Hemmelige samtaler mellom FN og Hizbollah, utveksling av beskjeder i Irak – og mer …

Elijah J. Magnier – @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

 Hemmelige samtaler mellom FN og Hizbollah, trusler fra det amerikanske establishment mot irakiske ledere og mot Hizbollah, utveksling av meldinger mellom den iranske generalen Qassem Soleimani og den amerikanske representanten, og en konstant ‘håndbak’ … Alle disse utvekslingene og flere var registrert – ifølge kilder nær Soleimani – i de siste fire månedene i Irak mellom Iran og USA, Hizbollah og USA, og USA og de irakiske lederne, for å sikre de neste fire årenes lederskap i Mesopotamia overfor de uunngåelige utfordringene. Disse utfordringene er relatert til hvem som skal styre landet, hvordan Irak vil oppføre seg i forhold til USA, og om den ensidige amerikanske embargoen mot Iran vil bli respektert. 

Irak representerer en betydelig inntektskilde for Iran og særlig for utenlandsk valuta, under amerikanske sanksjoner spesielt. Men da president Donald Trump sa opp atomavtalen og påla sanksjoner mot Iran, var beslutningen ikke så tungtveiende for Iran som de tidligere sanksjonene som FN hadde pålagt i flere tiår, fordi mange land nektet å følge USA mot Iran. De amerikanske myndighetene trodde – og tror kanskje fortsatt – at det iranske regimet vil falle i tråd med disse nylig pålagte sanksjonene. Denne naive virkelighetsoppfatningen ble overført til irakiske ledere. Noen av disse var overbevist om at USAs hegemoni ville bli større, og at Iran ville bli beseiret.

Det var derfor et lag bestående av Irans general Qassem Soleimani og Sayyed Hasan Nasrallahs (Hizbollah) representant i Irak, Sheikh Mohammad Kawtharani, ble dannet. Dette er ikke første gang de to mennene var direkte involvert i dannelsen av den irakiske regjeringen. Irakerne finner det vanligvis vanskeligere å kommunisere med de iranske sendebudene, men er bedre til å håndtere Hizbollah, selv om den iranske brekkstangen er større. Det handler om kultur og måter å kommunisere på. Irakiske ledere, i likhet med libanesiske ledere, klarte ikke å finne veien på egen hånd for å kommunisere med seg selv og lykkes med å inngå kompromisser og felles grunnlag for å danne en nasjonal regjering. Eksterne regionale og internasjonale krefter spiller viktige roller, og de begrenser også mulighetene for innenlands uavhengighet.

Det er klart at de amerikanske myndighetene har klart å påvirke fremtredende mennesker innenfor det irakiske lederskapet, blant disse Sayyed Ammar al-Hakim og Haidar Abadi, den tidligere statsministeren. Abadi var omgitt av folk som lyttet til og trodde på den amerikanske hegemonien og Irans fall “veldig snart”, lik spådommene om den syriske presidenten Bashar al-Assads fall og hans regime etter tre måneder eller seks måneder eller maksimalt ett år . Likevel er han fortsatt ved makten: kreftene som ønsket regimeendring ved krig mislyktes katastrofalt i å nå sitt mål, selv etter syv års krig.

 Disse menneskene presset Abadi til å frivillig kunngjøre at han vil følge amerikanske unilaterale sanksjoner mot Iran, og trodde at dette ville øke oddsene hans for å gjenvelges for en ny periode. Abadi fikk dårlige råd, men han aksepterte dette rådet, og det var Abadis største feil og den første spikeren i kisten hans. Den amerikanske utsendingen til Irak gjorde alt for å fremme Abadi, men mislyktes i sitt forsøk. Ifølge de øverste beslutningstakere i Bagdad truet USAs utsending faktisk Irak dersom de skulle snakke med Hizbollahs representant, betraktet som en “terrorist”. Faleh al-Fayyad, leder av det nasjonale sikkerhetsrådet og kommandør for al-Hashd al-Sha’bi-militsen, møtte med ambassadør Brett McGurk og informerte ham om at “den amerikanske terrorlisten ikke gjelder i Irak og absolutt ikke mot en irakisk statsborger (Sheikh Kawtharani har dobbelt statsborgerskap)”. Ifølge kildene sa den amerikanske utsendingen at han ikke agerer mot noen; at han ikke prøver å dolke Iran eller Irak i ryggen, og at han vil sende en melding til Qassem Soleimani om at USA ikke prøver å tvinge Irans arm i Irak.

En FN-representant i Irak møtte Hizbollah-representanten for å myke opp den allerede spente situasjonen. Kawtharani fortalte ham: “Vår kandidat er Abu Mahdi al-Muhandes. Hvis USA ønsker å påtvinge en kandidat, la oss se hvem som klarer å oppnå makt “. Et møte mellom en FN-representant og en Hizbollah-representant er en anerkjennelse av Hizbollahs rolle i Irak og en indikasjon på USAs desperate tilstand, de er uten tvil engstelige for å se en irakisk leder med makt med sterkt fiendskap til USA. 

Imidlertid er Iran og USA ikke de eneste spillerne: Tyrkia ønsket Usama al-Nujeifi som parlaments-speaker i stedet for Mohammad al-Halbusi. Dette påkrevde en tur til Khamis Khanjar for å møte den tyrkiske presidenten Recep Tayyib Erdogan og å informere ham om Nujeifi-alliansen med USA og Saudi-Arabia. Dette er tidspunktet da den tyrkiske presidenten aksepterte Halbusi og droppet Nujeifi.

Det er ingen tvil om at Irak er i stormens øyne: Irans, Tyrkias og USAs interesser påvirker valget og valget av irakiske ledere sterkt.

De amerikanske målene var klare: Abadi var den perfekte kandidaten. Den tidligere statsministeren gjorde alt for å tjene den amerikanske politikken i Irak og Syria. Han er den som forhindret Hashd al-Shaabi fra å befri Deir-ezzour / al-Qaim, som reagerer på USAs ønsker. Det var nødvendig for USA å kjøpe nok tid til kurderne for å nå Deir-ezzour og øst for Eufrat. Derfor stoppet Abadi Hashd-støtten til Syria, slik at USA kunne okkupere Nordøst-Syria.

Abadi sto hardt mot Soleimani ved mer enn fire anledninger og bestilte for eksempel bagasjekontroll når han landet i Bagdad, en irakisk måte å slå under beltestedet og “dra i Soleimani’s ører”. Abadi lot Soleimani vente utenfor kontoret sitt ved flere anledninger og ønsket å fjerne Abu Mahdi al-Muhandes fra hans stilling. Også da eksstatsministeren besøkte Hashd al-Shaabis hovedkvarter bestred han portrettet til StorAyatollah Sistani, et av Imad Mughnniyeh og andre, og lot til å ignorere hvem de var portretter av. Det var hans måte å demonstrere makt og autoritet på, en myndighet han aldri har hatt nytte av, og som presset ham til å miste sin  andre mandatperiode og forhindret at et medlem av Da’wa-partiet var ved makten, med mindre det blir gjort vesentlige reformer i fremtiden.

 Irans rolle i det irakiske valget:

Iran bestemte seg mange måneder før valget, om å fremme Haidar Abadis kandidatur. Faktisk forsøkte Qassem Soleimani å ‘innsette’ Abadi dager før valget da han besøkte statsministeren sammen med Hadi al-Ameri, for å skape en allianse. Al-Ameri, som klarte å samle 48 plasser i parlamentet (Abadi var igjen med 12), nektet for  Soleimanis ønsker. Det var ikke veldig smart å legge alle eggene i Abadis kurv før valget: når resultatene er klare, er det imidlertid en annen sak …

 Faktisk inntok Abadi en fiendtlig stilling mot Iran, overbevist om at det “iranske regimet ville falle”. Derfor endret Soleimani sin støtte fra Abadi og gikk til Adel Abdel Mahdi som et førstevalg, og Faleh al-Fayyad som en andre mulighet (forresten holder dette bare dersom Adel ikke klarer å danne en regjering). Abadi ble støttet av USA og Saudi-Arabia, derfor må han faktisk ikke bli fremtidens statsminister.

 Tyrkia, en viktig aktør i dagens Midtøsten, med to konsulater i Basra og Mosul, og tropper i Nord-Irak, ønsket Usama al-Nujeifi som parlament-speaker – og Iran ville ikke stå imot president Erdogan. Iran-Tyrkia-alliansen er viktig, men samtidig behøvde Tyrkia å vite at kandidaten også ble støttet av USA og Saudi-Arabia. Det var derfor Khamis Khanjar – en pro-Qatar og pro-Tyrkia forretningsmann – var en viktig aktør. Saleh al-Mutlaq gikk ikke sammen med den iranske alliansen denne gangen, i motsetning til den forrige regjeringen, og Khanjar var mannen som skulle erstatte Mutlaq for å lede sunniene i Irak. Det var også praktisk for Iran å se Mutlaq bli med i opposisjonen  siden han var representant for seg selv og ikke lenger sittende på toppen av en portefølje av20 parlamentsmedlemmer, i motsetning til under forrige regjering. Derfor mener Iran seg fritatt fra enhver forpliktelse til Mutlaq, som ville be om en visepresidentposisjon for å forlate den amerikanske og saudiske leiren.

 Da president Erdogan var overbevist om at Usama al-Nujeifi ikke lenger var en del av hans leir, støttet han Halbusi som besøkte ham etter valget for å takke ham for hans støtte. Han klarte å få Erdogans godkjenning for å frigjøre mer vann til Irak gjennom Tigris-elven for å lette vannmangelen, særlig i Basra.

 Iran var tilfreds med valget av Halbusi og gikk videre til neste trinn: valget av den nye presidenten. Soleimani møtte et ekte dilemma her: hans valg var Barham Saleh, som lovte å stå ved Iran som “Mam Jalal (Talbani) gjorde”. Likevel var det ikke akseptabelt å opprøre Masoud Barzani og sende ham i USAs armer. Den kurdiske lederen er hevngjerrig, er opprørt over tapet av Kirkuk og feilvurderingene i forbindelse med folkeavstemningen. Soleimani ville ikke ha det dithen at han var den som satte den siste kulen i Barzani og han som avviste kandidaten Fuad Hussein.

 Valgdagen sto Fuad Hussein og Barham Saleh mot hverandre i parlamentet. Soleimani forble på siden og medlemmer av parlamentet stemte uten press. Etter første runde klarte Barham Saleh å få 112 stemmer ut av 220 forespurt. Dette er når telefonen ringte hos mange parlamentsmedlemmer og de fikk forespørsel om å vende seg mot Saleh og støtte Fuad Hussein. Soleimani sendte en melding til Barham Saleh og ba ham om å slå av mobiltelefonen for å unngå press for å trekke seg ut, og parlamentsmedlemmene som tilhørte al Bina ble bedt om å støtte Saleh som vant andre valgomgang.

Den siste stillingen, og den viktigste, var statsministeren. Adel Abdel Mahdi ble avvist av Nuri al-Maliki helt frem til den siste timen før selve valget. Det krevde mye press og krefter fra Soleimani og Kawtharani for å overbevise al-Maliki om at al-Da’wa-partiet hadde mistet denne stillingen (som de hadde hatt siden 2006), og at det var på tide å fortsette med en person som ble akseptert av Marjaiya og av flest politiske partier. Med al-Malikis avtale var veien klar for Adel.

 StorAyatollah Sistani sendte en melding til Moqtada al-Sadr, gjennom sin sønn Sayyed Mohammad Reza, og spurte sadristenes leder om Adel kunne danne sin regjering. “Jeg hører deg og jeg skal adlyde” svarte Moqtada.

Til slutt droppet Moqtada Abadi og lukket ørene overfor Sayyed Ammar al-Hakim, som fremmet en amerikansk alliert, leder av den irakiske etterretningstjenesten, som statsminister. Moqtada er sint på Iran, men ikke nok til at han vil følge Irans fiender. Han tok et skritt tilbake og droppet Abadi.

De amerikanske toppdiplomatene i Irak nektet for å ha utført press eller at de lanserte noen direkte eller indirekte hindringer for suksessen til deres favorittkandidat Haidar Abadi. Ingen liste som ble fremmet av USA, fant veien til statsministerposten. Amerikanerne hevder at de hadde støttet Halbousi, Saleh og Abdel Mahdi. Når alt kommer til alt, hvis faktisk både USA og Iran har kommet til samme konklusjon, betyr det velstand og fremgang i vente for Mesopotamia.

If you read this reporting and you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.