Av Elijah J. Magnier : @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
Den amerikanske administrasjonens sanksjoner mot Hizbollah anses av gruppen som en ubrukelig maktkamp uten effekt. Hizbollah og bevegelsens ledere har ikke utenlandske bankkontoer eller utenlandske institusjoner, og de er ikke avhengige av vestlig økonomisk støtte. Videre har Hizbollah pålagt restriksjoner på reisene til sine ledere; derfor vil ikke bevegelsen lide under noen visumnekt eller andre begrensninger. USA har flyttet inn for å angripe samfunnet der Hizbollah opererer og eksisterer. De har angrepet de rike sjiaene som er nær Hizbollah ved å stenge deres virksomhet, fange andre og forstyrre deres utenlandske virksomhet utenfor Libanon. Faktisk har USA gått enda mer drastisk til verk, ved å legge press på den libanesiske sentralbanken, kjernen i den libanesiske økonomien. Libanon har følt presset av dette og er bekymret, særlig nå siden underskuddet nå er på hele 80 milliarder dollar.
Hizbollah er en organisasjon som består av hovedsakelig fattige familier og medlemmer som tror på ideologien og målene, og som er overbevist om at partiet er deres eneste kilde til beskyttelse i dette multietniske (men selektive) samfunnet. De føler også at de trenger beskyttelse mot israelsk aggresjon. Men Hizbollah mener at de velstående personene som er rammet av de amerikanske sanksjonene, faktisk har hatt nytte av å være nær Hizbollah. Eller kanskje, i noen tilfeller, selv om de ikke er knyttet til gruppen, kan de nå ut til den internasjonale domstolen for å bevise at de er uavhengige forretningsmenn og forsvare seg gjennom juridiske prosedyrer. Tross alt kommer noen av disse indirekte skadene på sjia-samfunnet fra dens egen suksess – Hizbollah er integrert i den – og samfunnets fremvoksende rolle i Libanon.
Derfor beveger USA seg nå mot sitt tredje skritt: å ramme eller temme Hizbollahs allierte i Libanon. Statsminister Saad Hariri tok et tøft steg mot å forene og legalisere universiteter i Libanon. Dette grepet ville ha tvunget eks-statråd Abdel Raheem Marad – en Hizbollahalliert som er sunni, til å stenge alle sine virksomheter. Mrad besøkte innenriksminister Nuhad Mashnouq – en av Hariris allierte – som ledet han med seg for hånd for å treffe Hariri, for å finne en måte for Mrad å forbli i business og bringe ham halvveis mellom Hizbollah og Saudi-Arabia. Det var et lite skritt i forhold til Hizbollahs andre allierte: “Fri Patriotisk Bevegelse” (FPB) ledet av Jubran Bassil, den midlertidige utenriksministeren.
I 2006 sto tidligere generalsekretær Michel Aoun, grunnlegger av FPB og svigerfar til Basil, fast sammen med Hizbollah og undertegnet en avtale hvor han støttet gruppens strategi. Aoun, i 2011, støttet Hizbollah til tross for alle stemmer som oppfordret Libanon (og Hizbollah) om å la være å involvere seg i krigen som ble påført Syria.
FOM hadde to viktige mål: vinne presidentskapet og forsvare dets eksistens i Libanon. Faktisk betraktet al-Qaida og ” takfiri-gruppene” som IS, Irak i 2003 og Syria i 2011 som “Jihadland” mens de betraktet Libanon som et ‘land av Nusra’ (støtteland).
Takfirigruppene angrep sjiaer, kristne, Jezidier og øvrige minoriteter, inkludert de sunniene som var uenige med deres ekstreme mål. ISIS angrep også al-Qaida som har den samme ideologien og Taliban, som kjemper mot USA i Afghanistan.
De libanesiske kristne – som i dag lever som minoritet blant muslimer (sjia og sunni) – tror de er hovedfokuset for Takfirigruppene, og derfor er deres eksistens truet. Dette er en av hovedgrunnene til at FPB støttet Hizbollah under sin tilstedeværelse i Syria.
De kristne trodde først at Vesten kunne støtte dem og beskytte deres eksistens. Det er derfor de har sendt utsendinger for å be om beskyttelse og hjelp. Til deres store overraskelse ble det foreslått at de kunne fordeles til andre land: Vesten er tilsynelatende glade for å gi dem oppholdstillatelser slik at de kan forlate sin velstand og sine forfedres land!
Eks-general og nåværende sjef for innenriks sikkerhet, Abbas Ibrahim – en sjia – dro til Vatikanet for å forklare hvorfor det var viktig å beskytte de kristne og deres eksistens i øst, i Libanon, Syria og Irak, hvor de har levd i harmoni med alle andre religioner. Ibrahim forklarte til sine tilhørere at løsningen ikke er å støtte en utvandring av kristne, heller gjøre en innsats for å stoppe Takfirigruppene.
Hizbollah har den militære makten, nok til å beskytte de kristne og de andre minoritetene i Libanon, og til å ta vare på sin egen eksistens. På den tiden da Hizbollahs sjiaer beskyttet kristne, sunnier, drusere og andre minoriteter (og deres egen overlevelse), angrep verden Hizbollah. Vesten og de arabiske landene allierte seg med Takfirigruppene, og kun dem, i Syria. Den angivelige “frie verden” anså som sitt hovedmål å fjerne president Bashar al-Assad fra makten uansett hvem som til slutt ville herske over Syria etter regjeringens og systemets sammenbrudd. En Takfirigruppe-dominans eller en “failed state” var tilsynelatende to akseptable valg.
Lærdommen fra Afghanistan, hvor Taliban kontrollerer 52 provinser i dag til tross for USAs tilstedeværelse, var tydeligvis ikke nok til å bli tatt som et eksempel som tydelig demonstrerer mislykket amerikansk militærintervensjon i andre staters saker. Libya var heller ikke tilstrekkelig til å lære verden å slutte å ødelegge Midtøsten, forsøk på intervensjon, men med katastrofale konsekvenser for det samme Midtøsten, men også for Europa.
Mediene, tenktankene og akademisk intelligentsia, med liten eller ingen erfaring med krig på bakken, fremmet uten opphold krigføring i Midtøsten sammen med målet om regimeskifte. De ønsket tilsynelatende å se elver av blod og de støttet Israels mål om å ha ISIS og AQ på sine grenser – som deres forsvarsminister Moshe ‘Ya’alon tydelig sa – i stedet for Iran eller Hizbollah eller til og med Assads soldater – som egentlig ikke hadde avfyrt et skudd over grensen siden 1973!
Assad-styret var uakseptabelt; han ble anklaget for å være en diktator. Det er som om alle USAs strategiske og fanatiske allierte i regionen var demokratiske stater og tillot sine borgere å nyte demokrati, ytringsfrihet og til og med at de kunne besøke sine konsulater trygt, uten å risikere å bli partert, slik som nylig skjedde i Tyrkia med Khasoggi.
Hizbollahs mål var å stoppe Takfirigruppene uansett, og holde kampen utenfor portene til Libanon. Dette er et mål organisasjonen oppnådde, sammen med sine iranske og russiske allierte på slagmarken. Det “nye Midtøsten-prosjektet” som ble planlagt, hvor Takfirigruppene skulle styre denne delen av Midtøsten (Irak, Syria og Libanon) har feilet. De libanesiske kristne oppnådde sine første mål.
Det andre målet var at Michel Aoun skulle bli valgt til president. Faktisk måtte Hizbollah bruke all sin politiske tyngde til å fremme Michel Aoun som den nye presidenten, uavhengig av internasjonalt og internasjonalt press. Hizbollahs generalsekretær lovet Aoun at han vil støtte ham fram til målet og stå ved den kristne lederens side, akkurat som han, Aoun, hadde stått med sjiaene som ble internt fordrevne flyktninger (og flyktninger i Syria) under den andre israelske krigen i 2006.
Det var et ubetinget løfte fordi Aoun trodde på den tredelte kraften som var ansvarlig for beskyttelse av Libanon: folket, hæren og motstandsgruppene. Denne ligningen legitimerer retten til motstanden til å bekjempe israelsk aggresjon når som helst i fremtidig krig eller brudd på libanesisk territorium, enten ved sjø, land eller luft.
I oktober 2016 nådde Aoun presidentskapet og tok med seg sin svigersønn Jibran Bassil til maktens tinder, skyggepresidenten, og utnevnte ham som utenriksminister. Bassil var en del av Hizbollahs allierte før Aoun kom til makten og mottok all slags støtte fra Hizbollah, som alle andre allierte.
Nå som han har den offisielle makten, prøver Bassil å innta en annen posisjon, og si det ingen i Libanon tør å si, samt danne allianser som faktisk er i strid med Hizbollahs interesser. Bassil begynte på en overraskende vei mens han hadde makt. Den nye lederen av FOM tok rett og slett en stilling tett opp til Vesten, uten å gi opp sitt strategiske ståsted i ‘den tredelte kraften’, for å beholde den offisielle beskyttelsen fra ‘motstandsaksen’.
Kilder i Libanon sa “Bassils mål for presidentskapet er å bringe sitt parti nærmere Vesten i frykt for å bli inkludert som en gruppe (som Hizbollah) på den amerikanske og arabiske terrorlisten. Bassil hadde ikke noe imot å bli angitt som Hizbollahs hovedallierte, og det var greit at Hizbollah var på terroristen – men før de to hovedmålene ble oppnådd. “
Faktisk viste Bassil sin nye politiske stilling under parlamentsvalget ved å danne en allianse med “Libanesiske styrker” (Lebanese Forces) under ledelse av Samir Geagea, han trodde feilaktig at han kunne samle alle eller i det minste de fleste kristne i Libanon. Bassil avga løfter som han ikke holdt etter valget til Geagea, for å hindre han fra å få viktige departementer han kunne bruke til å øke sin popularitet.
Videre var Bassil bak tapet av sjia-setet som Hizbollah kjempet for i Jbeil (Hussein z’ayter) på bekostning av å miste sin egen kandidat (Rabei Awwad) i Jbeil til fordel for Geagea (Mustafa al-Husseini).
I tillegg tok Bassil det kristne samfunnet langs ekstremismens vei, ved å adoptere språkbruken til avdøde Bashir Gemayel, en nær alliert av Israel før han ble slaktet i september 1982. Han snakker om konfederasjoner og om “fraværet av ideologiske forskjeller med Israel”. Han foreslo også å lage en skulptur som symboliserer “tilbaketrekningen av den syriske okkupasjonen i Libanon”. Han ser ut til å fortrenge det historiske faktum at det var de kristne lederne (Pierre Gemayel, Kamil Chamoun og Suleiman Franjiyeh) som først støttet ideen om den syriske intervensjonen i Libanon på deres side, mot palestinske PLO i 1976 i første omgang.
Ifølge velinformerte kilder, forventes Bassil å “øke avstanden mellom sitt parti og Hizbollah ved å skylde på ” frykt for amerikanske sanksjoner “. Hans fiendeskap med sjia-parlamentspeakeren Nabih Berri er kjent, og han forestiller seg at han er i stand til å presse Hizbollah til ta avstand fra Speakeren (og leder av AMAL-bevegelsen). Han ignorerer fortsatt at Hizbollah aldri vil akseptere en mulig konfrontasjon med Berri eller med AMAL, og aldri vil gå gjennom en annen sjia mot sjia-konfrontasjon slik som var tilfellet da Sheikh SubhiTfeili feilaktig ga ordre om det i 1988, noe som faktisk var et mørkt kapittel i de libanesiske sjiaenes historie.
Alle Bassils forsøk på å bli president – etter Aoun, ved å klatre over Hizbollahs skuldre, kan fortsatt mislykkes. Den nåværende håndbaken over den sunnimuslimske ministeren finner sted hovedsakelig fordi Aoun og Bassil tilsammen har 11 ministre, tilsvarende en tredjedel pluss 1, av den totale porteføljen av departementer. Dette betyr at Bassil vil være i stand til å fryse eller oppheve regjeringsministeriet – en hobby som praktiseres av Bassil de siste årene – når han ikke liker en beslutning, fordi han har denne ekstraministeren som gir ham mulighet. Det er ikke et spørsmål om Hizbollah stående mot statsminister Hariri og som konkurrerer med ham om det sunnimske lederskapet. Hariri har flertallet av sunniene på sin side, og en ekstra minister som ikke er på hans side vil sikkert ikke påvirke hans popularitet.
På den annen side nølte Hizbollah ikke med å gi sin velsignelse da hans største kristne allierte, Suleiman Franjiyeh, foreslo et møte med hans gamle fiende Samir Geagea, anklaget for drapet på familien hans for flere tiår siden. I dag er Geagea klar over at Franjiyeh ikke kom alene og fortalte Geagea at han ville respektere hans ord – med henvisning til løftet som ble avvist av Bassil etter parlamentsvalget var avgjort.
Hizbollah informerte Franjiyeh om at “han er troverdig, ærlig og kan forfølge sine mål” (for å forsone seg med Geagea, en gammel fiende av Hizbollah på grunn av hans rolle i 1975-borgerkrigen, hans tidligere forhold til Israel og hans nåværende direkte forbindelse til USA og Saudi-Arabia).
Franjiyeh-Geagea-alliansen er en kilde til bekymring for Bassil og kan omkalfatre den ‘kristne gaten’ ytterligere en gang. Sayyed Nasrallah har oppfylt sine løfter til Aoun, men har ingen lignende forpliktelse til Bassil. Beslutningen om hvem som blir president i Libanon ser ut til å tilhøre 8. mars gruppen i fremtiden, og Franjiyeh ønsker å tilegne seg støtte fra de kristne i Libanon. Han kom til Geagea for å presse Bassil bort, åpenbart med Hizbollahs velsignelse.
Mens Hizbollah innfører Aoun til presidentskapet, pålegger de også Franjyeh som en fremtidig arbeidsminister, og forventer at presidenten Michel Aoun, å gi en sunniminister til dette reelle ministeriet, slik at han kan styre for resten av hans embedsperiode. Aoun og Bassil er langt fra å være taperne i alle disse ligningene: De vil i det kommende kabinettet inneha Forsvar, Energi, Rettferdighet, Industri og Utenriksdepartementer, sammen med myndigheten til å velge og utnevne stabssjefen.
Dette er porten – dannet av forskjellene mellom de allierte og oppløpssiden til konstituering av presidentskapet – som den amerikanske administrasjonen planlegger å komme gjennom, for å angripe Hizbollah: fordi alle andre midler og forsøk har mislyktes.
Vil det fungere? Det er opp til de kristne i Libanon å ta bladet fra munnen.
This article is translated for free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and the support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.
You must be logged in to post a comment.