Bør de amerikanske styrkene forbli i Midtøsten, eller forlate regionen?

Skrevet av – Elijah J. Magnier,

Oversatt av Abu Huda:

Muligheten for at amerikanske styrker forblir i Midt-Østen eller at de drar, og prisen de må betale for konsekvensene av en slik avgjørelse står i sentrum for diskusjonen. Disse synspunktene uttrykker en realitet som den amerikanske administrasjonen ser på mer seriøst for første gang med upartiskhet, spesielt siden det har blitt klart at alle målene og resultatene som USA ønsket å oppnå har mislyktes og ført til kontraproduktive resultater. Å redusere eller trekke ut kampstyrker og stole på diplomati er to trinn som er tilstrekkelige for å bevare gevinsten som er oppnådd fram  til i dag i en mindre aggressiv tilnærming. Frykten blant mange vestlige tjenestemenn er imidlertid at et slikt skritt kan tolkes som en overgivelse  av Midtøstens hengemyr og vil være en måte for USAs fiender og konkurrenter – Kina, Russland og Iran – til å ta over og erstatte USAs vakuum.

Subscription

Subscribe monthly

€9.80

Subscribe to get access

Read more of this content when you subscribe today.

Amerika har kjempet direkte eller gjennom støtte fra sine Midtøsten-allierte (for eksempel krigen i Jemen) i mange konflikter de siste tjue årene som var svært kostbare for det amerikanske statskassen og ikke resulterte i fred eller stabilitet. På en eller annen måte produserte disse krigene større fiendtlighet mot de amerikanske styrkene og deres image. Washington vant færre venner enn de hadde håpet og utsatte de amerikanske styrkene som var stasjonert i land (Irak, Syria og Afghanistan) for farer av ulik alvorlighetsgrad.

Derfor mener vestlige beslutningstakere at det er viktig å legge ned flere militærbaser spredt over hele Midtøsten og trekke ut unødvendige flåte-elementer som er stasjonert i vennligsinnede Gulf-land.

Denne ideen om å frigjøre Midtøsten fra USAs militære tilstedeværelse motarbeides av de som hevder at amerikanske styrker må forbli for å beskytte amerikanske allierte, spesielt Israel. Mange arabiske stater og monarkier ville ikke overleve en uke uten USA, som tidligere president Donald Trump sa. Disse monarkiene er USAs protegéer og nyter den amerikanske tilstedeværelsen som en beskyttelse mot hjemlig opprør og egen befolknings frihetsønsker.

Videre fortsetter argumentasjonen: at USA er nødvendig i Midt-Østen for å begrense terrorangrep mot amerikanere; å fremme demokratiske overganger og menneskerettigheter; å bekjempe korrupsjon; å gi humanitær nødhjelp; å avslutte innenlandske militære væpnede konflikter; å sikre at masseødeleggelsesvåpen ikke lenger eksisterer; å beskytte energiproduksjon; å stå opp mot organisasjoner som Hamas og Hizbollah; å hindre Iran i å skaffe seg en atombombe; å opprettholde avskrekking; og å sikre navigasjonsfrihet i de kritiske sundene (Hormuz og Bab al-Mandab).

Det realistiske svaret på disse bekymringene er ikke komplisert. Da det kom nyheter om de tre møtene mellom Iran og Saudi-Arabia i Bagdad, dominerte overdrevet optimisme, som fortsatt råder. Innbyggere i regionen trodde snart at en løsning på flere utestående problemer og kriger kunne komme. Iran og Saudi-Arabia har aldri vært på noen hvetebrødsdager. Imidlertid var de ikke-erklærte fiender, og USA benyttet enhver anledning til å så fiendskap og hat mellom de to landene for å forhindre tilnærming dem imellom. Møtene i Irak fant sted uten tilstedeværelse av en amerikansk sponsor eller deltaker, eller megler.

I tillegg beskyttet ikke USAs tilstedeværelse i Midt-Østen Israel mot det kontinuerlige bombardementet fra Hizbollah i krigen i juli 2006, og forhindret heller ikke “Hamas” fra å bombe israelske områder og byer fra nord til sør under “Jerusalem-sverd”-operasjonen. Derfor er “å beskytte Israel” en spinkel unnskyldning fordi USA forsyner Israel med de våpnene de ønsker, trener offiserene med det siste militære utstyret og deler etterretningsinformasjon uten nødvendigvis å være geografisk nær landet.

Når det gjelder nødvendigheten av å forbli i Midt-Østen for å forhindre terrorangrep mot USA, introduserte president Barack Obama doktrinen og praksisen til droner som amerikanske styrker i stor utstrekning brukte i sine kriger mot mål og ved å drepe individer de ønsket å eliminere. I tillegg har erfaringer med å bekjempe terrorisme bevist at det er et samarbeid mellom etterretningsbyråer som hindrer jihadistgrupper i å begå terroraksjoner mot noe land. Tilstedeværelsen av 60 000 amerikanske tropper i Midt-Østen i dusinvis av baser forhindret ikke terrorbombinger mot USS Cole i 2000 og tvillingtårnene i New York i 2001, og forhindret heller ikke angrep mot amerikanske ambassader og interesser rundt om i verden (amerikanske ambassader og konsulater i 2004 i Saudi-Arabia; Pakistan 2006; Tyrkia 2008; Pakistan 2010; Afghanistan 2011; Egypt 2012, Tyrkia 2013; Afghanistan 2013).

Når det gjelder eksport av demokrati, sa president Donald Trump selv at han ikke bryr seg om å eksportere det og at han elsker diktatorene. Trump snakket gjennom erfaringene fra administrasjonen han ledet om å mislykkes i Afghanistan og i Irak-krigen for å eksportere demokrati og at Amerikas kriger under forskjellige navn ikke hindret Taliban i å gå videre for å kontrollere flere byer til tross for tilstedeværelsen av 100.000 amerikanske soldater i landet. Videre forhindret ikke den amerikanske okkupasjonen av Irak i 2003 fremveksten av irakiske fraksjoner som kjempet mot de amerikanske styrkene og fremdeles kjemper for å tvinge dem ut av Mesopotamia.

Når det gjelder kampen mot korrupsjon, er Midtøsten full av politiske partier, ledere og beslutningstakere som befolkningen anklager for korrupsjon. Disse korrupte politikerne er Washingtons eldste og nærmeste allierte som i noen tilfeller nyter beskyttelsen og den økonomiske støtten. David Hale, understatssekretær for politiske saker, uttalte faktisk at landet hans brukte ti milliarder dollar på partier og organisasjoner som ikke klarte å oppnå Amerikas mål i Libanon, for å dempe Hizbollah.

Amerika har ikke klart å avslutte noen væpnet konflikt de har engasjert seg i, i Midtøsten. Under krigen mot IS kjempet og beseiret den syriske hæren og deres allierte terrorgruppen i 70 prosent av de syriske territoriene. I det okkuperte nordøstlige Syria forhindret de amerikanske styrkene den syriske hæren fra å krysse Eufrat for å forfølge IS, og ba de syriske kurderne om å gjøre jobben, støttet av de amerikanske styrkene i 23 prosent av territoriet. De resterende 7 prosentene er fortsatt under tyrkisk okkupasjon.

I Irak kjempet og beseiret “Popular Mobilization Forces” (PMF) og den irakiske hæren og det føderale politiet IS og gjenerobret en tredjedel av landet de tapte for terrorgruppen i 2014. USAs støtte var langt fra drivkraften, mer en støttende funksjon.

Ved å okkupere Irak og det nordøstlige Syria klarte ikke Amerika å forhindre utvidelse av Iran og Hizbollahs innflytelse i Syria, og de kunne heller ikke stoppe transitt av militære forsyningskonvoier med forskjellige typer avanserte våpen, som tilflyter “Motstandsaksen “i Midtøsten. Følgelig oppnådde amerikanske styrker i Midt-Østen ikke avskrekkelse, men bidro heller til å øke hatet mot troppene sine og fødte en ny velutrustet og veltrent motstand. Disse har som mål å utvise de amerikanske styrkene fra Midtøsten.

USA klarer ikke å stoppe fremgangen til det iranske atomprosjektet med mindre alle sanksjoner oppheves og bare gjennom de nåværende forhandlingene i Wien. Etter Irans oppnåelse av økt makt og selvstendighet forventes det absolutt at de amerikanske militærstyrkene som er utplassert i Midt-Østen vil lide sterkt i tilfelle bruk av makt mot Iran.

Navigasjonsfriheten er svært sårbar i tilfelle krig eller fiendtlighet mellom USA og Iran. Teheran besitter nøyaktige, supersoniske anti-skipsraketter, bevæpnede droner og selvmordsdroner. Videre har USA begynt å finne et alternativ til sin navigasjon i Hormuzsundet mot Yanbu ved Rødehavet for å unnslippe rekkevidden til Irans ballistiske raketter. Dessuten fant alle oljerike land som grenser til Hormuz-sundet en måte å omgå Hormuz-sundet til Rødehavsterminalene, for å overføre energiressurser i tilfelle en generell krig eller angrep mot tankskip som skjedde de siste årene.

Hva er derfor poenget med å beholde titusenvis av amerikanske tropper i Midtøsten? Det er ikke den betydelige fysiske tilstedeværelsen til militærstyrkene som hindrer land i Midt-Østen i å etablere handelsforbindelser med Kina, Russland eller noe annet land enn Amerika. I stedet er mykt og hardt diplomati det minst kostbare og mest effektive våpenet. Når det er nødvendig, er USA i posisjon til å sende inn de nødvendige styrkene som de gjorde i Golfkrigen, Afghanistan og okkupasjonen av Irak.

Den militære tilstedeværelsen i Midt-Østen har blitt en kilde til bekymring for Washington og forårsaker mer skade enn godt for USAs nasjonale sikkerhet og interesse. Trakasseringen av de amerikanske troppene forventes å eskalere i Irak, og vi kan ikke utelukke det samme scenariet i Syria en gang i fremtiden. Uansett diskusjoner på hvilket som helst nivå blant beslutningstakere, virker det høyst usannsynlig at vi vil se en snarlig avreise for de amerikanske styrkene sin del fra Midtøsten.

Advertisements
Advertisements
Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.