Etter Libanon 2006, Syria 2011 og Irak 2014, den “arabiske NATO” og en sunni-shia-krig for å gjenopplive

201881101209

Av Elijah J. Magnier – @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

 Alle kriger som ble initiert eller støttet av det amerikanske establishment – fra okkupasjonen av Irak i 2003, den andre israelske krigen mot Libanon i 2006, regimeendringskrigen i Syria i 2011 og okkupasjonen av en tredjedel av Irak i 2014 – har sviktet i deres mål om å blåse til flammene av sekterisk krig mellom sunnier og sjiaer i Midtøsten. At denne strategien har mislyktes har presset den amerikanerne mot to nye muligheter: den første, å bruke medier for å avsløre Saudi-Arabias hensikt om å skade den iranske økonomien og myrde landets militære kommandører. Den andre er å fremme og markedsføre en “arabisk (sunnimuslimsk) NATO-hær”. Målet er å holde mulighetene for sekterisk krig i live.

 Kampen for dominans mellom Saudi-Arabia og Iran har pågått siden sjahens fall og den islamske republikkens seier i 1979. Ikke desto mindre er dagens nivå av direkte konfrontasjon i ulike deler av Midtøsten (Libanon, Syria, Irak, Bahrain og Yemen) enestående. Dette er delvis et resultat av USAs innsats for å kaste bensin på bålet av hat og konkurranse mellom Saudi-Arabia og Iran.

 Det er imot interessene til den amerikanske establishment å se den iransk-saudiske kampen avta, da dette ville skade den amerikanske økonomien. Trump sa klart at han trenger arabiske penger i bytte for beskyttelsen han tilbyr, ellers vil de arabiske regimene ikke vare en uke “. Følgelig vil en tilstand av ikke-krig eller ikke-konkurranse mellom Teheran og Riyadh betydelig redusere milliarder dollar i amerikansk våpensalg til Saudi-Arabia.

 Det saudiarabiske monarkiet er svært klare over at USA trenger å selge dem våpen. Faktisk truet saudiske medier USA – i etterkant av drapet på Jamal Khashoggi – med å stoppe alle fiendtligheter mot Iran hvis Washington skulle insistere på å anklage en saudiarabisk lederskikkelse (MBS) for den fryktelige kidnappingen og drapet. Dette viser at det saudiarabiske fiendskapet mot Iran er et tveegget sverd som brukes av både USA og monarkiet for å nå sine egne til tider gjensidig motstridende mål. Saudiarabiske embetsmenn er glade for å fortsette å mate Trump de summene med penger han vil ha så lenge han tillater Saudi-Arabia frie tøyler i regionen, hovedsakelig mot Jemen.

 Det andre problemet USA sliter med, er oppvåkingen av den russiske bjørnen fra sin lange dvalemodus siden Perestroika i 1991. Moskva, med sitt vellykkede inngrep i Syria, og landets engasjement i Irak og Libanon, har blitt Washingtons største mareritt. Den amerikanske planen for regime-endring har mislyktes i Syria, og dets manipulering av de ekstremistiske jihadistene har ikke tjent amerikanske interesser og mål. Enda mer bekymringsfullt for USA er en fremvoksende iransk-russisk-kinesisk allianse som signaliserer slutten på det amerikanske globale hegemoniet.

Uvillige til å overgi seg til den regionale geopolitiske omkalfatringen som er på gang, ser USA for seg et arabisk NATO – lik det vestlige NATO – for å motvirke Russland i Midtøsten. En slik allianse ville tjene til å tilskynde sekteriske branner mellom sunnier og shia. Denne planen kan sette regionen i flammer, men vil også tenne på bakken under russerne, og hindre planene deres om å forbli og utvide sin dominans i regionen. USAs tenkning er at hvis de ikke kan dominere Midtøsten ytterligere, er det bedre for regionen å gå under i flammer. Det arabiske NATO vil være en sunnimuslimsk hær for å bekjempe sjiaer. Men det dramatiske militære nederlaget for Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater mot det fattigste landet i midtøsten, Jemen, antyder at dette nye arabiske NATO vil bli dødfødt.

Ikke desto mindre indikerer dette bare hvor langt USA er klare til å gå og hva slags våpen supermakten er villig til å bruke for å beskytte sin globale hegemoni og for å holde på de saudiarabiske pengene. Det “nye Midtøsten” fremmet av Condoleezza Rice i 2006 klarte ikke å beseire Hizbollah samme år. Trump-regjeringen forsøker å pålegge en ny bølge av sanksjoner mot Libanon for å bekjempe Hizbollah, med lite utsikter til suksess. Hizbollah er sterkere i dag enn noensinne, og er klar til å gå utover sin komfortsone for å motvirke alle amerikanske tiltak mot dem i Libanon, om nødvendig.

Forsøket på regimeendring i Syria mislyktes i 2018. Amerikanske styrker holder imidlertid al-Tanf-krysset mellom Syria og Irak stengt, for å hindre vesentlige økonomiske inntekter fra å nå den syriske regjeringen. USA nekter å eliminere ISIS-terroristgruppen i Albu Kamal, og foretrekker å bruke ISIS for å forhindre gjenåpning av kommersielle bånd mellom Levanten og Mesopotamia.

Videre brukte USA sine medier og lærde til å fremme oppdelingen av Irak i Sjiastan, Sunnistan og Kurdistan, men mislyktes i sitt mål om å dele landet da den irakiske regjeringen lyktes i å beseire ISIS og holde landet forent. Uansett virker det ikke som at USA planlegger å overgi seg, og forventes å bruke sine ensidige sanksjoner mot Iran for å legge ytterligere press på Irak i månedene som kommer. Bagdad forventes å avvise noen amerikanske krav om å respektere Trumps sanksjoner.

Og sist forsøker USA å tvinge palestinernes arm ved å innføre sin agenda for Jerusalem og ved å true sikkerheten og stabiliteten til Jordan, ved å nekte retten til å tilbakekomst for palestinerne til deres land og foreslå en alternativ bosetningspolitikk i Jordan. Alt dette gjøres med støtte fra Saudi-Arabia. 

Washington i dag er mer hensynsløse enn noensinne, og vil gjøre sitt ytterste for å utløse flere kriger i Midtøsten. Det er for tidlig å snakke om varig stabilitet i regionen så lenge de amerikanske myndighetene virker fast bestemt på å skape ustabilitet og fremme sekterisk krig så langt som mulig.

If you read this reporting and you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.