i 2018, for flere land i Midt-Østen at USAs dominans sakte falmer.

Den “islamske republikk” har utvidet sin myke innflytelse overfor flere land og effektivt bidratt til USAs fiasko i endring av Midtøsten. Iran har blitt en regional makt uten å bry seg med Washington-hærens støttespillere, og kjemper mot de amerikanske planene. Iran har dratt nytte av amerikanske feil og harde sanksjoner for å bli selvforsynt, produsere sine egne ballistiske- og presisjonsmissiler og dele sin kunnskap med allierte.

I Wien pågår atomforhandlinger mellom Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Kina, Russland og Iran. Teheran ekskluderte USA fra forhandlingsbordet og innførte betingelser som ikke var forhandlingsbare, om at alle økonomiske og energisanksjoner skulle oppheves, inkludert frysing av eiendelene i flere banker rundt om i verden. Den amerikanske presidenten Joe Biden hører ikke på den israelske statsministeren Benyamin Netanyahu, som hadde glede av fire år med hvetebrødsdager  med Trump. Israel ser atomavtalen som en strategisk trussel mot deres  planer i Midt-Østen, der Iran, til tross for harde sanksjoner, har blitt en regional stormakt. Netanyahu frykter utvidelsen av iransk innflytelse når Teheran kan selge og få inntekter av oljesalget og gjenvinne hundrevis av milliarder i frosne eiendeler, med renter.

Andre land har sett på hvordan Iran utfordret USA ved å skyte ned en RQ-4 Global Hawk-drone (USAs dyreste), massivt bombe USAs Ayn al-Assad militærbase i Irak, som forårsaket stor ødeleggelse og over 109 sårede, samt forhindret de amerikanske planene i Jemen, Irak, Syria, Libanon og Gaza. Den amerikanske sentralkommandoens øverste kommandør general Frank McKenzie avslørte hvordan de presise iranske rakettene ville ha “ødelagt 20 til 30 fly og drept 100 til 150 amerikanske soldater hadde ikke evakueringen skjedd timer før bombingen.”

Andre land i Midtøsten følger med. Saudi-lederne husker hvordan de ble ydmyket av Donald Trump da han sa at “Saudi-Arabia ikke ville overleve to uker uten amerikanske styrker”. South Carolina-senator Lindsey Graham sa at “Saudi-Arabias militære kan ikke kjempe seg ut av en papirpose en gang, og vil snakke farsi etter en uke uten amerikansk militær støtte”. Den nye amerikanske administrasjonen pekte på den saudiarabiske kronprinsen Mohamad Bin Salman som ansvarlig for å ha drept den saudiarabiske journalisten Jamal Khashoggi.

Den naturlige handlingen ville være at Saudi-Arabia skulle bryte ut av blindveien og bevege seg i retning Iran for å gjenopprette et forhold som ble suspendert for fem år siden. Begge sider vil gjerne forholde seg til hverandre og se at USAs innflytelse reduseres hvis gjensidig tillit kan opprettes.

Forholdet mellom Iran og Saudi-Arabia har vært anstrengt siden den “islamske revolusjonen” i 1979, men ble verre i 1987 da over 400 iranske pilegrimer mistet livet i Mekka. Imam Khomeini kunngjorde da at han “aldri vil tilgi Sauds herskende familie”. I tre år fikk ingen iranske pilegrimer lov til å gjennomføre Hajj, pilegrimsferden. Imam Khomeini oppfordret de iranske tjenestemennene til å spørre hvorfor. Han ble minnet om er ord som ble lov. Svaret hans var direkte: “Det er min personlige mening, og du driver en stat. Gå og fiks problemet ”.

Det saudiarabiske forholdet til Iran har aldri vært på sitt beste, særlig ikke når Iran har blitt våpenprodusent og startet sitt kjernefysiske program og skapt alarmberedskap i nabolandene. Saudi-Kong Abdullah oppfordret USA til å “kutte av hodet på slangen” og iverksette militære angrep for å ødelegge Irans atomprogram.

Lederen for revolusjonen, Sayyed Ali Khamenei, fungerte som president for Iran fra 1981 til 1989. Han er erfaren i statsanliggender og Wali al-Fakih (Guardian of the Islamic Jurist) på samme tid. Sayyed Khamenei er klar over at et forhold til Saudi-Arabia er en nødvendig opptakt til enhver avreise for de amerikanske styrkene fra Øst-Asia.

Den saudisk-iranske tilnærmingen og USAs samtykke til en atomavtale vil heve øyenbrynene i Israel. Det vil bli vanskeligere for Israel å bruke Gulf-landene som en plattform for å angripe Iran som statsminister Benyamin Netanyahu håpet da Donald Trump var ved makten.

Iran har betydelig innflytelse i Midt-Østen uten nødvendigvis å konkurrere med Saudi-Arabia.

Selv om Iran drar nytte av et spesielt forhold til Hizbollah i Libanon, kontrollerer de ikke Libanon. Den mektige organisasjonen er ideologisk knyttet til Welayat al-Fakih og vet hva som er gunstig for den “motstandsaksen” gruppen er en del av. Hizbollah kan imidlertid ikke kontrollere landet der 19 religioner eksisterer side om side, og sunniene er like mange som sjiaene. Den libanesiske statsministeren er sunni, og Hizbollah har fremmet Saad Hariri som statsminister, en saudisk-libanesisk statsborger, selv om Riyadh ikke lenger er fornøyd med hans  opptreden, som gjentatt under det siste Bagdad-møtet.

Iran har også et strategisk forhold til Syria det ikke hadde på samme nivå før 2011-krigen. På grunn av Irans ubegrensede støtte for å opprettholde  Syrias suverenitet, drar Iran nå fordeler av fasiliteter i Levanten som man  aldri kunne ha forventet. Syrias president Bashar al-Assad er villig til å etablere et godt forhold til Saudi-Arabia, til tross for deres betydelige bidrag til å destabilisere Syria og styrte regimet. Et forhold mellom Syria og Saudi-Arabia vil ikke påvirke det iransk-syriske forholdet og vil effektivt bidra til å gjenoppbygge Syria når USA opphever sanksjonene.

Stabiliteten i Irak er en av Irans prioriteringer, samt å få de amerikanske styrkenes til å forlate landet. Fordi Takfiri-prosjektet har mislyktes, kunne Saudi-Arabia gjenvinne innflytelse i landet og hjelpe til med å gjenoppbygge infrastrukturen og de sunnimuslimske områdene som led under krigen mot den “Islamske staten”. Iran har mektige irakiske militser som ideologisk tror på Welayat al-Fakih og alltid vil være trofaste mot revolusjonslederen i Iran.

I Jemen, til tross for den ubarmhjertige Saudi-ledede krigen som forårsaket verdens verste humanitære krise, ønsker Houthiene å ha et utmerket naboforhold til Saudi-Arabia. Iransk støtte til Houthiene de siste seks årene av krigen bidro til å konsolidere et ubrytelig robust forhold. Derfor vil slutten på krigen i Jemen hjelpe Saudi-Arabia med å redde ansikt, trekke seg ut av Jemen-myra og bidra til gjenoppbyggingen av det de har ødelagt.

Dermed er det til fordel for Saudi-Arabia og Iran å gjøre opp regnskap om  sine forskjeller til et felles grunnlag er oppnådd og tilliten er etablert. Dette er et veldig langsiktig prosjekt som ser ut til å ha startet bra og ble satt på rett spor i Bagdad, hvor begge sider håper å begynne. Bare en utenforstående styrke kan fryse denne lange og gunstige tilnærmingen som kan bidra til et mer fredelig Midtøsten.

Advertisements
Advertisements
Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.