Al-Sadr bryter isen og bygger broer … men regjeringsdannelsen er vanskelig i Irak 

Skrevet av – Elijah J. Magnier,

Oversatt av Abu Huda:

Sayed Muqtada al-Sadr har tatt det første skrittet i riktig retning som den mest betydningsfulle seierherren i det irakiske parlamentsvalget. Han har besøkt al-Fatah-gruppeleder Hadi al-Amiri i huset hans i Bagdad, i nærvær av andre sjia-ledere som protesterte, og andre som godtok de endelige parlamentsvalgresultatene utstedt av den høye valgkommisjonen.

Dette smarte politisk-sosiale besøket ser ut til å være Moqtadas uvitende måte å starte forhandlingene mellom sjiablokkene på, for å danne en regjering til slutt neste år. Det vil skje mens presset knyttet til tilstedeværelsen av de amerikanske styrkene i Irak øker, hovedsakelig når den irakisk-amerikanske avtalen består i å transformere disse til “ikke-kampstyrker” som er ansvarlige for å bekjempe terrorisme og gi opplæring til de irakiske sikkerhetsstyrkene.

De endelige resultatene utstedt av High Electoral Commission endret ikke mye av de første resultatene, bortsett fra fem seter. For sjia-hovedgruppene bekreftet det seieren til al-Sadr med 73 stemmer, Nuri al-Maliki med 33 stemmer, Hadi al-Amiri med 17 stemmer, Faleh al-Fayyad med fire stemmer, og andre sjiamuslimske partier med færre seter.

Utfallet av valget betyr ikke at al-Sadr kan danne en nasjonal regjering som ekskluderer andre sjiagrupper. De forskjellige kurdiske grupperingene (fremdeles uenige seg imellom) og sunni-gruppene (som lider av mangel på enhet akkurat som sjiaene og kurderne) er fortsatt uten avtale med andre sjiapartier.

Muqtada al-Sadr ville ikke være i stand til å oppnå kontroll over halvparten av parlamentsmedlemmene pluss ett (165 seter) uten de andre sjiapartiene. Til slutt vil Muhammad Al-Halbousi (sunni, med 37 seter) og Massoud Barzani (en kurder med 31 seter) komme til kort og vil ikke gi Moqtada antallet parlamentsmedlemmer som kreves for å velge statsminister. Dessuten vil både kurderne og sunnimuslimene ha sin del i den nye regjeringen, noe som strider mot det al-Sadr håpet på da han etterlyste en nasjonal regjering.