Iran har oppnådd ”empowerment”, så hva velger Vesten?

Skrevet av – Elijah J. Magnier,

Oversatt av Abu Huda.

Den “islamske republikken” i Iran har oppnådd “empowerment” (Tamkeen) med president Ibrahim Raisis ankomst til presidentskapet, den høyeste utøvende myndighet i pyramiden i harmoni med den øverste lederen, Wali al-Faqih Sayyid Ali Khamenei , og med den lovgivende myndigheten ledet av presidenten for Shura-rådet, Muhammad Baqir Qalibaf. Dannelsen av den harmoniske trioen ved makten er enestående i historien til den islamske revolusjonen i Iran siden 1979: til dette kan man legge til Irans avanserte kjernefysiske forskning og teknologi, landets avanserte rakettprogram og militære kapasitet og den høye kompetansen til Irans allierte i Midtøsten og Vest-Asia. Iran har kommet til en tid i historien da de tilbyr den vestlige verden to alternativer, som begge er, fra et vestlig perspektiv, vanskelige å velge mellom.

I 1980 ble al-Hassan Bani Sadr valgt som republikkens første president gjennom valgurnen. Wali al-Faqih og leder av revolusjonen, Imam Khomeini, avviste Bani Sadr uten nødvendigvis å kunngjøre sin posisjon eller handle i henhold til hans mening og vilje. På den tiden led Iran under de første amerikanske sanksjonene, etterfulgt av Saddam Husseins krig som ble pålagt Den islamske republikken. Mange arabiske og vestlige land var på Saddams side og støttet krigen med Iran.

De første årene kunne Iran knapt tåle Saddam Hussein, som hadde  omfattende internasjonal og regional støtte. Saddam Hussein var bevæpnet og autorisert til å bruke kjemiske våpen, som ikke var forbudt så lenge disse ble brukt mot iranerne som avviste det amerikanske hegemoniet og kalte dem “den store Satan”. Irans mangel på de enkleste våpen utløste denne tørsten etter defensivt og støttende arsenal under krigen mellom Iran og Irak: ved fronten ventet ungdomskonvoier på kameraternes martyrium for å ta våpnene deres. De eldre frivillige gikk ut  i minefeltene for å gi rom for de unge til å angripe etter dem, og komme videre for å gjenerobre territoriet som var okkupert av Saddams styrker.

Bevis for dette er flyene som den amerikanske utsendingen, Robert McFarlane, brakte til Iran i bytte mot løslatelsen av vestlige gisler holdt i Libanon i 1985, det som den gang var kjent som “gisselkrisen” og “Iran Contra”.

Iran bygger sine defensiv-offensive evner.

Iran kunne ikke stå på beina i mange år, selv etter krigen, fordi de amerikanske sanksjonene fortsatt var i sving. Den iranske innenlandske militære industrialiseringen begynte da, som Iran startet med å utvikle teknologi importert fra Russland, Kina og Nord-Korea.

Gjennom årene har Iran utviklet sin rakettkapasitet etter å ha erkjent at de ikke kan konkurrere og bygge et luftvåpen som representerer et passende avskrekkende våpen som er i stand til å konfrontere det amerikanske luftforsvaret eller luftmakten til Amerikas allierte. Luftoverlegenhet er deres. Iran lyktes med å bygge taktiske og strategiske raketter og ble på denne måten i stand til å forsvare seg selv og landets allierte.

Faktisk demonstrerte Israels krig mot Libanon i 2006 den nødvendige leksjonen som ble pålagt dem fra en av Irans sterkeste allierte, “Hizbollah”: overflate-til-overflate-missilangrep mot de israelske luftangrepene skapte en avskrekkingsbalanse.

I 2011 avskjærte iranske spesialister innen elektronisk krigføring kommunikasjonskoblingen og fanget en av de mest avanserte CIARQ-170 Sentinel-spiondronene, og ekspertene klonet den. I 2018 skjøt Iran sine presise langdistanse, allværs, jetdrevne subsoniske cruisemissiler fra Iran mot IS-posisjoner i Syria og Irak. Videre, i løpet av den tiår lange syriske krigen, brukte Iran og dets allierte flere nye typer raketter (Burkan) hvis spesifikasjon var avhengig av slagets art, krigsteatrets beskaffenhet og topografien.

Droner og raketter ble ytterligere videreutviklet for å imøtekomme kravene til det iranske militæret og de allierte, hver i henhold til geografien og operasjonsteatret de opererer i.

Dermed kunne de palestinske gruppene i Gaza – som mottok kunnskapen og missilteknologien fra Iran – pålegge Israel avskrekkelse under de siste kampene. Israel ble tvunget til å stoppe bombingen da de palestinske rakettene og rakettangrepene nådde tidligere «trygge» mål nord og sør for Israel og fortsatte å falle daglig, uansett hvor kraftig det israelske luftforsvaret ødela byens militære og sivile mål.

I 2020 angrep Iran den viktigste amerikanske basen i Irak, Ain al-Assad, med 16 langdistanse presisjonsraketter. Den amerikanske CENTCOM-sjefen, general Kenneth Mackenzie, innrømmet at Iran kunne ha forårsaket over hundre dødsfall hvis Iran ikke hadde informert om tidspunktet for angrepet og målene de ønsket å ødelegge, på forhånd. Mackenzie avslørte nøyaktigheten til de iranske presisjonsmissilene som var de første i sitt slag i bruk siden andre verdenskrig.

Av frykt for iranske missiler som kan nå Hormuz-stredet, forventes den amerikanske sentralkommandoen å flytte operasjonsteatret sitt til havnen i Yanbu, ved Rødehavet, i håp om at de iranske missilene ikke kan nå denne basen i tilfelle krig.

Med iransk støtte og erfarings- og teknologideling i Jemen, har Houthiene anskaffet svært sofistikerte væpnede selvmords-GPS-guidede droner og presisjonsmissiler, og har påført Saudi-Arabiske styrker store tap i Jemen, ikke minst materielt sett.

Iran, en atommakt:

Det som har økt oddsene og tippet balansen dramatisk til Irans fordel, er atomprosjektet. Iransk atomteknologi har nådd det innenlandske produksjonsstadiet for mange avanserte sentrifuger som beriker uran i raskere tempo og produksjonen av 60 prosent beriket uran. Dermed har alle kjernefysiske hindringer kollapset, og nivået på iransk kunnskap, erfaring og ekspertise som er nødvendig for å produsere militær atomkvalitet, er oppnådd. Den eneste grunnen til at Iran ikke produserer en atombombe er Fatwaen som forbyr dette (en forpliktende religiøs islamsk uttalelse fra av det høyeste teologiske nivået av muslimsk geistlige) av juristens verge (Wali al-Fakih) Sayyed Ali Khamenei. En fatwa er imidlertid ikke permanent og er faktisk noe fleksibel i henhold til omfanget av risikoen som Irans nasjonale sikkerhet eller eksistens står overfor.

Konklusjonen er enkel: Det er ikke lenger en umulig eller vanskelig vei for Iran å bevæpne og utstyre seg med all nødvendig militærmakt for å forsvare seg. De er i stand til å vise sine evner og overtale andre land om at de bør unngå en direkte krig mot “Den islamske republikk”.

Irans allierte er en del av nasjonal sikkerhet.

I tillegg har Iran etablert forbindelser med mange folk og organisasjoner i Midt-Østen. Iran lyktes i å etablere en solid mur foran sine fiender ved å vinne